– Marianne Faithfull døde fredelig i London i dag, omgitt av sin kjære familie. Hun vil bli sårt savnet, meldte en talsperson torsdag. Savnet kan jeg skrive under på. Til å begynne med ble hun feiret som en av de store nye sangerne i popmusikken. Så holdt hun på å gå til grunne. Marianne Faithfulls over 60 år lange karriere kunne endt etter de to første årene. Heldigvis slo hun svært sterkt tilbake, og fortsatte å glede oss med stemmen sin i mange år.
Marianne Faithfull ble oppdaget av Rolling Stones’ manager Andrew Loog Oldham. Mick Jagger og Keith Richards hadde nettopp begynt å skrive sanger, og de bestemte seg for å gi den aller første, «As Tears Go By», til 17 år gamle Faithfull, for å teste responsen. Det gikk veldig bra. Hun fikk et par hits til året etter, men så var det søte livet over. Hun ble med The Rolling Stones et stykke videre, og var blant annet til stede under den store politirazziaen i huset til Keith Richards i 1967, som ga henne et ufortjent dårlig rykte det ble vanskelig å slippe unna. Forholdet til Mick Jagger varte i noen år til.
Les også: Laura Nyro - den beste sangeren du kanskje ikke har hørt
– Jeg var 17 år og hadde verden i mine hender, og ga det hele opp på grunn av Mick. Det var bare hans karriere som betydde noe. Når to mennesker med like store ego befinner seg i samme hus er det klart at en av dem må lide, og det ble meg. Men herregud, jeg hadde jo all moroa, sa hun til Nye Takter i 1979.
For å gjøre en lang historie kort: Det glade 60-tallet tok slutt. Og Marianne Faithfull bodde en stund på gata i London. Etter å ha blitt reddet ut av de verste prøvelsene begynte hun å gi ut plater igjen, men det virket som de fleste hadde mistet troen på henne. Men i 1979 kom albumet «Broken English». Laget av en kvinne som hadde opplevd det meste, og ikke var redd for å synge om det. «Broken English» kunne sannsynligvis bare vært laget etter at punkrocken hadde gjort det mulig å beskrive virkeligheten på en ny måte i popmusikken. De harde årene hadde tæret på stemmebåndene, men Faithfull vendte dette til sin fordel.
Les også: Pop i 2024 - det store kvinneåret
I omslagsnotatene til en senere utgave av «Broken English» fortalte Faithfull at hun fortsatt trodde at hun kom til å få et kort liv, at dette ville bli hennes siste plate, og at hun bare skulle vise «the bastards» hva hun var i stand til. «The bastards» var visst musikkjournalistene. I så fall lyktes hun umiddelbart. Selv anmeldte jeg litt fordomsfullt singelen «The Ballad Of Lucy Jordan» i Nye Takter, sammen med den siste fra Suzi Quatro: «Enda mindre forventninger knytter det seg til Marianne Faithfull, som stiller med en gammel Dr. Hook-låt. Men så overrasker hun med en stor versjon», sto det der.
«The Ballad Of Lucy Jordan» ble det mest kjente sporet på «Broken English». En gammel sang av Shel Silverstein, som Dr. Hook hadde en liten hit med noen år i forveien. Dr. Hooks gjengivelse av den personlige tragedien i teksten var kanskje noe nedlatende i forhold til stakkars Lucy Jordan. I Marianne Faithfulls utgave er det ingen tvil om hvilken side hun står på. Sangen er blitt et lite feministisk manifest, og er brukt i flere jentene-gjør-opprør-filmer, som «Montenegro» og «Thelma & Louise».
Les også: 50 år siden 1975 - nye tider i popmusikken
Selve paradelåten på «Broken English» er likevel «Why D’ya Do It». En tekst som ble skrevet av poeten Heathcote Williams, visstnok med tanke på Tina Turner, som imidlertid hadde en ordentlig karriere å ta vare på, og ikke var interessert i denne språkbruken. Faithfull tok ingen slike hensyn. «Broken English» skulle også hatt med hennes nyinnspilling av «Sister Morphine», som hun skrev sammen med The Rolling Stones og ga ut på singel i 1969. Den ble trukket tilbake begge gangene, og kom ikke med på «Broken English» før en senere nyutgivelse. Det var likevel inntekter fra Stones-versjonen av denne sangen som holdt henne i live i årene da få var villig til å høre på henne lenger.
