---
5
TEATER
«Draum om hausten»
Av Jon Fosse
Regi: Sigrid Strøm Reibo
Med: Nils Jørgen Kaalstad, Mariann Hole, Ågot Sendstad, Øystein Røger, Stine Fevik, Øystein Stensheim
Nationaltheatret
---
Jon Fosses «Draum om hausten» får den her innrammende hovedscenen på Nationaltheatret til å vibrere. Det er et av hans mest sentrale dramaer, en dyptloddende eksistensiell tekst som binder og klipper trådene mellom generasjonene, som utforsker kjærlighet, makt og erotikk, og hvor døden finnes både bokstavelig og som en skimring over kirkegården hvor møtene mellom medlemmene av en opprevet familie finner sted.
Med årets oppsetning er «Draum om hausten» tilbake på Nationaltheatret, der urpremieren på stykket fant sted i 1999. Det ble skrevet sent i rekken av dramaer som står igjen blant hans mest kjente fra denne perioden, som «Namnet», «Nokon kjem til å komme», «Sonen» og «Natta syng sine songar». Stykket markerte også et slags skifte i måten Fosse skriver på.
Den underliggende humoren og livsbegjæret strømmer gjennom den korthogde, enkle og rammende dialogen, og i bunnen er det et relasjonsdrama der kjærlighet, svik og sorg er de bærende elementene, knyttet til minner og tidsflyt idet kronologien nesten umerkelig lar handling hoppe fram og tilbake i tid.
Jon Fosse fra «Draum om hausten» til «Einkvan»
I de dysfunksjonelle familiestrengene den navnløse hovedkarakteren Mannen har til kvinnene han elsker og kanskje hater, til sin egen sønn og ikke minst til foreldrene, ser man også en tydelig tråd fra «Draum om hausten» til et av Fosses nyeste dramaer, «Einkvan» (2024). Også i dette stykket, satt opp på Det Norske Teatret, leier han oss langs generasjonslinjer og graver i savn, ensomhet og det man ikke makter å sette ord på knyttet til å bryte eller miste kontakten med sine nærmeste.
Regissør Sigrid Strøm Reibo, som skapte den usedvanlig fine Arne Lygre-oppsetningen «I vårt sted» på Nationaltheatret, karver fram råskapen i teksten, det direkte og utilslørte som ligger i det usagte, i begjæret, i bitterheten, det uoppgjorte og det som ikke kan tas tilbake. En annen side ved Reibo er det forstørrende, som sett i «Besøk av gammel dame» og ikke minst «En midtsommernattsdrøm», Shakespeare-stykket Jon Fosse har sagt han skrev «Draum om hausten» i kraftfeltet fra.
I Fosse-oppsetningen ser vi spor av det storslagne og frodige i Reibos visjon. Særlig i det kjærlighetsfylte, det stormende og det tilgivende. Det er en mørk oppsetning hvor det lille mennesket kaver under det episke i naturkreftene og tidens uvilkårlige forgjengelighet.
Grunntematikken i Hjalmar Söderbergs roman «Den allvarsamma leken» klinger i bakgrunnen lenge før Fosse setter ord på det. «Alt er en leik», sier mannen. «Og alt er eit alvor», sier kvinnen. «Alt er ein alvorleg leik», sammenfatter mannen. Det er høst og regnvær på scenen, som er skyggefull og mørk og består av to store rammer. Den ene helt forrest på scenen, den andre mindre og i sakte flyt som tiden selv lenger bak på scenen.
«Draum om hausten» med Mariann Hole og Nils Jørgen Kaalstad
Er det brutalistiske kirkegårdsbygninger, eller porter til et annet liv, til bortenfor livet? Det er så man fornemmer Andrej Tarkovskijs filmatiske visjon fra «Stalker», med «sonen og «rommet», i måten scenen er bygd på. Scenograf Gjermund Andresen og lysdesigner Øyvind Wangensteen lar de tunge skyggene og det trolske lyset framheve mellomrommene å samme vis som Fosse forsterker historien i det usagte mellom ordene.
