Hans Rotmo sovnet fredelig inn torsdag med sin familie til stede, etter lengre tids kreftsykdom, står det i en pressemelding fra Nama Management. Han ble 76 år gammel. Rotmo var en frittalende rabulist med en sikker teft for folkelig, fengende musikk, og var i mange år var en av de mest populære artistene i musikknorge. Midt på 70-tallet var han den mest populære.
For nøyaktig 50 år siden lå den nye visegruppa Vømmøl Spellmannslag på 2. plass på VG-lista med LP-en «Vømmøl’n». I et halvt år var den blant de tre mest solgte LP-platene i landet, med bare den greske gullstrupen Demis Roussos foran seg. Plateselskapet Mai, med sterke forbindelser til AKP m-l, ble startet for å gi folk musikk som skulle være noe annet enn den som lå på hitlistene. Nå var Vømmøl Spellmannslag plutselig på toppen de også.
Da oppfølgeren «Vømlingen» kom ut i mars 1975 var den nr. 1 i tre måneder. Dette med musikk som var helt, helt annerledes enn alt det andre på salgslistene. Sanger om fagforeninger, sentralisering og kraftutbygging ble allemannseie. Med Vømmøldalen skapte Hans Rotmo, eller Kristian Schravlevold som han kalte seg, et helt samfunn i miniatyr. Et Bygde-Norge i forandring. Vømmøl traff tydeligvis noe folk hadde lengtet etter.
På tross av det tilsynelatende erketrønderske innholdet forente Rotmo hele landet med sanger som «Høvlerivisa», «Førarkortet», «Det e itjnå som kjæm tå sæ sjøl» og «Arbeidslaget hass Johannes Johansen». Musikken til Spellmannslaget var svært fengende, fra løssluppen tjo-og-hei i «Peder og Hammarfossens brus» til fintfølende vemod ved livets slutt i «Spæll åt me».
Hans Rotmo fortalte oss senere at Vømmøl-verdenen var et sorgarbeid for utkantstrøkene, med nedlagt næringsliv og fraflytting, som et ledd i en ønsket utvikling, for vekst, velstand og effektivisering. I ei uke der sentralisering av skoler har vært det store samtaleemnet i Norge er konfliktene i Vømmøldalen tydeligvis fortsatt aktuelle.
Rotmo hevdet senere at han egentlig ikke hadde vært så politisk engasjert, bortsett fra i Palestina-saken. Han tonet ned den politiske betydningen da vi snakket med ham i 2007:
– Vi hørte progressiv musikk fra hele verden, fra Bob Marley på Jamaica til Hoola Bandoola Band i Sverige. De hadde tre kjennetegn – sitt eget språk, nasjonal musikkhistorie og virkeligheten. Det viktigste med Vømmøl var ikke tekstene, men fornyelsen av slåttemusikken, mente Rotmo.
Fenomenet som ble kjent som trønderrock avfeide han som en forretningsidé.
Det opprinnelige Vømmøl Spellmannslag gikk fra hverandre etter to album. Rotmo fortsatte med Arbeidslaget og Heimvernslaget, han ga ut flere album under artistnavnet Ola Uteligger, og fikk etter hvert stor suksess under eget navn med albumet «Vårres jul». En årlig favoritt for mange med sine uhøytidelige sesongbetonte sanger.
Hans Rotmo var alltid en stabeis. Også med kompromissløs kritikk av platebransjen, som han i mange år nektet å være en del av. Kritikken avtok da samlealbumet «Vømmelmusikken» kom ut i 1996, og han gikk til topps på hitlistene igjen.
Han ble senere dramatiker med en rekke teateroppsetninger som resultat. Men selv om han sjelden framførte sine gamle sanger selv nektet Vømmøl-kulturen å bukke under. Den fikk hyllestband, og egen festival i Verdal. Etter hvert begynte Rotmo å synge viser selv igjen.
Han fikk en ripe i lakken (ikke at musikkens hans har vært så godt lakkert at det gjør noe) med enkelte muslimfiendtlige tekster, som også ble anklaget for å være rasistiske. Rotmo hadde laget frekke sanger om kristendommen før, han syntes kanskje det måtte være lov å slå andre veier også, men måten han gjorde det på var tvilsom. Han beklaget bare delvis, men gjentok ikke disse synspunktene senere.
Hans Rotmo samlet en ny utgave av Vømmøl Spellmannslag for det nye album «Vømmøl kommune», som ble gitt ut 1. mai i år. En påfølgende turné ble utsatt, og nå får vi aldri høre ham igjen.
Hans Rotmos aller fineste sang var «Spæll åt mæ» fra den første plata til Vømmøl Spellmannslag. En svært rørende fortelling om en gammel mann som ligger på dødsleiet, og har fått nok av bønner og salmer. Han ber om å få høre en gammel slått til slutt, og blir sendt videre med de glade tonene av «Gärdebylåten». Sånn tar vi også avskjed med Hans Rotmo.
Les også: Dem dansa og dem drikk: Vømmøl Spellemannslag er tilbake (+)
Les også: I rasismens kjølvann (+)
Les også: Lars West Johnsen: Hva hvis SV var sterkere? (+)
