---
5
FILM
«Armand»
Regi: Halfdan Ullmann Tønder
Norge, 2024
---
Halfdan Ullmann Tønder viser med debutspillefilmen «Armand» at han er et av norsk films største talenter. Filmen ble allerede før norsk kinopremiere valgt som Norges kandidat til Oscar i kategorien Beste internasjonale film, og er et tidløst og likevel brennaktuelt samtidsdrama med psykologisk dybde og rolleprestasjoner det vil gå gjetord om.
Det er en emosjonell thriller av en film, hvor en hendelse blant barn i småskolen skaper et så vel fysisk som psykisk klaustrofobisk møte mellom foreldre og skoleledelse. Så sakte avdekkes dulgte ledetråder til hva dette egentlig handler om. Barna, blant dem seks år gamle Armand, er knapt til stede annet enn i historien, i samtalene og i randsonen. Det fortettede dramaet spilles i første rekke ut mellom de voksne, på skjøre strenger av feighet, skam, sjalusi, løgner og selvbedrag. Og overlevelsesinstinkt, som hogger til som en mares klo, i møtet med slagget man aner ligger og slumrer under verkebyllenes overflate.
En mor kalles inn på kort varsel til en samtale på skolen. Hun en kjent person, kanskje også omstridt, en skuespiller som er blitt alenemor. Underforstått er manges øyne rettet mot både henne og sønnen Armand. Bebreidelser osende av antakelser rundt ansvarsløshet og manglende dømmekraft.
Les også: «So Long, Marianne» er et langt og lyrisk kjærlighetsdrama
Nå er det siste skoledag før ferien, og det som møter Elisabeth (Renate Reinsve) kan betegnes som et mareritt. Sønnen Armand har gjort noe mot en annen gutt, Jon, som er sønnen til Sarah (Ellen Dorrit Petersen) og Anders (Endre Hellestveit), et foreldrepar Elisabeth har et nært forhold til. Hendelsen som skolen kaller det, er enten en bagatell, eller svært alvorlig.
Skoleledelsen overlater i utgangspunktet den vanskelige samtalen til Sunna (Thea Lambrechts Vaulen), den nyutdannede læreren og klasseforstanderen til guttene. Hun har verken språk eller tyngde til å takle situasjonen hun kastes inn i. Snart går samtalen i stå. Rektor og skolepsykolog (Øystein Røger og Vera Veljovic-Jovanovic) må trå til. Det er ord mot ord, og – skjønner vi snart – mor mot mor.
Regissør og manusforfatter Halfdan Ullmann Tønder vant som første norske filmskaper Caméra d’Or-prisen i Cannes, gullkameraet for beste debutfilm. Han er sønn av Linn Ullmann og barnebarn av Liv Ullmann og Ingmar Bergman. Det er ikke dermed sagt at man skal forvente klare inspirasjonskilder, men «Armand» er likevel en film hvor man kan se en skygge av Bergmans ubønnhørlighet, særlig i måten Ullmann Tønder antyder den komplekse menneskelige støpningen uten å bli direkte, uten å bruke de store faktene. Her i særlig grad hos Elisabeth, som i Renate Reinsves gestaltning åpner for en indre verden av motstrebende følelser i en historie som har mange og dype lag.
Les også: Mild bris over «Milliardærøya» (+)
Det er som om «Vargtimmen», både i ordets betydning og litt som i Bergmans film, skulle bli lagt til tidlig kveld i stedet for etter midnattstimene, når angsten manifesterer seg som eksistensielle mareritt. I «Armand» står offerrollen sentralt, og en undergangsfølelse som hinter mot det skjebnebestemte. Armand er kanskje stor for alderen, kanskje et sosialt uromoment, men har han virkelig gjort det som foreldrene til klassekameraten Jon påstår han har gjort, og som skolen må håndtere som et «avvik» eller det som alvorligere er?