I «Draum om hausten» møtes en mann (Nils Jørgen Kaalstad) og en kvinne (Mariann Hole) mer eller mindre tilfeldig på en kirkegård. De har hatt et forhold for mange år siden, men han har giftet seg og fått barn på sin kant, mens hun har levd ensom. Den kjærligheten som fortsatt er mellom de to er i Fosses tekst ufravikelig. Idet stykket veksler i tid, kommer snart mannens foreldre inn på kirkegården. Nå er det hans bestemor som skal begraves, og mannen kommer sammen med «henne», den nye kjæresten foreldrene ikke har hilst på.
Det har gått noen år, men foreldrene har ikke forsonet seg med sønnens valg. De har fortsatt god kontakt med hans ekskone, Gry (Stine Fevik), som i likhet med sønnen deres Gaute er de eneste navngitte i stykket. Mannen selv har ingen kontakt med ekskona eller Gaute. Moren (Ågot Sendstad) er bebreidende og samtidig kontaktsøkende, faren (Øystein Røger) taus og tenkende slik bygda har bygd han.
Les også: Sirkler inn smerten i Vigdis Hjorths «Gjentakelsen»
Agot Sendstad i Jon Fosses «Draum om hausten»
Sendstads moren blir en nøkkel som åpner det svimlende i det fordekte i «Draum om hausten». Hun er fanget i sine egne forestillinger av forargelse og anklagelse, og Sendstad målbærer det sørgelige som ligger i bitterheten og de giftige bebreidelsene som kanskje speiler hennes egne valg, i en annen tid. Det dysfunksjonelle hos Fosse går i arv.
Reibos instruksjon haler og drar i Jon Fosses tekst, og via skuespillerne skapes spenningsnyanser som innimellom tøyes til bristepunktet når personlighetstrekk og replikker forstørres. Maktbalansen som antydes mellom mannen og kvinnen får tydelig spillerom hos Mariann Hole, som gjør henne handlekraftig, spontan og nesten for brå.
Nils Jørgen Kaalstad spiller tydeligere på rytmen i Fosses gjentakende replikker, de som vekker det lett komiske, men også det understrekende. I hans fint balanserte spill blir Mannen mer reservert enn henne, men også den som tar de voldsomme avgjørelsene. Det er han som uteblir i begravelsene til sine nærmeste, det er han som unnviker å ha kontakt med foreldre og sin egen sønn.
Les også: Pop, paljetter og politikk sprenger grenser i «Europavisjonar»
Men under overflaten ulmer det, og den seksuelle leken som mannen og kvinnen egges av blir alvor når begjæret får konkurranse av hatet, et hat som kan oppstå mellom barn og foreldre, og mellom to som elsker hverandre. De ellers livløse omgivelsene rundt de mannen og kvinnen blir høstlig harske, og det er så vi fornemmer hvordan grusen og det visne løvet fester seg i stykkets mest fysiske scene.
«Berre kjærleik og død» med Jon Fosse og Tor Jonsson
Eller var det en drøm? En drøm i livets høst, om noe som kan ha skjedd, som bare er tenkt. Sønnen Gaute er aldri framme på scenen, men skimtes i skyggene. Tenoren Øystein Stensheims sang fanger både lengsel, sorg og fortvilelse, komponert av Simon Revholt som gjør både Gaute-skikkelsen og tidsflyten til en musikalsk refleksjon av minner og vakre himlinger, av det drømmende og det drømte. I oppløsningen av det kronologiske, i glipene mellom de som lever og de som dør, finnes så det åndelige og det mytiske.
En nøkkel til «Draum om hausten» finner man i referansen til diktet «Fattig ynskje» av Tor Jonsson, en dikter Jon Fosse tidlig fikk et nært forhold til. «Var eg ein Gud/ville eg skapa/ei stillare verd./Der skulle alle elske./ Var eg ein Gud/ville eg skapa/kjærleik og død/berre kjærleik og død», heter det hos Jonsson. I «Draum om hausten» skrelles til slutt alt annet bort, og tilbake står det uttalt i Fosses drama. Men selv når det er «berre kjærleik og død» får få plass til så mye vakker vemod og livsvisdom som Jon Fosse.
