---
4
FILM
«Tatami»
Regi: Zar Amir Ebrahimi og Guy Nattiv
Geo./USA/Eng./Isr. – 2023
---
På et eller annet tidspunkt burde det bli en oppvekker for regimet i Iran at majoriteten av filmene derfra dreier seg om religiøs undertrykkelse, statlige overgrep og brudd på menneskerettigheter. Løsningen er neppe å kneble, fengsle og terrorisere filmskapere, eller nedlegge totalforbud mot å fortelle resten av verden om leveforholdene i Irans islamske republikk. Heller ikke å sørge for at Irans mest prominente kunstnere og kreative krefter ser seg nødt til å flykte fra sitt eget hjemland i frykt for represalier.
Skuespilleren Zar Amir Ebrahimi rømte fra hjemlandet i 2008, og mottok en overveldende mengde drapstrusler etter å ha spilt inn prisvinneren «Holy Spider». Ebrahimi lar seg imidlertid ikke true til stillhet og spiller en av hovedrollene i «Tatami», som hun dessuten har regissert med Oscar-vinneren Guy Nattiv (han sto sist bak det biografiske dramaet «Golda» med Helen Mirren). I seg selv veldig spesielt fordi han er israelsk, og dette representerer aller første gang en iransk og israelsk filmskaper regisserer en spillefilm sammen.
To personer fra hver sin sosiopolitiske side som samarbeider under en ekstremt turbulent tid i Midtøsten, noe som kan gi en varm følelse av fremtidsoptimisme inni selv de mest pessimistiske av oss. Hele filmen fungerer som en slags metafor for dette samarbeidet, mens en iransk judomester ikke bare kjemper for sjansen til å vinne en gullmedalje, men dessuten risikerer alt for å kunne å utøve sporten sin uten å bli undertrykket.
Les også: «Ora jaska» er et ungt skrik mot stillhetskulturen
«Tatami» er døpt etter det japanske navnet på judomattene som benyttes under turneringene, og løst basert på virkelige hendelser. I 2019 deltar den iranske judomesteren Leila Hosseini (Arienne Mandi) i verdensmesterskapet i Georgia, der hun fotfølges av landslagstreneren Maryam Ghanbari (Zar Amir Ebrahimi) - som har trent Leila siden hun var en jentunge, og fulgt henne tett hele veien. Vi blir fortalt at Maryam selv var en toppidrettsutøver frem til hun måtte legge opp på grunn av en skade, så det er lett å mistenke at hun lever ut sine egne ambisjoner gjennom Leila.
Mye står på spill for dem begge, og Maryam blir stram i maska og morsk i minen så fort hun ser at Leila slår av en vennlig prat med sin israelske judokollega Shani Lavi (Lir Katz). Man menger seg jo ikke med naturlige fiender på denne måten, men Maryam gjør ikke noe mer enn å skule mistenksomt med kryssede armer. Hjemme i Teheran sitter Leilas ektemann Nader (Ash Goldeh) foran TV-en sammen med en vennegjeng for å heie på henne.
Les også: «Tre menn til Vilma» er en velspilt dramakomedie basert på romanen av Gudrun Skretting
I første runde overvinner Leila Hosseini lett sin ungarske motstander med håret godt tildekket, og seirer over franske Gauthier i den andre. Hun ligger godt an til å sikre Irans aller første gullmedalje da manageren Maryam får en uventet telefon fra judoforbundets sjef herr Taheri. Han er strålende fornøyd over at Iran markerer seg så sterkt i verdensmesterskapet, men må dessverre insistere på at fru Hosseini umiddelbart trekker seg. Mye tyder på at hun vil møte israelske Shani Lavi i finalekampen, og presteveldet akter ikke å utsette seg for en potensiell ydmykelse hvis Leila taper til en fiende fra «okkupasjonsregimet». Regimet foretrekker at Leila later som om hun har en skade og gir seg der. «Det er best for oss at hun står over».
Som kvinne kan ikke Maryam motsi ordre fra en mann, men gjør det uansett og lar Leila fortsette mesterskapet. Mobilen ringer konstant. Truslene hagler. Presset øker. Til slutt må Maryam ta Leila til side og bønnfalle henne om å trekke seg, men aldri i verden om hun lar seg true til å gi slipp på muligheten til å vinne gullmedalje. Herfra blir vi vitne til hvordan det iranske Mulla-veldet reagerer på «ulydighet» fra egenrådige kvinner, og hvor langt de er villige til å gå for å tukte dem som utfordrer det autoritære regimet. Noe som inkluderer å gå til angrep på både Leilas og Maryams familie, stadig grovere trusler og tortur av Leilas far mens hun med økende panikk frykter hva som kan skje hvis de vender tilbake til hjemlandet igjen.
Les også: Lykken er skjør og bakteppet mørkt i den tredje og avsluttende sesongen av «Lykkeland» på NRK
«Tatami» er fanget opp i svart-hvitt og firkantet Academy-format med dialog i hovedsak på farsi, men langt fra noe saktmodig, sosialrealistisk arthouse-drama. Dette fungerer skikkelig bra som et intenst sportsdrama, ikke minst fordi vi sjeldent får se judo skildret forholdsvis autentisk på film. Temperaturen skrus gradvis opp mens «Tatami» blir en politisk thriller om maktmisbruk, og hvor hardt man må kjempe for å beholde menneskeverdet i et totalitært samfunn. Temaer som strekker seg langt utenfor Irans grenser, og føles særlig tidsriktige i etterkant av den amerikanske valgresultatet.
Mesteparten utspiller seg i løpet av noen timer under turneringen, med noen uelegante tilbakeblikk som gnisser litt mot det økende spenningsnivået. For iranske myndigheter er dette sikkert en ubehagelig påminnelse om skjebnen til den høyst virkelige judomesteren Saeid Mollaei, som ble presset til å trekke seg fra verdensmesterskapet i 2019 for å unngå at han møtte den israelske motstanderen Sagi Muki i finalen. For dem som ikke kjenner utfallet akter jeg ikke å spolere det her, men kan avsløre at dette representerte siste gang Iran deltok i et internasjonalt judomesterskap.
«Tatami» vrir om på kjønnsrollene og spinner disse hendelsene inn i en fiktiv, feministisk ramme med en klar agenda - men forholder seg knapt til de kompliserte årsakene bak de sportslige spenningene mellom Israel og Iran. Isteden velger filmen å holde motivasjonene personlige, og fokusere på hva som skjer når myndighetene går til angrep på sine egne borgere. Noe som kanskje er å snevre inn fokuset til det blir en abstraksjon, men gjør sannelig ikke «Tatami» mindre engasjerende.
