---
6
TEATER
«Arven»
Av Matthew Lopez
Regi: Johannes Holmen Dahl
Med Vetle Bergan, Olav Waastad, Alfred Ekker Strande, Yusuf Toosh Ibra, Karl-Vidar Lende, Ulrik William Græsli, Eirik Langås Jørgensen, Jacob Jensen, Hermann Sabado, Gorm Grømer, Geir Kvarme, Eindride Eidsvold, Liv Bernhoft Osa
Nationaltheatret
---
Gjennom en gruppe unge menn speiler Matthew Lopez’ «Arven» på Nationaltheatret, i Johannes Holmen Dahls regi, den skeive kulturens historie, med tabuene, rettighetskampene, kulturen, politikken, klubbene, saunaene, sexen, kjærligheten, begjæret og ikke minst arven fra HIV-epidemien. Etter urpremieren i London i 2018 er stykket blitt kalt et av vår tids viktigste dramaer. Nå skriver Nationaltheatret videre på historien med en oppsetning som er viktig og vesentlig, og som tross noen svakheter forsvarer sin vekt med gull.
Man kunne like gjerne begynt med skuespillerne, men den norske oppsetningen er slående på så mange vis. Først og fremst fordi Lopez’ manus er så fullendt klokt og humanistisk, sårt, brutalt, morsomt og vakkert. Fra utgangspunktet i et intellektuelt og kulturelt sjikt i New York mot slutten av Barack Obamas regjeringstid, trekkes linjene både tiår tilbake og framover mot vår tid. Og teaterets store hovedscene har sjelden føltes så intim.
«Arven» er i slektskap med «Engler i Amerika» og med den britiske TV-serien «It’s A Sin», og er uttalt inspirert av i E.M. Forsters roman «Howards End» (1910), filmatisert med Anthony Hopkins og Emma Thompson. I stykket refereres det friskt til andre litterære signalverk, som James Baldwins «Giovanni’s Room» og André Acimans «Call Me By Your Name». Særlig sentral i stykket er en annen Forster-roman, «Maurice», som ble utgitt posthumt først i 1971, men skrevet ca. to-tre år etter «Howards End».
Les også: Maria Kristine Hildonen briljerer i det brutale og vonde i «Prima Facie»
Geir Kvarme er E.M. Forster i «Arven»
«Maurice» handler om homofil kjærlighet. Forster selv kom aldri «ut av skapet», men måten han skrev på resonnerte med skeiv kjærlighet på et vis som i stykket løftes opp til en glødende rød tråd. Forster selv er til stede i karakteren Morgan (Geir Kvarme), en nydelig, distingvert rolleskikkelse som blir en slags håpets erfarne ferjemann mellom vonde tidsepoker.
Handlingen kretser rundt dramatikeren Toby Darling (Olav Waastad) og kjæresten Eric Glass (Vetle Bergan). Etter hvert kommer den yngre, styrtrike skuespilleren Adam og den unge sexarbeideren Leo (begge Alfred Ekker Strande) inn i bildet. I kretsen rundt har vi et brokete galleri personligheter, med Eindride Eidsvold som Morgans livsfølge Henry og Liv Bernhoft Osa som Margaret, skikkelser som har essensielle stemmer i denne historien. De er i likhet med det helt spesielle huset på landet som har gitt tittel til «Howards End», hentet inn i «Arven»s fiktive bakteppe fra nettopp Forsters roman.
Skuespillerrekka fylles med Yusuf Toosh Ibra, Karl-Vidar Lende, Eirik Langås Jørgensen, Ulrik William Græsli, Jacob Jensen, Hermann Sabado og Gorm Grømer, som alle har gitte roller samtidig som de utgjør en kollektiv stemme.
Denne klikken av unge og et par eldre menn, danner så det myldrende bildet av generasjoner med nedarvet kamp, skam, glede, begjær, lykke og ulykke. De fire lange aktene strekker seg til åtte timer teater inkludert tre pauser, og det er imponerende hvordan skuespillerne fillerister deg med konstant nærvær. Uansett aldersgruppe, kjønn og legning, vil stykket vekke minner eller i det minste assosiasjoner, som berøre og opprører.
