---
5
TEATER
«En sporvogn til begjær»
Av Tennessee Williams
Regi: Marit Moum Aune
Med: Maria Bonnevie, Trond Espen Seim, Kjersti Dalseide, Amund Sigurdssønn Karlsen, Valter Bernardo Jonas, Steffen Haugen
Christiania Teater
---
De amerikanske tragediene fra etterkrigstiden har de siste årene vært satt opp hyppig på Oslos institusjonsteatre. Bare i fjor kunne vi se både Edward Albees «Hvem er redd for Virginia Woolf?», Eugene O’Neills «Lang dags ferd mot natt» og Arthur Millers «Alle mine sønner» på ulike hovedstadsscener. Tennessee Williams’ «En sporvogn til begjær» fra 1947 har også vært å se på flere norske scener med ikke altfor lange mellomrom. I 2019 ble stykket satt opp på både på Oslo Nye Teater og Grusomhetens Teater, og i fjor kunne man se det på Rogaland Teater.
Når stykket nå settes opp på privatteatret Christiania Teater, er det med rutinerte Marit Moum Aune i registolen og Maria Bonnevie og Trond Espen Seim i ledende roller. Dette har blitt en klassisk og velspilt forestilling som ikke utfordrer eller provoserer, men som belyser stykkets menneskelige drama på rørende vis.
Maria Bonnevie som Blanche DuBois
Stykket forteller om den falmede sørstatsskjønnheten Blanche DuBois (Maria Bonnevie) som flytter inn hos sin søster fra Stella (Kjersti Dalseide) og hennes voldelige mann Stanley (Trond Espen Seim). Blanche sier hun har mistet barndomshjemmet Belle Reve og har bedt om permisjon fra jobben som engelsklærer, og hun vil gjerne fremstå som et ordentlig og dannet menneske med en god bakgrunn. Men snart begynner historien hennes å revne. Det viser seg at årsakene til at hun må bo hos søsteren er langt mer dramatiske enn hun først forteller. Den totale avkledningen av Blanche som menneske river henne fullstendig i stykker, og i møte med Stanley når hun sin endelige avgrunn.
Les også: «Arven» på Nationaltheatret er et rekviem over vår tid
«En sporvogn til begjær» er, i likhet med flere av de andre amerikanske tragediene skrevet i samme tidsrom, vanskelig å sette opp. Det skyldes primært at både plot og samfunnskritikk i disse stykkene er uløselig knyttet til tiden og samfunnet de ble skrevet i. Det er ingen sterk tradisjon for å gjøre radikale, fornyende grep i oppsetningene av «En sporvogn til begjær».
I Marit Moum Aunes regi på Christiania Teater har teaterteksten også blitt til en veldig klassisk oppsetning, der alt fra Erlend Birkelands 50-tallsinspirerte scenografi til de ulike rolletolkningene holder seg innenfor et allerede velkjent mønster. Det eneste som oppleves som nytt, er at det er Blanches søster Stella som fremstår som den egentlige tragiske skikkelsen når stykket er over. Man kan være tilbøyelig til å tenke at Blanche kanskje kan få en ny start, tross alt.
Les også: Maria Kristine Hildonen briljerer i det brutale og vonde i «Prima Facie»
Christiania Teater lykkes med «En sporvogn til begjær»
Dette er et karakterdrevet drama, og et viktig premiss for at oppsetningen skal lykkes, er at balansen mellom de ulike karakterene fungerer, og at deres relasjoner og konflikter er troverdige. Akkurat det har man lyktes veldig godt med på Christiania Teater. Maria Bonnevies Blanche entrer scenen med både integritet og en slags kjølig distanse, og forlater den som en liten rest av et menneske. Bonnevie skildrer Blanches gradvise fall på en overbevisende måte, og hun veksler uanstrengt mellom livsbegjær, desperasjon og skjørhet i sin fremstilling av karakteren.
Trond Espen Seim imponerer som Stanley, kanskje mest fordi han har skapt en veldig skremmende karakter. Flere ganger gjør han meg oppriktig redd, selv om dette er et stykke jeg har sett flere ganger tidligere og kjenner gangen i. Kjersti Dalseides mildere og mer forsonende Stella utgjør en fin balanse til de ustabile Blanche og Stanley. Amund Sigurdssønn Karlsen gjør Blanches nyeste beiler Mitch til en karakter man følger med både sympati og interesse. Ensemblet fremstiller fire svært ulike karakterer som til sammen utgjør en god helhet med en spennende dynamikk seg imellom.
Trond Espen Seim livsfarlig som Stanley
Selv om stykket som nevnt er preget av tiden det er skrevet i, belyser det også temaer som er aktuelle i dag. I denne oppsetningen blir det å være i et destruktivt parforhold et særlig tydelig tema. Forestillingen får frem de mørke kreftene i forholdet mellom Stanley og Stella på en måte som får det til å gå kaldt nedover ryggen på meg. Ikke bare er Seims Stanley en fryktelig fyr, men Dalseides tolkning av Stella åpner for at hun mer er fanget i sine egne følelser enn at hun er en svak kvinne som blir herset med av en dominerende mann.
Les også: «Min middag med André»: Vekker appetitten etter mer
Stella fremstår som en oppegående og omsorgsfull kvinne som helt tilfeldig kan ha havnet i en dårlig relasjon. Og derfor blir den siste scenen aller mest tragisk for Stella, som sitter igjen alene med et barn og en voldelig ektemann. Mens Blanche kan få hjelp, er Stella helt overlatt til seg selv.
For den som ikke har sett «En sporvogn til begjær» tidligere, er denne oppsetningen en både fin og klar tolkning av Williams’ tekst, som kan gi en fin introduksjon til de amerikanske tragediene. For den som har sett mye teater og kjenner Williams’ stykke godt, vil forestillingen kanskje gi en følelse av repetisjon, men så får man på kjøpet også oppleve fire sterke rolleprestasjoner.
