LITTERATURKRITIKK
Cappelen Damm
LITTERATURHISTORIE
Universitetsforlaget
LITTERÆRE ESSAY
Oktober
Tre nye bøker har én ting felles: De handler om andre bøker. Utover det er de tre forskjellige.
Morgenbladets litteraturkritiker Ane Farsethås har bedrevet dypdykk i de temaene hun mener går tydeligst igjen i norsk litteratur skrevet på 2000-tallet.
Nordiskprofessor ved Universitetet i Oslo, Per Thomas Andersen, har utvidet sin litteraturhistorie fra 2001 med nyskrevne kapitler om litteraturen fra 1980-tallet og utover.
Og den aldri hvilende, intenst entusiastiske forfatteren Tore Renberg har gitt ut tre foredrag om tre av sine favorittforfattere i en bok.
Romanen lever
Da Renberg gikk på gymnaset i Stavanger, forteller han i forordet, fikk han høre at romanen var død:
«Vi satt på Café Ankeret med den framsnakkede romandøden mellom hendene, og det vi skulle føle var kulde, fortellingens endetid, men den inntraff aldri. Vi åt romanene og vi kjente aldri noe annet enn liv; vårt eget og de andres».
Slik er det fremdeles for Renberg:
«Her er ingen romandød. Her er bare snakket om den ... Hvis folk sier at en god roman må utforske sitt eget ståsted som roman, eller at språket ikke kan utsi virkeligheten, at romanen ikke lenger er relevant, eller at den er død, så gjelder det å holde tunga bein i den rette munnen. Især hvis all ens erfaring med litteraturen peker i en helt annen vei, inn i det brennende lyset: Alt jeg har skrevet har jeg skrevet i maksimal tillit til litteraturen, til språket, til fortellingen og hva den kan utrette, hva den betyr i et menneskeliv; alt jeg har lest har jeg lest i samme tillit. For meg er det dette det handler om. Å falle for litteraturen og la seg berike».
Lesegleden - en fest!
Så følger han opp, med essays om franske Honoré de Balzac (som er «en ren fest»), svenske Selma Lagerlöf (som fyller ham med «barnslig glede») og islandske Halldór Laxness (som har en egen «sensibilitet»). Hele tida med lesegleden - festen - som guidende prinsipp, og med små og større spark til modernismen og postmodernismen, mot alt unge herr Renberg i sin tid lærte på universitetet.
Litt sjarm, litt dumhet
Det er sjarmerende så det rekker. Muntlig og morsomt, med interessante, svært lite professorale belærende innføringer i tre sentrale europeiske forfatterskap. Entusiasmen smitter, selv om det er lett å himle litt med øynene over en del passasjer, for eksempel Renbergs voldsomme fascinasjon over at den store Laxness i sin barndom lekte med dukker, akkurat som Renberg selv. Kanskje er det dette «jentete» han liker, lurer Renberg?
Pføy! Og «den må du lenger ut på landet med», svarer denne representanten for jentene, men er villig til å skrive det på kontoen for manglende begrepsapparat og forsøk på folkeliggjøring, også om denne virker noe påklistret av en skolert mann som tross alt behersker sine ord.
Samtidslitteratur
Kontrasten til Ane Farsethås‘ prosjekt er uansett enorm. Riktig nok påkaller begge forfatterne «con amore», altså «med kjærlighet»-prinsippet i utvelgelsen av bøker de omtaler, men der stopper likheten.
Temaet for Farsethås‘ bok er norsk samtidslitteratur, og de temaene hun mener å finne der. Det første kapitlet sier noe om litteraturens forhold til virkeligheten, med så forskjellige forfattere som Abo Rasul og Trude Marstein blant eksemplene. Det handler om følelsen av å leve i et gyllent bur der alt er enkelt, alt gjort før, og frustrasjonen rundt dette. Om selvbevissthet og ironisk distanse, og opprøret mot disse.
Mangler smaksdom
Neste kapittel har overskriften «På sporet av den tapte Gud», og omhandler først og fremst Jon Fosse og Hanne Ørstavik, mens «Ute av verden» er en langlesning av Karl Ove Knausgårds bøker, og et forsøk på å forklare hvorfor «Min kamp»-bøkene ble det enormt omtalte fenomenet de ble.
Der Renberg sikter seg inn mot «vanlige» lesere, må Farsethås‘ bok kunne kalles en studie for de spesielt interesserte. Boka er klok, veloverveid og grundig gjennomarbeidet, full av referanser hit og dit.
Farsethås er og blir en av Norges beste og skarpeste bokanmeldere. I forordet sier hun at hun i boka er «mer opptatt av tematiske lesninger enn av kvalitetsvurderinger god/dårlig». Det er synd. Teksten kunne tålt litt mindre ærbødig og distansert omtale av alle forfatterne og verkene hun skriver om. Sannsynligvis hadde en tydeligere stillingtagen til litteraturen hjulpet på leseligheten av «Herfra til virkeligheten».
En mann, tusen år
Per Thomas Andersen må roses for leseligheten i læreboka «Norsk litteraturhistorie», en bok som brukes som pensum innen innføringer i nordiskfaget. Den starter med Edda og beveger seg kronologisk framover, idet den veksler mellom innføringer i epoker, temaer og sjangere, og korte introduksjoner til individuelle forfatterskap som på ulike vis eksemplifiserer «tidsånden».
«Litteraturhistorien er en del av den allmenne historie, og viser bl.a. menneskenes forsøk på både å forstå og gripe inn i tilværelsen under skiftende vilkår», skriver Andersen, og legger til at han har lagt særlig vekt på de estetikkhistoriske og idéhistoriske perspektivene i sine lesninger.
Modig og tydelig
Det er modig av en mann å skrive en bok om over tusen års litteratur. Og Andersen kommer godt fra det. Den som ønsker seg oversikt over litteraturen, inkludert de siste par tiårene, kan trygt støtte seg på at Andersen har funnet fram de viktigste navnene og trendene. ha tar også med folkelesningen, som Jo Nesbøs krim, i sin innføring, selv om de voldsomt positive omtalene av for eksempel Nesbø ikke styrker teksten.
Andersen er generelt lite redd for å la sine preferanser farge teksten. «Hun er bokens beste, vakreste - og tristeste portrett» heter det om en av Johan Harstads romanfigurer, uten at det er forklart hvorfor. Mens Knausgård hos Andersen detroniseres av danske Claus Beck-Nielsen innen den selvutleverende sjangeren. Smaksdommene spriter opp teksten, selv om det jo er problematisk om studenter oppfatter professorens ofte ubegrunnede påstander som «sannheter». «Norsk litteraturhistorie» oppleves, på godt og vondt, som den læreboka den jo faktisk er. Man blir opplyst, informert, men kanskje ikke direkte inspirert. For inspirasjon er det beste tipset å bli med på Renbergs fest.
