Hun har ikke laget mange filmene, likevel har hun en status i filmverdenen som få andre når opp til. Med banebrytende «Morvern Collar» og ikke minst «Vi må snakke om Kevin», belyste Lynne Ramsay mørke temaer med et kunstnerisk instinkt som stadig gir overraskende resultat.
Med kinoaktuelle «You Were Never Really Here» tar hun for seg politisk korrupsjon, kjøp og salg av unge jenter og i sentrum for det hele Joe, en mentalt skakkjørt FBI-veteran som har gjort det til sin livsoppgave å redde unge ofre for de mest onde transaksjonene ut av de kriminelles klør.
– Jeg ser ikke på Joe som en fyr som tar loven i sine egne hender fordi han ikke ser noen annen utvei. Jeg ser han mer som en figur i en krimfortelling som er sterkt inspirert av «noir»-sjangeren, uten at jeg av den grunn ser «You Were Never Really Here» som en sjangerfilm, sier Lynne Ramsay til Dagsavisen.
Les anmeldelsen av Lynne Ramsays film: «You Were Never Really Here»: Treffer hodet på spikeren
Saken fortsetter under bildet.
Joaquin Phoenix i «You Were Never Really Here». Foto: Norsk Filmdistribusjon
Phoenix
Om hun ut fra filmene kan beskyldes for å ha et mørkt hjerte, har skotten et lyst sinn, så lyst at latteren triller og kroppen danser når hun snakker, som om hun satt på en bar og holdt hoff med grove røverhistorier fra ungdommens Glasgow, byen hun lagde et nidportrett av i debuten «Rottefangeren». Det er som Ezra Miller sa, han som spilte Kevin i hennes forrige film, at Lynne Ramsey er en punker med et perfeksjonistisk blikk for film.
Som «Vi må snakke om Kevin» har også «You Were Never Really Here» et litterært utgangspunkt. Jonathan Ames skrev historien som Ramsey bygger historien på.
– Jeg elsker krim og særlig noir, også film noir-sjangeren, og jeg opplevde Jonathan Ames' roman som nærmest avskyelig fascinerende. Joe er ikke den typiske helten du er vant til, snarere tvert imot er han frastøtende og mørk, og uten at det lå noe personlig bak så jeg umiddelbart for meg Joaquin Phoenix i rollen samtidig som jeg leste boken. Jeg satte meg faktisk foran PC-en med en gang og skrev et utkast med han i hovedrollen, sier Ramsey om hvordan hun endte opp med Joaquin Phoenix som Joe.
[ Les flere filmanmeldelser på Dagsavisen.nos filmseksjon ]
Joaquin Phoenix på sin side endte opp med å vinne prisen som beste skuespiller i Cannes, der filmen først hadde premiere.
– Hvorfor jeg absolutt ville ha han? Fordi han er den beste skuespilleren i verden. Han er ikke en «pretty boy», men han er flott og vakker på sin egen måte og har stor rekkevidde som skuespiller. Vi gikk godt sammen, men jeg merket at han testet meg og jeg testet selvsagt også han, sier Ramsay, som i likhet med Phoenix er kjent for å kunne være viljesterk og kompromissløs når hun jobber.
– For meg er han en filmskaper, en som stiller spørsmål og vil finne ut hva som ligger bak. Han sørget for å legge på seg så han fikk denne magen, fiksa tatoveringene og arrene og ja, som en filmskaper som blåste liv i denne figuren.
Les også: «Røverdatter»: Mot alle odds
Korrupsjon
I motsetning til i boken valgte Ramsay heller å steke noen politikere enn å bruke det mer tradisjonelle mafialeddet som bakmenn i de lyssky forretningene som foregår.
– Alle elementene i boken er med, men der er det mafiaen som utgjør skurkene. Jeg syntes det var mer interessant å legge handlingen til et politisk miljø. Det handlet hele tida om korrupsjon, men også om en mann som har åpenbare feil og som har trådd feil. Jeg ville ikke lage en film om korrumperte vakre mennesker som går rundt i pene klær og sklir inn i det normale. For meg er ikke Joe en James Bond-figur, men et menneske som må lære seg å leve på vonde minner, sier Ramsey, som gjerne snakker om sine store inspirasjonskilder, enten det er Ingmar Bergman, John Cassavetes eller Terence Malick, eller like gjerne fotografer som Nan Goldin, som tidlig inspirerte Ramseys egne fotografier og filmer.
– Jeg startet som kunstner, og fotograf, og mye av det jeg gjorde som fotograf er blitt med meg inn i spillefilmen, i måten jeg ser film på og hvordan jeg sørger for at jeg har mye materiale å velge ut fra. Men jeg ser aldri spillefilmer når jeg selv lager film. Jeg ser dokumentarfilm, og helst de som mer eller mindre handler om de samme temaene jeg er interessert i for øyeblikket. Politiske dokumentarer, samfunnsdokumentarer, alt som jeg kan lære noe av, sier hun, og legger til at hun stadig vender tilbake til dokumentaren som uttrykksform.
– Det å se på dokumentarfilm gjør at du bedre forstå menneskelige reaksjonsmønstre, det er en kunstform som på en måte kan sammenlignes med psykoanalysen. Kanskje er det også ut fra forventninger om menneskelig ondskap at folk tror «You Were Never Really Here» er mer voldelig enn den egentlig er, for selv om den selvsagt er voldelig så handler det mer om hva volden fører til, akkurat som med «Vi må snakke om Kevin, som også handlet om konsekvensene av vold snarere enn om volden i seg selv, sier Ramsay.
Les også: – Først etter Charlie Hebdo begynte vi å snakke sammen
Saken fortsetter under bildet.
Tilda Swinton og John C. Reilly i Lynne Ramsays «Vi må snakke om Kevin». SF Norge
Humor
Med «Vi må snakke om Kevin» tok hun skrittet ut av kunstfilmens sfære og inn mot et stort publikum. Men hun lager aldri den samme filmen to ganger, og akkurat som at den filmen var helt annerledes fra alt annet hun har laget, er også «You Were Never Really Here» noe helt annet. Hun medgir at nettopp denne trangen til å alltid lage noe annet har gjort det vanskelig for henne, og møter man Lynne Ramsey på en mørk dag er det ikke måte på hva hun har å si om filmbransjen og hvordan hun kun har laget tre filmer på de siste 15 årene.
– Men erfaringen med «Vi må snakke om Kevin» var fantastisk, også fordi den ble sett av et stort publikum. Jeg følte den filmen stilte noen spørsmål ingen andre hadde stilt før. Med Tilda Swinton og John C. Reilly i hovedrollene leste nok mange et politisk bakteppe inn i filmen som kanskje ikke jeg så i utgangspunktet. Jeg er jo ikke så mørk av meg, påstår hun, og bedyrer at hennes neste film blir en komedie.
– Helt sant! Jeg liker at folk ler. Jeg har lagt inn noen humoristiske poenger i «You Were Really Never Here» også, men alle tror jeg er en svartsynt jævel. Det må ha noe med min form for humor å gjøre.
