---
5
TEATER
«Stargate»
Av Ingvild H. Rishøi
Med Emma Caroline Deichmann, Madeleine Brandtzæg Nilsen, Paal Herman Ims, Christian Eidem, Synnøve Fossum Eriksen, Patrick Hilmar Ingvaldsen
Regi: Maria Drangeid
---
TRONDHEIM (Dagsavisen): Nei, ikke legevakten. Da ender det med barnevernet. Så enkelt og så vanskelig er det å vokse opp i et hjem der voksne ruser seg, når barna må ta ansvaret som foreldrene burde hatt og tatt. For begge parter handler det om overlevelse og fasade. Ingvild H. Rishøis roman «Stargate. En julefortelling» er akkurat en slik historie, om barnefattigdom og omsorgssvikt på Oslos østkant, sett fra en tiårings fantasifulle perspektiv og med det eventyrlige som ramme.
Nå er romanen om søstrene Ronja og Melissa som vokser opp sammen med faren i en trang leilighet på Tøyen, blitt en annerledes julefortelling på teaterscenen. Trøndelag Teaters «Stargate» møter kanskje ikke romanen på alle de forventede punktene, i stedet skaper Maria Drangeids dramatisering og oppsetning en helt egen stemning hvor romanen blir utgangspunktet. Etter den offisielle debuten med «Tvillingenes dagbok» (2021) på Rogaland Teater, har hun blant annet satt opp Kim Hiorthøys «Sanger for bortkomne dager – og grønn tusj», også på Trøndelag Teater.
Det er en medrivende letthet over «Stargate», lik snøfnuggene som virvles opp, med en nydelig musikalitet og en egen rytme hos skuespillerne som drar oss inn i den enkle handlingen. Men det såre mørket ligger selvsagt under. Dette sentrale perspektivet blir ivaretatt av kreative sceniske løsninger og med den magiske realismen, eller snarere den magiske absurdismen, som motor.
Rishøis egen magiske evne som forfatter, er å skildre folk som har det skitt med varme og forståelse, uten å fordømme eller forklare. Noen ting er ikke mulig å fikse, sånn er det bare, og ut fra denne livsbetingelsen trer individene fram. Det nærmer seg jul, også i den litt rotete og i utgangspunktet helt realistiske leiligheten som altså ligger på Tøyen, selv om det ikke sies på scenen i Trøndelag. Men folk kan jo falle utenfor hvor som helst.
Les også: Teaterforestillingen «Ædnan» åpner et nytt nasjonalteater på storslått, men forutsigbart vis
Snart skal det feires Lucia, det er lov å ønske seg gaver og kanskje vil dette være den første julen med et ordentlig juletre og ikke bare en pyntet stumtjener, siden faren (med litt hjelp fra Ronja og vaktmesteren) har fått jobb som juletreselger på torget. Men han har også fått forskudd, og da er ikke veien lang til Stargate, den herostratisk beryktede puben på Grønland med Oslos billigste halvlitere.
«Det stedet der skulle vært stengt», sier 16 år gamle Melissa (Madeleine Brandtzæg Nilsen), og hun og tiåringen Ronja (Emma Caroline Deichmann) i «Stargate» har i ettertid blitt bønnhørt. Stargate som var et virkelig sted, ble stengt for få år siden på grunn av bråk og fyll, men i denne historien er den fortsatt åpen. Og det er fortsatt utallige Stargate-steder rundt omkring, så vel på Grønland som i Trondheim, om ikke så belastet som i selve nullpunktet mellom Oslo vest og øst.
Det finnes bare godt i faren (Patrick Hilmar Ingvaldsen), men i likhet med barna og naboene, ser vi rett gjennom han når han med lass av sjarm og stor entusiasme tuller med Ronja Røverdatter og Melissa Moonligh, kaller dem «min skattekiste og mitt oljefond» og lover gull og grønne skoger før han stryker ned på puben så snart tørsten og vennene lokker. Sistnevnte er i stykket kokt ned til den ene av dem, Sonja, som mest av alt minner om den lurvete søsteren til brødrene Ramones i Synnøve Fossum Eriksens herlige tolkning.
Les også: Leken, besk og vakker «Haugtussa»
Vi skjønner hvorfor døtrene er glade i faren, og vi skjønner så veldig godt hvorfor de trår til når han ramler utpå. Han kommer seg selvsagt aldri på jobben, så da må Melissa vikariere – med allsidig hjelp fra Ronja og Melissas juletreselgerkollega Tommy (Paal Herman Ims), som har en teori om at tynne fattige jenter hjelper på pyntegrøntsalget. Juletresjefen Eriksen (også Synnøve Fossum Eriksen) er ikke like begeistret for at bedriften hans benytter seg av barnearbeid.
Den lille familien har i utgangspunktet ikke mye. Det går i frokostblanding, og de deler sofaen hvor Melissa og Ronja repeterer de samme historiene, om drømmen de har om den lille hytta i skogen, en utopi de flykter til i tankene som både er nattahistorier og kanskje også virkelige. «Stargate» er en slik historie, som hvor virkeligheten glipper med øynene og drømmene og fantasien lik en Brødrene Løvehjerte overtar. Det vet vi helt fra første scene, da vaktmesteren (Christian Eidem i flere roller) daler ned fra taket som en engel i skjul. Slik blir den lille leiligheten ikke bare et hjem, men en konstant forandrende forundringspakke som like gjerne blir juletretorg, skolen med tidenes skakkeste Luciafeiring, naboens leilighet og skogen.
At juletrærne bæres inn av juletrærne selv, er et underfundig, morsomt og fint grep. En i utgangspunktet klassisk historie om barn som må være sine egne foreldre, men eventyrlig laget med store doser nikk til Dickens julefortellinger og spesielt HC Andersens «Piken med svovelstikkene», som Ronja elsker å referere til. Scenografien og juletrærkostymene til Ida Grimsgaard er et eventyr i seg selv, fint støttet av Steffen Telstads stemningsskapende lysbokser og integrerte effekter i detaljene, og ikke minst musikken til Fredrik Storsveen.
Han har laget musikken til flere av Drangeids oppsetninger, som «Den fantastiske Mikkel Rev» og Lars Von Triers «Melancholia», og her skaper han en sorgmunter rytme som blir helt sentral for stykkets dramatiske utvikling.
Les også: Tragedien drukner i galgenhumoren (+)
Drangeids stil er naiv og leken, og med surrealistiske grep fanger hun historien gjennom Ronja, nydelig og morsomt spilt av Emma Caroline Deichmann. Med en barnlig innlevelse går hun inn i drømmeaktige sekvenser og en oppheving av det realistiske blant levende juletrær, i stormen Gudrun eller hallusinerende av feber. Nysgjerrig, engstelig, modig og eitrende skuffa og sinna på faren når han sover ut rusen på gulvet i stedet for å være på Lucia. Samspillet mellom henne og Madeleine Brandtzæg Nilsen i rollen som en storesøster som tar større ansvar enn en 16-åring skal gjøre, er fint og gripende. Sammen skaper de hjertet i en bokstavelig talt viltvoksende forestilling som for mange dessverre er virkeligheten.