Nærvær av død, av knuste hjerter, skam, sjalusi, agg og desperasjon gjennomsyrer Matthew Lopez’ manus. Han fanger fint bildet av et skjørt miljø med klare sosiale maktstrukturer, hvor veien er kort fra samhold og lykke, til bitching og utfrysing. Sjelden tenker du at det blir for mye eller at noe kunne blitt strøket, selv når Lopez’ som verst jager de basale følelsene. At samtalene etter hvert tynges av informasjon, og særlig siste del hjemsøkes av gjentakelser, avslører svakheter i manus som også påvirker regigrepene, men de er ikke større enn at helheten og opplevelsen overstråler det som lugger.
Les også: «Min middag med André»: Vekker appetitten etter mer
Sex, stolthet og utenforskap i «Arven»
Det ømtålige og vonde i stykkets utforskningen av utenforskap behandles med nærhet og verdighet. Nokså utilslørte sexscener leveres med abstrakt humor i det ene øyeblikket, og skildres som sexpartyovergrep i det neste. «Arven» viser også den ekvivalente stoltheten, friheten og normaliteten i det å være skeiv. Det inkluderer selvsagt kjærlighet og behov for nærhet. Ikke minst handler det om klassebakgrunn, om de store byene som blir frihavn for landsens gutter som vil forelske seg i andre gutter. Toby Darling, med et etternavn hentet fra Peter Pan, unnslår seg sin egen bakgrunn, n mens Eric Glass kommer fra et privilegert hjem og jobber for Obama-apparatet. Så taper Hillary Clinton marginalt for den republikanske kandidaten. Det vil da, som nå, si Donald Trump. I 2016 blir han en katastrofe for det skeive miljøet i USA.
I stykket nevnes ikke Trump ved navn, men i en kranglevoren middagsscene vender Jasper (Karl-Vidar Lende) vennen Eric ryggen fordi hans nye kjæreste har støttet den republikanske presidentkampanjen økonomisk. At Trump, idet «Arven» har norsk premiere, har effektuert lovforslag rundt kjønn og transpersoner, blir et ubehagelig apropos i møte med «Arven».
Også andre politiske avskygninger i stykket slår inn dagens politiske klima. Som når Tristan (Yusuf Toosh Ibra) blir spurt om hvorfor han vil bli canadisk statsborger, svarer «hva har dette landet noen gang gjort for meg». Som svart, homofil mann i USA, representerer han en dypere marginalisering enn de andre skikkelsene har erfart.
Hver og en av mennene i stykket har ballast, og alle er de eller har vært unge, nysgjerrige, nølende og prøvende, blitt gjenstand for andre menns begjær, eller blitt «opplært» til hva det vil si å være skeiv av andre, ofte eldre menn. Også det er en del av arvens mange kulturelle og sosiale avskygninger. Alle, bevisst eller ikke, bærer de med seg avtrykket fra HIV-epidemien fra tiden før gjennombruddet med antivirale medisiner i 1996.
«Arven» angår så mange. Bare det å være homoseksuell på 80- og 90-tallet forsterket byrden av utenforskap og stigma. De som ble smittet ble utstøtt, mistet alt og levde i frykt og ensomhet. De fleste utviklet aids og døde en smertefull død, flere tusen årlig bare i «episenteret» New York. Det sorg- og sinnedrevne traumet øver fortsatt påvirkning på samfunnet generelt og de skeive miljøene spesielt. Her hjemme ble det et naturlig tema i 2022 da Skeivt kulturår markerte at det var 50 år siden straffelovens forbud mot sex mellom menn ble opphevet. Noen år etter opphevelsen skulle hiv og aids også her hjemme bli synonymt med å dø. Over 600 personer døde av aids i Norge i de mest prekære årene.
