---
5
MUSIKK
Sivert Høyem
Dancing Headlights
Hektor Grammofon
---
Det er bare et år siden Sivert Høyem ga ut albumet «On An Island». Men denne innspillingen var allerede da over to år gammel, laget før Madrugadas «Chimes At Midnight» som kom i 2022. Han har hatt mye på hjertet de siste årene. På det nye albumet er dette hjertet utenpå skjorta, som det så sterkt heter.
Sivert Høyem beskriver «Dancing Headlights» som et popalbum. I presseskrivet forklarer han dette med arven fra 80-tallet, da pop innebar så mye mer en i dag. Et stort, mangfoldig musikkbilde der hvem og hva som helst kunne komme inn på hitlistene under de rette omstendighetene. Hør for eksempel «O Superman» med Laurie Anderson, uten sammenligning med Høyem for øvrig.
Les også: Laura Nyro – den beste sangeren du kanskje ikke har hørt
Det nye albumet har større tempo og intensitet enn det forrige. De fleste sangene har en høyere og massiv lyd. Men det er en lett gjenkjennelig Sivert Høyem vi møter igjen. Bare stemmen er nok til å identifisere ham når som helst. Han har det samme bandet som sist, med Cato “Salsa” Thomassen og Christer Knutsen (som begge også spiller med Madrugada) på gitarer og tangenter, Børge Fjordheim på trommer og Øystein Frantzvåg på bass. Vi hører med en gang hvor landet ligger i tittelsangen på «Dancing Headlights».
Den samme formelen følges i de fleste sangene. Det topper seg med «Living It Strange», med kubjelle, mot slutten av albumet. Høyem har skrevet denne sammen med britiske Rob McVey. De to skrev også den nydelige «Misunderstanding» sammen med Marianne Faithfull, åpningslåten på det som i 2018 ble hennes nest siste album. Også noe å ta med seg inn i evigheten.
Les også: Marianne Faithfull – en av de fineste stemmene i vår tid
Sangene forteller for det meste om et intenst følelsesliv. «Love Vs. The World» konkretiserer dette, «alone in the dark/starting to doubt/starting to drift», brenne broene, rive ned bildene på veggen, kaste glasset i peisen. Sånn høres mye av musikken ut også, med alle sluser åpne. Det er et kort album, litt over halvtimen, men innholdet er så mektig at jeg er godt fornøyd etterpå.
«Summer Rain» har en litt annerledes stemning. Gitarøset er like sterkt, men den har en mer hektisk beat enn resten, en sødmefylt, fengende melodi, en sang som nesten oppfyller dagens mer alminnelige popkrav, og som kunne blitt en hit for Harry Styles eller andre regjerende stjerner.
«Hollow» er en ny Høyem-ballade av beste merke. En eksistensiell meningen-med-livet-sang. Kanskje helt konkret meningen-med-karrieren, siden den visstnok ble skrevet i en pause under en event-jobb helt uten mening. «The Upsetter» kunne være en hyllest til reggaelegenden Lee «Scratch The Upsetter» Perry. Det merkes riktignok ikke musikalsk, men med teksten om å sette stiften på plata og spille den igjen liker jeg å tro at det er noe der likevel.
Les også: En av reggaemusikkens største trollmenn
En sånn assosiasjon til: Albumet slutter med «Some Miserable Morning». Her tenker jeg umiddelbart på Nancy Sinatra og Lee Hazlewoods «Some Velvet Morning», som jeg nesten tar for gitt har en høy stjerne på Høyems pophimmel. Bare tittelen ligner, men den er full av storslått atmosfære likevel. Denne finalen er et konsertopptak fra Dresden i Tyskland, der publikum får vite at de er de første som får høre sangen. Det blir nok flere etter hvert.
Sivert Høyem gjorde to konserter for fulle hus på Sentrum Scene for tre uker siden. Da var det bare én eller to av de nye sangene som fikk plass, siden kveldene var en avslutning på forrige fase i solokarrieren. Når Høyem drar på europaturne i vår skal han være helt alene på scenen. De nye sangene kommer sannsynligvis til å stå seg godt i det intime formatet også. Så kommer han tilbake for konserter på Kongsberg Jazzfestival og Notodden Bluesfestival til sommeren, da formodentlig med den store lyden igjen.
Slippes fredag 7. februar.
