---
Roman
Samantha Harvey
«Jordbane» (engelsk «Orbital»)
Oversatt av Kirsti Vogt
Gursli Berg forlag
---
To russere, en amerikaner, en japaner, en brite og en italiener seiler gjennom verdensrommet i nær 30.000 kilometer i timen. Fire astronauter, to kosmonauter.
Rundt og rundt kloden kretser de seks i Samantha Harveys nydelige Bookerpris-vinnende roman «Jordbane». Seksten jordbaner per døgn, i et planmessig mønster. Det blir lyst, og mørkt, og lyst, og mørkt igjen. Høst nord for ekvator blir til vår sør for ekvator like raskt og like ofte.
Les også: Fikk du med deg fortellingen om da Kim Kardashians kjole ydmyket det amerikanske prestisjemuseet The Met? (+)
Alt flyter. Tida. Kroppene. Tingene.
Gjenstander må festes med magneter eller borrelås. Drikke må slurpes gjennom sugerør, mat lures ut av gjenlukkbare poser. Tårer fanges før fukten ødelegger noe. Toalettbesøk er en komplisert prosedyre som må terpes inn før astronautene får dra ut.
De er alle spesielt utvalgte. En forsker på bakterier i vektløs tilstand, en annen dyrker kål, en tester muskler på ulike mus. Alle bidrar til vedlikehold og reparasjoner. Værobservasjoner. Fotografering. Alle forsker på seg selv.
De observerer kroppslige endringer, i muskelmasse, cellevev, blod og andre kroppsvæsker. Prøver å motvirke det verste forfallet vektløsheten påfører dem gjennom hard obligatorisk trening hver morgen. Det er likevel uunngåelig at hjertet blir svakere, skjelettet skjørere, kroppen kjapt eldre.
Den indre tidsforståelsen er null verdt. Døgnet om bord styres av vår tilfeldige inndeling i 24 timer på 60 minutter.
Les også: Det er en god grunn til at teaterets nye sjef fikk jobben nå, men ikke starter før i 2027 (+)
Så hva er så tid? Hvordan startet det hele? Fins Gud?
Og hva vil det si å være menneske? En kropp, ja vel, men hva mer?
Den engelske forfatteren Samantha Harvey stiller store spørsmål. Ikke insisterende. Mer henslengt, som en ettertanke som krydrer presise observasjoner av landmasser, hav, vår sol og utallige stjerner i den uendelige Melkeveien.
Romfarerne lever ekstremt tett på hverandre. På ett toalett angir et skilt «kun for russiske kosmonauter», på det andre «kun for amerikanske, japanske eller europeiske astronauter». De seks ler av skiltene, og ignorerer dem. De deler mat. Arbeid. Plass. Puster hverandres resirkulerte luft, drikker vann laget av hverandres rensede urin. Konfliktene nede på landjorda blir komiske når man suser forbi 40 mil over dem.
En underlig roman, i ordets konkrete forstand. Åpen for undring, og for underet.
Jordkloden hadde uansett klart seg mye bedre uten menneskene og alle våre smålige konflikter og voldsomme grådighet, mer enn bare hinter Harvey.
Overalt hvor astronautene ser, er det spor etter menneskelig inngripen og ødeleggelse. Sterkt opplyste byer. Tørke her, skogdød der. Smeltet is. Døde elver og innsjøer. Erosjon. Forurenset luft og land. Ekstremvær.
Les også: Biden var høfligere enn Trump. Men en bedre president? Den svenske forfatteren tviler (+)
Likevel er det så ubegripelig vakkert, alt de observerer.
I enkle, klare, nesten skjøre setninger skildrer Samantha Harvey undringen deres. Fasene astronautene går gjennom. I starten er alt er nytt og fascinerende. Så blir utsikten mer hverdagslig. Likevel ny hver dag. En ny soloppgang. Solnedgang. Fargene skifter. Været også.
Over Sørøst-Asia brygger det opp til en svær storm – en tyfon som vil kunne ødelegge alt på sin vei. Astronautene ser fra avstand. Sender bilder til jorda, men kan ellers bare observere. De tenker på folk de kjenner i regionen. Vil de klare seg? Fra rommet ser landmassene skralt ubetydelige ut. Sårbare.
De er sårbare selv, i den tynnveggede hermetikkboksen de seiler rundt i. Er opplevelsen verdt risikoen? Er oppdraget? Ja, konkluderer alle seks, hver for seg. Selv om det innebærer mer av det de observerer som ødeleggende på jorda: Mer menneskelig ekspansjon. Månen står for tur. Så Mars. Hvem vet etter det.
En av astronautene har nettopp fått vite at moren er død. Hun sørger. En annen forstår at ekteskapet nok er over. Han tar det med fatning.
Av og til er det som om astronautenes tanker og drømmer blander seg. De kjenner det alle sammen. Kanskje er menneskene likere enn vi vil innrømme, også utenfor det ekstreme miljøet en romstasjon er?
Samantha Harvey har skrevet en annerledes bok fra verdensrommet. Ingen romvesen angriper. Teknologien fungerer. Ingen kriser oppstår om bord. Egentlig skjer her fint lite, utover det enkle og hverdagslige. Arbeid. Måltid. Rutiner.
Kun indirekte handler det om geopolitikk, om miljø, om alt som foregår på jorda. Det gir desto større rom for skjønnheten. For en annen puls, et annet tempo. For refleksjoner om tid. Samhold. Liv.
Tenk at vi fins! Her på jorda!
For «Jordbane» ble Samantha Harvey tildelt den høythengende Bookerprisen i litteratur for 2024. Med språklig fingerspissfølelse har Kirsti Vogt klart å ivareta Harveys rytmisk presise, poetiske engelsk i sin oversettelse til like melodisk norsk.
«Jordbane» er en underlig roman, i ordets konkrete forstand. Åpen for undring, og for underet. Tenk at vi fins! Her på jorda! Det er egentlig en større tanke enn hjernen får plass til. Slik universet er det. Og livet selv. En liten påminnelse i form av en roman passet fint akkurat nå.
Les også: Glad i litt annerledes, litt rare, bøker? Da er denne polske boka et godt tips for deg (+)
Les også: Flere bokanmeldelser, forfatterintervjuer og litteraturnyheter på Dagsavisens boksider
