---
4
BALLETT
«Jewels»
Av George Balanchine
Musikk: Gabriel Fauré, Igor Stravinskij, Pjotr Tsjajkovskij
Musikalsk ledelse: Gavriel Heine
Nasjonalballetten
Den Norske Opera og Ballett
---
Nasjonalballettens fremføring av George Balanchines «Diamonds» sist vinter pekte fram mot at kompaniet snart ville danse hele Balanchines juvel-inspirerte ballett «Jewels». Og denne høsten kan man se «Jewels» i sin helhet på Operaens hovedscene. Og for den som synes høsten blir veldig lang og grå, kan denne funklende helaftenen være et gnistrende lys i mørke. Men noen underlige scenografiske valg gjør at Balanchines koreografiske mesterverk ikke kommer helt til sin rett denne gangen.
George Balanchine er en koreograf som hadde stor innflytelse. Som med-grunnlegger av både School of American Ballet og New York City Ballet, hadde han mye makt, men hans kunstneriske ledelse skal ha vært preget av en ukultur vi ville slått hardt ned på i dag. Balanchines arbeid har allikevel vært uunnværlig for den amerikanske ballettradisjonen slik vi kjenner den i dag. Så viktig har han vært at man sier at det er et før og et etter Balanchine. Verkene som står igjen etter ham, er uansett vel verdt å se, og de kan med hell ses flere ganger.
«Emeralds», «Rubies» og «Diamonds»
«Jewels» består av tre deler kalt «Emeralds», «Rubies» og «Diamonds». Her får vi se Blanchines karakteristiske nyklassiske uttrykk folde seg ut på tre helt ulike måter. Delene er inspirert de ulike retningene innen klassisk ballett; henholdsvis fransk, amerikansk og russisk, og de er også inspirert av tre ulike edelstener; smaragder, rubiner og diamanter.
Forbindelsen mellom edelstener og dansere så Balanchine allerede i 1947, da han kledde danserne i juvelfarger under en oppførelse av hans «Symphony in C» i Paris. Senere inspirerte arbeidene til juvelerene Van Cleef and Arpels ham til å skape «Jewels». Balletten hadde urpremiere i 1967 og er den første ikke-fortellende helaftens balletten som ble laget. Siden har «Jewels» blitt danset av ballettkompanier verden over, og selv om Nasjonalballetten har danset mye Balanchine under Ingrid Lorentzens sjefsperiode, er det først nå balletten som helhet har norgespremiere.
Balanchine fra «Diamonds» til «Jewels»,
Resultatet har blitt en på mange måter flott kveld i Operaen, men Jean-Marc Puissants scenografi er ikke et heldig valg til disse koreografiene. Scenografien varierer i ulike oppsetninger av «Jewels», selv om kostymene, designet av Balanchines faste kostymedesigner Karinska, alltid er de samme. At scenedekoren stilmessig bryter mot kostymene kunne man legge merke til under oppførelsen «Diamonds» i vinter, men fordi både musikk og danserisk uttrykk tar mye plass i «Diamonds», skjemmes denne delen ikke så mye av de scenografiske valgene. Verre er det med «Emeralds», som virkelig lider under scenedekoren, og «Rubies» preges også litt av dette.
«Emeralds» er en florlett affære og danses til musikk i grenselandet mellom romantikk og impresjonisme signert franske Gabriel Fauré. De lange frasene i musikken speiles i de lange linjene i koreografiens enkeltbevegelser og formasjoner. Kostymene kan gi assosiasjoner til balletter fra den franske tradisjonen som «Giselle» og «Sylfiden», men det helhetlige inntrykket er veldig Balanchine’sk, særlig med tanke på all symmetrien som finnes. Symmetri er et bærende element i de fleste Balanchine-koreografier, og det er her det blir trøbbel i møtet med scenografien som er asymmetrisk.
Les også: Nationaltheatrets «Haugtussa» er et løft av de sjeldne
Scenedekoren forstyrrer
Scenedekoren har flere linjer som skjærer fullstendig med linjene i koreografien. Bakveggens illusjon av halvåpent sceneteppe og de blomsterlignende lampene i taket gir ikke gjenklang i det nyklassiske, enkle formspråket Balanchine utviklet, og forstyrrer dermed denne første delen. Grønnfargene i scenedekoren fanger heller ikke opp grønnfargen i kostymene, og det visuelle helhetsinntrykket blir rotete og utilfredsstillende. Det hjelper ikke at danserne gjør en fabelaktig innsats når den visuelle helheten ikke fungerer.
Det bedrer seg heldigvis i «Rubies», som er den amerikansk-inspirerte delen av balletten, danset til toner av Stravinskij. Dette er musikk som er full av jazz og rytmiske overraskelser. Koreografien har klare elementer fra showdansen, og den gir assosiasjoner til både rytmisk sportsgymnastikk og synkronsvømming i formasjoner og enkeltbevegelser. «Rubies» er den mest underholdende av de tre koreografiene; den er leken og morsom.
Den har også hele ensemblet i fokus, og Nasjonalballetten viser i sin utførelse hvor samstemte de er som kompani. Dette er rett og slett veldig gøy å se! Scenedekoren har trekk av den amerikanske art deco-stilen, men den er i overkant tung og ruvende mot den lette og bekymringsløse dansen. Heldigvis letter det og blir nærmest Broadway-stemning når scenografien lyssettes i «Rubies»' siste halvdel.
Les også: «The Rake’s Progress» er Opera i djevelsk inspirerende utforbakke
George Balanchine med 34 dansere
Mens «Emeralds» og «Rubies» viser mye godt ensemblearbeid, gir «Diamonds» to solodansere muligheten til virkelig å stråle. Og det gjør de, Grete Sofie Nybakken og Ricardo Castellanos, i sin flotte pas de deux og flere korte, men imponerende solopartier til musikk av Tsjajkovskij. Det er så man glemmer at lysekronene i taket overhodet ikke matcher kostymene. Både soloprestasjonene og den storslagne finalens polonese med et ensemble på 34 dansere suger oss inn i det som skjer på scenen, og det er lett å bli overveldet selv om man har sett det før. Og ja, gåsehuden kommer denne gangen også.
Norgespremieren på «Jewels» har vært etterlengtet, og selv om det blir en variert opplevelse, ender den i alle fall med en opptur. Operaorkesteret spiller dessuten nydelig under ledelse av Gavriel Heine. Hadde bare ikke danserne og koreografiens særpreg druknet i underlige scenografiske påfunn, ville kvelden blitt en av de helt store.