Marianne Faithfull kom til Oslo for å gjøre intervjuer rundt plateutgivelsen i november 1979, og ble arrestert på Fornebu, for besittelse av marihuana. Dette var ikke et tema for pressemøtet etterpå, men hun la ikke lagt lokk på episoden ved konserter i Oslo i senere tid. Hun hadde ingen problemer med å leve med sin egen fortid. Og gjøre den til en styrke.
I det nevnte intervjuet i Nye Takter sa hun at hun kom til å trekke seg tilbake «om fem år», altså i 1984. Heldigvis ble planene omgjort. Det tok riktignok flere år til før hun ble kvitt rusproblemene, men Faithfull kom tilbake og tilbake, med en rekke flotte plater og sceneopptredener. Med sanger skrevet spesielt for henne av artister som Nick Cave, PJ Harvey, Beck og Blur. Repertoaret ble stadig utvidet.
I 1996 kom hun til Oslo med konserten «An Evening In The Weimar Republic», der hun framførte sanger med musikk av den tyske komponisten Kurt Weill (1900-1950). Denne interessen begynte allerede i 1987, da hun ble invitert til å være med på et konsertprogram i New York kalt «En kveld med dekadent musikk fra det 20. århundre». Jeg spurte henne hvorfor de kalte dette dekadent musikk? «Herregud, jeg må vel ikke fortelle deg hva dekadent betyr», sa hun med sin svært karakteristiske røst. Jeg angrer fortsatt på at jeg ikke svarte «jo». Marianne Faithfull kunne fått fortelle meg det meste.
Igjen og igjen måtte vi uttrykke forbauselse og beundring for at Marianne Faithfull hadde blitt en av sangerne som lagde noen av de fineste platene på sine eldre dager. Man kan vel si at dette var mot alle odds, slik hun hadde vært borte i lange perioder, med ugyldig fravær. Desto mer levd liv var det i stemmen hennes. Faithfull poserte med spaserstokk på omslaget til albumet «Negative Capability» i 2018. Spaserstokker har aldri vært mer kulturelle, eller kulere, enn dette. På samme måte som hos noen av hennes jevnaldrende var dette sanger om å bli gammel, og se seg tilbake, med vemod, men også med en erkjennelse av livets gang.
Tidlig under koronaepidemien fikk vi vite at Marianne Faithfull var lagt inn til intensivbehandling. Med tanke på livet hun har levd var det grunn til å frykte det verste. Hun fortalte selv at legene på et tidspunkt trodde at smertelindrende behandling var alt som sto igjen, men at viljen hennes til å leve videre overvant alt. Hun hadde jo et nytt album som skulle gjøres ferdig. «She Walks In Beauty» ble ei plate der Marianne Faithfull resiterte klassisk romantisk engelsk poesi, til musikk komponert av Warren Ellis. Nick Cave og Brian Eno bidro med effektfullt tangentspill.
Les også: Vibeke Løkkeberg fyller 80: – Jeg er ikke så opptatt av det
Faithfull ruvet over alle tidsånder, med en stemme som etterlot seg et rungende ekko over århundrene. Hun hadde på denne tida en røst som rommet 74 somre og 74 vintre, som kunne gjøre kål på oss alle om hun slapp dem alle løs på en gang. Hun avsluttet med Lord Tennysons storslåtte «Lady Of Shallot» i 12 minutter. Faithfull fortalte at det var Tennysons linje «It was the closing of the day» som førte til at Mick Jagger skrev «It is the evening of the day» til å begynne med i «As Tears Go By» i 1964. Ringen var sluttet. Sykdommen tok så mye av stemmen hennes at vi aldri fikk høre henne synge igjen. Men som hun sang i løpet av de 60 årene vi fikk gleden av å høre henne.