Les også: Peter Pan flyr høyt på Nye Hjorten og på Stargates musikk
Johannes Holmen Dahl regisserer «Arven»
Arne Lygre («Tid for glede») har oversatt «Arven» til norsk, og har ivaretatt språkets rytme mellom det såre, destruktive og forpinte, og det lette, humoristiske og håpefulle. Inkludert sjargong, slang og referanser til sex og andre aspekter ved homokulturen. Johannes Holmen Dahl, som blant annet hadde regi på Lygres «Tid for glede», har strippet den språk- og referanseviltre «Arven» for det meste av annen staffasje.
Med et imponerende ensemble skaper han store tablåer av historikk, samfunnsanalyse og drama knapt uten en eneste rekvisitt. Ikke en bok, ikke en flaske, ikke et møbel, selv om handlingen er proppet med bøker, litteratur, design, alkohol, dop, gedigne partyer og stinne nattklubber. Kostymene til scenograf Nia Damerell er derimot tydelige identitetsmarkører, og Erik Hedins musikk utgjør nærmest en egen rolle i et samstemt ensemble.
Vi kommer ikke unna at Nationaltheatrets «Arven» skapte debatt lenge før premieren. Kunne «Arven» regisseres av en som ikke deler stykkets skeive erfaringer? Vi får ikke vite hvordan oppsetningen ville blitt annerledes med en uttalt skeiv regissør, men ut fra det vi ser i «Arven» ivaretar Holmen Dahl og sterke skuespillere manusets empatiske nyanser og skjulte strukturer.
Det har stormet rundt Johannes Holmen Dahl også på annet hold, etter at Det Norske Teatrets «Moby Dick», skapt av han og scenograf Nia Damerell, i fjor førte til en debatt rundt grensen mellom inspirasjon og plagiat. Nå gir Holmen Dahl og Damerell en lett finger til sine kritikere ved å gjenta den mest slående fysiske scenen fra deres egen «Tid for glede» i «Arven». Her fungerer scenen som medrivende, energisk og lekende.
Holmen Dahl og Damerell bruker også en skråstilt dreiescene, slik de gjorde i «Misantropen» på Trøndelag Teater i 2023. I «Arven» er den mer avansert, med blant annet en lyssatt «underverden» på scenens underside. For den helhetlige opplevelsen av «Arven» fra et publikumsperspektiv, er bakgrunnen for valgene irrelevante. Den skrå scenen bli et særlig velfungerende grep også med tanke på skuespillernes handlingsmuligheter. Damerells bumerke med vakkert dryss av «kirsebærblader», og en lyssøyle som scenografisk virkemiddel, er grep de har brukt mange ganger før. Martin Myrvolds lysdesign danser sobert og understrekende med.
Les også: Oslo kommunes utstilling på Gamle Munch med de siste årenes innkjøp, er bedre enn Høstutstillingen
«Arven»s framstilling av skeive miljøer
«Arven» er viltvoksende og stor også utover lengden, men framstår likevel svært intim og personlig, uten de opplagte vendingene og klisjeene vi kjenner fra framstillingen av skeive miljøer i populærkulturen eller internt i miljøene. Dette blir ingen «prideparade». Det enkelte av figurene måtte bære med seg av beskyttende skjold mot omverdenen, er snarere psykologiske og menneskelige enn sminket og paljettbesatte. Så blir det desto morsommere når Karl-Vidar Lende med kjole, fjærboa og knallrød parykk tar camp- og drag-kulturen på kornet i et av stykkets fantastiske sangnumre.
«Arven» er en krønike, en historietime og et ettermæle. Den blir et politisk manifest, et rekviem over skam, fornedrelse og forfølgelse, men den er også livsbejaende, humoristisk, vill og håpefull. At forestillingen treffer svært mange på et helt personlig nivå, blir tydelig lenge før de åtte timene er over. Men «Arven»s styrke ligger også i hvordan den løfter seg ut av forutinntatte båser om hvem den er til for. I det lyset leverer Nationaltheatret teaterkunst av et helt unikt format.
Anmeldelsen er basert på generalprøven. «Arven» spilles både som en helhet på utvalgte dager, og spredt over to kvelder som Del 1 og Del 2.
