---
6
TEATER
«Haugtussa»
Av Arne Garborg
Regi: Eline Arbo
Med Kjersti Tveterås, Liv Bernhoft Osa, Christian Ruud Kallum, Adrian Angelico, Hanne Skille Reitan, Øystein Røger, Ida Wigdel
Musiker: Marita Kjetland Rabben
Nationaltheatret
---
Regissør Eline Arbo skapte en av de større suksessene i Nationaltheatrets nyere tid med oppsetningen av «Jane Eyre» (2022), med Kjersti Tveterås i tittelrollen. Den bød på en annerledes innfallsvinkel til en litt sliten klassiker, en feiende frisk tolkning hvor alle tilløp til respekt for det originale forelegget ble erstattet med eksplosiv, leken og musikalsk energi.
Nå har Arbo latt den samme visjonære fornektelsen av berøringsangst ligge til grunn for en tolkning av Arne Garborgs «Haugtussa». Det er ikke et tilsvarende publikumsfrieri av en forestilling, men en dypereliggende utforskning av noe grunnleggende allment. Fra Garborgs kravlende nattemørke, og med en musikalsk utvidelse av Edvard Griegs opprinnelige komposisjoner, karver Arbo ut en nytenkt versjon av diktsyklusen om ungjenta Veslemøy på karrige Jæren, som kan se ondskap og vesener ingen andre kan se, og som av den grunn blir en outsider. Uskylden går tapt når gutten hun har forelsket seg i, velger storbondens datter, Megga fra Aas, i stedet for henne.
«Aa gjev du batt meg med bast og bende/aa gjev du batt meg, so bandi brende», synges det i «Elsk», et av diktene i syklusen som utgjør Arne Garborgs «Haugtussa». Regissør Eline Arbo tar oppfordringen bokstavelig, og binder «Haugtussa» til teaterhistorien so bandi brenne og publikum bergtas inn i trolldansen, tussespelet, den glødende forelskelsen og så det beksvarte raseriet når sviket er et faktum.
Eline Arbo og Amsterdam
Eline Arbo fra Tromsø er utdannet ved Teaterhøgskolen i Amsterdam, og har i dag prestisjejobben som kunstnerisk leder av Internationaal Theater Amsterdam, ITA. Nationaltheatrets oppsetning av Garborgs diktsyklus er gjort i samarbeid med festivalen Ruhrtriennale i Tyskland, og er en musikalsk og dramatisk nyskapning av en norsk litterær nasjonalskatt. En leken, frisk, humoristisk, øm og sensuell teaterforestilling, full av herk og lurvekryp, trollskap, helvetesritt, huldrehaler, daudningbein, skrål, lokk og leik.
Eline Arbo og Njål Helge Mjøs har dramatisert «Haugtussa» (1895) og gjort selve historien mer kronologisk logisk og tilgjengelig. Strykningene av enkelte vers og større sekvenser i Garborgs originaltekst og dikt, gjør forelegget strammere, med Veslemøy hele tiden i forgrunnen. At narrativet også dels er endret gjør utenfrablikket som rettes mot hovedpersonen tydeligere, særlig gjennom moren. Men Garborgs språk, det livate, beske, skildrende og folkelige med utgangspunkt i landsmålet, er bevart, og gjennom det den lyriske slagkraften i både diktsyklusene og i dialogen og de ramsalte skildringene.
Det må jo minnes om at rundt hundre år før Hollywoods horror-regissører skremte vettet av folk i scener der en arm skyter opp fra en grav på kirkegården, skrev Garborg om Veslemøy: «Av grav seg tøygjer ein arm so lang/ho skrik av rædsle og set paa sprang».
Fra «Jane Eyre» til «Haugtussa»
Som i «Jane Eyre» vitner energien og overskuddet i «Haugtussa» om et nært samarbeid mellom regissøren og Kjersti Tveterås, hvor alt bygges rundt selve rollen som et kraftsentrum. I spissen for et sammenvevd ensemble spiller Tveterås Veslemøy vaklende mellom den lyse, virile uskylden, og det som lokker i avgrunnen langt der nede i skoddeheimen. I starten er hun som livets midtpunkt i det fattigslige Jæren-samfunnet, et oppkomme av fantasi og historier som hun forteller med iver og innlevelse.
«Ho er mager og myk og mjå/med brune og reine drag/og augo djupe og grå'/og stilslegt drøymande lag», heter det hos Garborg. Arbo og Tveterås gir Veslemøy alt dette, men i tillegg nesten klossete, barnlige fakter og en mimikk som maner fram historiene, nærmest fandenivoldsk slapstick i enkelte sekvenser. Denne humoristiske, ublyge og lette tilnærmingen gjør henne også i fysisk forstand til en outsider, men også en som sitter i den mørkeste krå når dansen går. Utstøtt, fordi hun ser det de andre ikke kan se, det som danser mellom når «troll og folk seg blandar».
I Arbos regi løftes Garborgs intensjon fram, om Veslemøy som en skarp, følsom betrakter av menneskesinnet, hva som bor i hver enkelt, snarere enn det vi i dag betegner som «synsk». På folkemunne får gjeterjenta Veslemøy med alle sine fortellinger og syner kallenavnet Haugtussa, og det hviskes og hveses rundt henne. Hun er den eneste moren (Liv Bernhoft Osa) har igjen. Den ene av Veslemøys søstre, Lisbet, døde. Den andre går til grunne i storbyen.
