Kultur

Anmeldelse Jan Kjærstad «Valgdager»: Sagaen om sosialdemokratiet

I Norge er alle sosialdemokrater. Også den søkkrike aksjespekulanten i Jan Kjærstads roman om hva et liv – og et land – egentlig er verdt.

Dagsavisen anmelder

---

Roman

Jan Kjærstad

«Valgdager»

Aschehoug forlag

---

«Hvor mange definerende øyeblikk har man i sitt liv? Fem? Seks? Minutter, timer som når man ser tilbake, viser seg som fiksstjerner på ens biografiske himmel?»

Det er hovedpersonen i Jan Kjærstads nyeste roman, «Valgdager», som spør.

Valgdager av Jan Kjærstad

Han heter Einar Olsen. En sommerdag i 1959 fikk han en femøre av mannen han er oppkalt etter, selveste Einar Gerhardsen. Attpåtil en femøre i «klodens vakreste myntserie – den med dyremotiver på den ene siden».

Rundt seksti år senere lurer Einar Olsen på om det var akkurat denne opplevelsen som gjorde at han bestemte seg for å bli rik. Noe han lykkes så til de grader med, som aksjespekulant med en helt særegen teft for lønnsomme trender i inn- og utland.

Eller var det kanskje en annen motivasjon som veide tyngre enn møtet med Landsfaderen – «den platonske grunnformen av Einar» – på Youngstorget? Var det jenta han så gjerne ville imponere? Alf Prøysens sang om sparegrisen? Kanskje heller en ufyselig rival på videregående. Eller tapet av en person han så veldig opp til? Teoriene hans er mange. De endelige svarene færre.

«Valgdager» er en idérik og ordrik, litt springende, roman om penger og politikk, og om det «typisk norske» i å være god.

Les også: Carl Frode Tiller til Dagsavisen: Folk tenkte nok sitt. Men diktning fins (+)

Romanen er løst strukturert rundt seks stortingsvalg. Hele tiden med Einar Olsen som en ofte nølende, litt tilbakeholden jeg-forteller, som hopper fram og tilbake i tid, med repetisjoner av poenger han opplever som sentrale.

Han er født inn i en arbeiderfamilie på Grorud, med en far som kjører øl for Schous bryggerier og en mor som jobber på konditori. Far er svoren Arbeiderparti-mann. Det blir også Einar Olsen, selv om han etter hvert velger en bransje – aksjehandel – der Høyre nok er et vanligere valg, et yrkesvalg som gjør ham søkkrik.

Men som en annen Einar, med etternavn Førde, oppsummerte det: Vi er alle sosialdemokrater i dette landet. Man trenger ingen universitetsgrad i litteraturtolkning for å se at Einar Olsen kan leses som en representant for nordmenn flest, og for hele Norge. Vi er alle nyrike sosialdemokrater, i landet som flyter av melk og honning – eller olje, da.

«Valgdager» er en idérik og ordrik, litt springende, roman om penger og politikk, og om det «typisk norske».

Hva har rikdommen gjort med oss?

I tillegg til stortingsvalgene, strukturerer Kjærstad historien rundt leilighetene, husene og hyttene Einar Olsen kjøper og selger. Hver epoke i livet hans har sitt tilhørende hus. Dessuten hver sin jente som kommer og jente som går, inn og ut av forelskelser, ekteskap og skilsmisser. Trekløveret med mannlige venner er mer stabilt, selv om de har valgt ulike karrierer. Med unntak av to skjellsettende utenlandsreiser, til Zaire (nåtidens Den demokratiske republikken Kongo) og Singapore, holder Einar Olsen seg i Norge, aller mest i Oslo.

Hele tida mens han baler med de samme spørsmålene: «Hvor mye koster et liv? Hvor mye koster et verdig liv?» Hva er kreativitet. Og lykke? Hvor stor plass bør man ta i verden. Er hevn greit. Og er det mulig – og nødvendig – å velge mellom rikdom og kjærlighet?

Typiske spørsmål for en hovedperson i en Kjærstad-roman. Typisk er også bruken av gjenstander som har ekstra betydning for denne romanfiguren. Småting som står for noe større. En femøring. Et flygel. Et neshorn.

Les også: Tinder for Bygde-Norge: – De orker ikke mer

Ditto Kjærstads alltid like tydelige interesse for sammenhenger og assosiasjoner, for intertekstualitet og kreative koblinger. Han gjør hovedpersonen til en leser – ikke av skjønnlitteratur, men av sakprosa – og en aktiv tenker. «Jeg elsket de uventede tankene, og de oppsto ofte i mellomrommet mellom vidt forskjellige bøker», oppsummerer Einar Olsen.

Indirekte: Det er dette mennesket er best på. Dette som skiller oss fra kunstig intelligens: Kreativiteten vår, som er noe mye mer, langt viktigere enn ren faktakunnskap.

Er det mulig – og nødvendig – å velge mellom rikdom og kjærlighet?

Mindre typisk er kanskje den mer søkende tonen. «Jeg nøler med å svare bastant», sier jeg-forteller Einar, flere ganger med ulike ord. Han skriver fra den aldrende mannens ståsted. Viser fram prosessen det er å konstruere en roman, å velge ut noen scener framfor andre. Peker på tingene som hjelper han å huske. Almanakker. Skisser. Utbroderer usikkerheten og vanskene med å konkludere. «Alt jeg har glemt. Må det ikke være av like avgjørende betydning for hvem jeg er, som alt jeg husker?» Vi er alle kaleidoskoper. Det er bare å vri litt på hendelsene, så danner de et helt nytt bilde.

Les også: Vil skrive om de store tingene: – Kvinner frykter menn. Med god grunn (+)

Flere av Kjærstads tidligere figurer fra tidligere romaner, har vært mer bastante, sikrere på hva de viktigste øyeblikkene, gjenstandene, hendelsene i deres liv – og Norges historie – egentlig er. Det gjør kanskje «Valgdager» mer melankolsk enn tidligere Kjærstad-bøker. Einar Olsen er opptatt av lykke. Men også bekymret for framtida. Med rette, virker det som om Kjærstad mener.

«Valgdager» er mer melankolsk enn tidligere Kjærstad-bøker.

«Valgdager» kunne vært litt kortere og strammere, med litt færre repetisjoner. Tidsmarkører er vel og bra, men det kan også bli litt for mange. Hovedperson Einar Olsen, og dermed romanen som helhet, mangler litt av den boblende entusiastiske energien som pleier å være Kjærstads tydeligste varemerke. Filtrert gjennom ham, blir mange av bipersonene i overkant enkle, nærmest sjablonger.

Den mer overordnende fortellingen Kjærstad vil fortelle, er mer overbevisende, og langt mer interessant. Norge regnes som et av verdens lykkeligste land. Kanskje har denne nasjonen av sosialdemokrater likevel mistet ett eller annet på veien fra Gerhardsens fellesskap til vår stappmette, nyrike individualisme. Vi har den fattige verdens blod på våre oljede hender. Hva gjør vi med det, nå og framover?

Kjærstad har ingen fasit. Men han stiller spennende spørsmål, i en roman som på sitt beste er både rørende og klok.

Les mer om bøker her

Les også: Forfatter: – Vi har injurielovgivningen som dekker det aller viktigste (+)

Les også: Anmeldelse: Judas drar i land en mørk og seig «Jesus Christ Superstar» (+)

Les også: Karin Fossums «I begynnelsen var mørket»: En både overraskende og storartet roman (+)