---
3
FILM
«Askepote»
Regi: Lisa Marie Gamlem
Norge – 2024
---
Ingen kan påstå at det lages for lite julefilm her hjemme, som nå til dags produseres i et så sjenerøst omfang at det står i fare for å matche antallet krigsfilmer. Her kommer enda en: et dataanimert juleeventyr regissert av Lisa Marie Gamlem, som tidligere har stått bak «Mormor og de åtte ungene» (2013) og «Kaptein Sabeltann og skatten i Lama Rama» (2014). Hun er dessuten oppført som regissør på dataanimasjonen «Askelabben og de rævva hjelperne», som angivelig er under produksjon.
«Askepote» har den typen den typen høykonsept man kunne ha funnet i en Pixar-film: en rekonstruksjon av det klassiske folkeeventyret om Askepott, som utforsker metafysiske ideer rundt egen vilje, selvbestemmelsesrett og i hvor stor grad vi kan forandre vår egen skjebne. Temaer som trolig er altfor kompliserte for småbarna «Askepote» tross alt er myntet på, og dessverre fungerer langt bedre på idestadiet enn som ferdig film. Som teknisk håndverk kan jeg ikke ærlig hevde at «Askepote» skiller seg nevneverdig ut fra horden av europeiske sparebluss-dataanimasjoner som sikter inn det internasjonale barnefilmmarkedet, eller at det er noe norsk særpreg å spore her.
Les også: «Tre menn til Vilma» er en velspilt dramakomedie basert på romanen av Gudrun Skretting
Det er muligens verdt å merke seg at brukeranmeldelsene på Filmweb er dominert av fordomsfulle tøysepinner, som har gitt «Askepote» bunnkarakter fordi den angivelig er «LHBTQ+ propaganda rettet mot 6-åringer» og «veldig seksualisert». For oss som er pasifistiske totalnektere i den konservative kulturkrigen er det bittelitt vanskelig å begripe hvorfor to dataanimerte dyrepiker som forelsker seg fortjener å vekke et sånt raseri, men det er fint lite i verden som gir særlig mening akkurat nå.
Gjenfortellingen av det tradisjonelle eventyret om «Askepott» er unnagjort allerede i prologen. Så ja, det var en gang en kattepike som het Askepote (stemmelagt av Ada Eide). Etter at hun mistet faren ble Askepote tvunget til å være tjenestejente for sin onde stemor og stedatteren hennes, men takket være sin ukuelige livsgnist kom hun seg allikevel til slottsballet. Så langt, så Disney. Men i denne versjonen av eventyret avviser Askepote frieriet fra prinsen (Sondre Lerche). De er jo ikke forelsket, hun er ikke det spor interessert i å gifte seg og sånn er det bare. Lykke til videre.
Prinsen takler ikke å bli avvist særlig bra, og blir skikkelig rasende. Han tar Askepote til fange og forlanger at de skal leve lykkelige alle sine dager, enten hun vil eller ikke. Askepote kastes i et fangehull sammen med sin trofaste, snakkende hest Jurasek (Kristofer Hivju), i påvente av en rettsak der hun står tiltalt for «eventyrunnvikelse». Alle tar det som en selvfølge at de bare må følge fortellingen, men Askepote har hørt rykter om en alternativ versjon av dette eventyret som har en helt annen slutt.
Les også: Drivende godt fortalt «Nr. 24» viser medaljens bakside
Den arrogante kongen Rex (Vidar Magnussen) akter ikke å akseptere at Askepote kan klare noe sånt, for det betyr jo at alle bare kan gjøre det de vil i tide og utide. Totalt kaos og rent anarki. Dommeren bestemmer at Askepote skal få tre dager på seg til å finne sitt eventyr, men hvis hun ikke klarer det vil bryllupet utspille seg som planlagt. Prinsens engstelige lillesøster Louise (Eili Harboe) har trent hele livet på sin rolle som den offisielle prinsessen på erten, og prøver desperat å leve opp til familiens strenge forventninger. Hun frykter hva som vil skje med kongeriket hvis Askepote oppdager dette alternative eventyret, og begir seg ut til historie-arkivet for å finne det før henne - sånn at boken kan ødelegges.
Mens prinsessen gjør sitt beste for å sabotere Askepotes eventyrjakt, blir de gradvis gode venner og utvikler varme følelser for hverandre. Problemet er at Askepotes egenrådighet allerede er i ferd med å forandre eventyret, og får hele Eventyrland-matrixen til å smuldre opp i grunnvollene. For langt oppe i skyene sitter to eventyrguder og likegyldig observerer alt sammen, mens de drar i en spak som kan utslette hele verden hvis noen bryter de fastlagte spillereglene. Målet her er åpenbart å fortelle en postmoderne, progressiv og lette feministisk meta-omtolkning av det klassiske folkeeventyret, der Askepott kjemper for råderett over sin egen skjebne og forelsker seg i prinsessen fremfor prinsen.
Les også: Lykken er skjør og bakteppet mørkt i den tredje og avsluttende sesongen av «Lykkeland» på NRK
Sånt er i seg selv lett å sette pris på. Manuset (av Karsten Fullu, Martin Lund og Mina Juni Stenebråten) har en frisk innfallsvinkel og noen oppfinnsomme ideer, selv om alt føles litt underutviklet, ufordøyd og den interne logikken skurrer. Hvis innbyggerne i Eventyrland vet at de bare spiller ut fastlagte roller i et allerede fortalt eventyr, hvordan kan de ha noen form for egen vilje? Og hvordan kan en bergensk elg-konge ha en biologisk revedatter med stavanger-dialekt, forresten? Mange spørsmål, fint få svar. Men det som dessverre virkelig spenner ben på «Askepote» er den lave tekniske kvaliteten på dataanimasjonen, som er outsourcet til det spanske studioet Tomavision.
Bakgrunner og lyssetning ser jevnt over helt ok ut, men den primitive, personlighetsberøvede figuranimasjonen og dødøyde, stive ansiktsmimikken antyder at «Askepote» ble iscenesatt med sterkt begrensede ressurser til rådighet. Jeg aner ikke om problemene skyldes et altfor lavt budsjett, stram tidsfrist eller det spanske animasjonsstudioets mangel på erfaring, men må bare innrømme at filmen til tider ser direkte stusselig ut - og minner mest om mellomsekvensene i et tjue år gammelt PC-budsjettspill for små barn. Så selv om det er lett å beundre ambisjonsnivået og forsøket på å gjøre noen nytt med en velbrukt historie, er det dessverre vanskelig å påstå at resultatet er særlig vellykket.