Man aner et uuttalt slektskap til det gåtefulle hos Andrej Tarkovskij i filmer «Speil» og – særlig i «Armand»s utflytende sekvenser – «Nostalgia». Men filmen har også samtidige paralleller til for eksempel Dag Johan Haugeruds «Barn» i selve sujettet, og i den dirrende grunnmuren til Michael Hanekes «Skjult».
Selve rammen er monumental, et gammelt skolebygg (Aspøy skole i Ålesund) der ekkoet slår gjennom steingulvbelagte korridorer og gamle klasserom, hvor det er høyt under taket og interiørets nær gotiske støpning forsterker det fortettede. Skolebygningen er valgt med omhu av Ullmann Tønder, og så godt som hele filmen utspiller seg inne i skolen. Fotograf Pål Ulvik Rokseth («Munch», «Håndtering av udøde») skaper en dunkel og innelukket atmosfære og gjør bygningen med sine trappeganger, skyggespill, vindusposter og store flater til en medspiller i seg selv.
Les også: Behandlingen av Oslo Nye Teater viser hvor kaldt Oslo er blitt
Det kunne blitt en i overkant tung og insisterende film, men så finnes det lys i det absurde og i en underliggende humor. Det siste kommer særlig fram i usikkerheten hos læreren Sunna, og i Røgers fine framstilling av den svett utilpasse rektoren og gjennom skolepsykologens stadige neseblødninger når forventningspresset setter inn. Dette bidrar til en stofflighet i måten det emosjonelle gir seg sterke fysiske utslag i filmen. Som gjennom blodet som renner, og ikke minst i et ukontrollert latterutbrudd av vulkansk styrke som ikke lar seg stanse. Dette er for øvrig en av filmens aller beste scener, som viser rekkevidden i Reinsves repertoar når Elisabeth plutselig innser at hun er forhåndsdømt og bruker det irrasjonelle som en forsvarsmekanisme. Og avslutningsvis i styrtregnet, hvor bånd brytes og knyttes på nytt.
Les også: Demi Moore gjør en sårbar kraftprestasjon i «The Substance» (+)
«Armand» er imidlertid en umiskjennelig debut på det viset at Ullmann Tønder ikke helt greier å binde alle elementene sammen, eller stagge idéflommen og den rike eksperimenttrangen som særlig gjør seg gjeldende i filmens siste tredjedel. Etter en stram og ambisiøs første del knaker det litt i sammenføyningene. Noen av disse drømmeaktige og abstrakte bruddene bidrar vel å merke til å forsterke dybden i dramaet og intensiteten i det thrilleraktige, hvor usikkerhet og menneskelig svakhet har god grobunn. Ikke bare hos hovedpersonen, som pynter seg med styrke, men også hos Sunna og Anders.
Thea Lambrechts Vaulen er godt kjent fra sentrale roller på Det Norske Teatret, men her får hun endelig vist det ekstraordinære talentet også i en større filmrolle. Hellestveit spiller på sin side den utilpasse nøkkelfiguren Anders som en fyr med udefinerbar ryggrad.
Det ligger likevel både til historien, men også til regien, at denne filmen tilhører to skuespillere spesielt. Renate Reinsve og Ellen Dorrit Petersen viser her hvorfor de begge regnes blant Norges aller beste filmskuespillere, i en film hvor laviner av følelser, uttalte som stumme, utløses bak de emosjonelle smertetersklene. Reinsve imponerte stort i «Verdens verste menneske», som hun fikk Gullpalmen for som beste skuespiller i Cannes. Men her er hun rett og slett eksepsjonelt og dirrende god. I måten hun kombinerer ubehag, frykt og desperasjon med indre styrke og selvoppholdelsesdrift, og med blikk og persona, gir hun filmen den nødvendige kompleksiteten som matcher Ullmann Tønders ambisjoner for «Armand».
Les også: Sjarmerende samisk skildring av «kidsa nå til dags» (+)
Les også: «Geronimos tapte stamme» snubler i gamle fotspor (+)