Den døde søsteren viser seg for Veslemøy, som en ledestjerne, et forvarsel, til slutt som en befrier i historien som framfor alt handler om å gå fra barn til voksen, om den seksuelle oppvåkningen, om driftene som driver mennesket inn de smale berg- og fjellkløftene og ut i helvetes-slåtten på det stormpiskende havet. Og til slutt om å finne seg selv i kaoset. Det er som hos Garborg, en fortelling hvor håpet lyser sterkest.
I Veslemøys møte med gjetergutten Jon (Christian Ruud Kallum) har Garborg skapt en av litteraturhistoriens vakreste skildringer av forelskelse og seksuell lyst. I Arbos dramatisering utgjør dette møtet et naturlig vannskille, og hun skaper bortimot teaterverdenens vakreste skildring av den samme forelskelsen. En morsom, elegant og til slutt sensuelt vakkert utført og sammensmeltende scene mellom Veslemøy og Jon med generøs bruk av meieriprodukter. Tveterås og Kallum kunne ikke løst en vanskelig scene på et bedre og mer naturlig kunstnerisk vis, godt hjulpet vil vi tro av koreograf Ida Wigdel.
Alva Walderhaug Brostens Haugtussa-kostymer
Når Jon ikke møter henne igjen som avtalt, rakner alt for Veslemøy. «Og hjarta svider og bløder. Og have rullar svært mot land, og regne driv mot rute; det syng og susar um øyde-strand, og no er alting ute». Hun blir kanskje et lett bytte for Bergkongen, eller er det Fanden, som krever henne som brud i bytte for å ta livet av Jon.
Melk, yoghurt eller rømme, hjerte, hav og bek. Og «Mjølkesjenk» som det heter hos Garborg. Hvitt og svart, akkurat som Alva Walderhaug Brostens stakk- og bunadsinspirerte kostymer, forseggjorte, virkningsfulle og klassebevisste. Det er sanselige virkemidler sammen med en enkel «bondemøbel»-scenografi bestående av en gammel skyveseng, bøtter, stamper og kar og en rokk. Og melkeprodukter.
Norunn Standals lysdesign skaper et dramatisk «jærsk» lys under høy himmel, og et innkapslende mørke som omslutter tematikken, takten i Veslemøys utvikling, bergkongens rike, skodda, det underjordiske og gravlagte. Men også høye stenger opp i taket, som ranke nakne trær som lyser eller pulserer, et ekko av så vel det trolske lyset i Garborgs mørke, som en technoklubb som hinter til den musikalske forstørringen stykket byr på gjennom Arbos samarbeid med elektronika- og teatermusikkomponisten Thijs Van Vuures.
Adrian Angelico i «Haugtussa»
Mezzosopranen Adrian Angelico synger søsteren og diktene Grieg satte musikk til, og framstår både som en konkret skikkelse og en abstrakt skygge for Veslemøy. Angelico binder det hele sammen på fantastisk vis, med tilstedeværelse, innlevelse og en stemme som understreker tekstens poetiske musikalitet. Van Vuures nyskrevne elektroniske musikk støtter og bygger nær sagt naturlig opp under Griegs kjente komposisjoner, i forestillingen nydelig ivaretatt av pianist Marita Kjetland Rabben.
Garborg legger ikke fingrene mellom i sin utforskende hyllest til norsk og jærsk natur, overtro, overgangsriter og menneskets iboende vondskap og ondskap. Ensemblet som i tillegg til Kallum og Osa består av Øystein Røger, Hanne Skille Reitan og Ida Wigdel, har nærmest Valkyrien Allstars og Gåte under huden i enkelte sekvenser, hvor den norske folkemusikktonen og inspirasjonen fra middelalderballadene blir understreket.
Kjersti Tveterås er knallsterk i «Haugtussa»
Kjersti Tveterås strekker repertoaret troverdig og berørende fra det naive og lekende, så inn i det revnende raseriet og så det sorgjamrende, hele tiden med en fintfølelse for tekstens lyriske punch. De arkaiske ordene og setningene kan oppleves som en utfordring, men les «Haugtussa» på forhånd og lytt til poesien, for den er knallsterkt levert av både Tveterås og ensemblet. Øystein Røger må forresten nevnes for måten han tar Garborgs (folke)musikalitet – og folkelighet i den lille rollen som Gamlen – på kornet.
Det er humoren og innlemmelsen av nettopp Garborgs folkelige tilnærming, sammen med «Haugtussa»s beske og evige aktualitet i måten den poengterer det ubetenksomt påtvungne utenforskapet, som gjør denne oppsetningen til et løft. For ikke glemme den sjeldne dedikasjonen og den faglige styrken i alle ledd, som gjør «Haugtussa» til en sensasjon i teaterhøstmørket.
Les også: «Jakten på Prinsessa» er blitt en visuell godtepose (+)
Les kommentar: Behandlingen av Oslo Nye Teater viser hvor kaldt Oslo er blitt (+)
Les også: Ekspert om sparing til pensjon: – Det er misforstått (+)
