ROMAN
Oyinkan Braithwaite
«Min søster er seriemorder»
Oversatt fra engelsk av Henning J. Gundersen
Cappelen Damm
Egentlig er det ikke noe morsomt. En ung kvinne har tatt livet av ikke bare en, ikke bare to, men tre forskjellige kjærester. Hittil. Og den som hver gang må ordne opp, som må få bort liket og dumpe det i elva og vaske bort alle spor på åstedet, det er storesøsteren.
Men i britisk-nigerianske Oyinkan Braithwaites «Min søster er seriemorder», som har handlingen lagt til millionbyen Lagos i Nigeria, blir situasjonen morsom likevel. I hvert fall om man liker absurd-besk humor, og dessuten syns det er gøy å lese en fortelling fra et land man sjelden leser så mye fra.
Les også: Det Wuhan-lignende viruset utsletter nesten alle. Det som skjer etterpå, avslører oss
Spennende er det også. At den smellvakre og bortskjemte lillesøsteren Ayoola er en seriemorder, vet vi allerede fra bokas tittel. Åpningssetningen «Ayoola møter meg med disse ordene – Korede, jeg drepte ham» bekrefter hva dette skal handle om.
Men vil den snille og dyktige storesøsteren Korede nok en gang lykkes med å skjule mordet? «Min søster er seriemorder» kan fint leses som en slags krim eller thriller, der vår helt, jeg-fortelleren Korede, må ty til mange lure knep for å unngå å bli avslørt.
Aller mest er imidlertid det en roman om søskenkjærlighet. Om familie. Om lojalitet og rivalisering. Og om hemmeligheter. For Korede er det ille nok at lillesøsteren dreper tilfeldige menn. Men da Ayoola starter en flørt med mannen Korede lenge har vært hemmelig forelska i selv, blir det mye vanskeligere å være tålmodig storesøster.
Hun kjenner seg ensom og isolert med de grusomme hemmelighetene sine, og bestemmer seg for å fortelle alt til en mann som har ligget månedsvis i koma. Hos ham bør betroelsene være trygge. Eller?
Les også: Ali Smith er sint, men skriver glitrende i «Vår» (D+)
Ayoolas nye utkårede, mannen Korede liker, er lege ved sykehuset der Korede er sykepleier. «Min søster ...» gir et interessant innblikk i hverdagen der, og i den moderne nigerianske øvre middelklassens liv generelt, hjemme som på jobb. For eksempel kan en kvinne godt ha jobb utenfor hjemmet, men søstrene blir stadig fortalt at det viktigste er å bli godt gift. Mangler man Ayoolas skjønnhet, bør man helst være en dyktig tradisjonell husmor for å bli det.
Vanlige arbeidsfolk som Korede bruker hver dag timer i stillestående trafikkork, der man aldri må være så dum at man åpner bilvinduet for politiet – de er underbetalte og korrupte, hele gjengen, og kommer bare til å kreve penger for å la deg gå. Heldigvis for Korede er de også tilsvarende inkompetente som etterforskere i mordsaker.
Les også: Vivian Gornicks vandringer gjennom New York er en svir (D+)
Folk med penger er like avhengige av mobilene og de sosiale medieprofilene sine i Nigeria som her, og drar gjerne til Dubai på shopping. Men så, midt oppi alt det moderne, dukker det plutselig opp en stammehøvding som krever en jente til kone, og påstander om tradisjonelt hekseri som forklaring på en upassende forelskelse.
«Min søster er seriemorder» er selvsagt ingen fasit over «slik er Afrika», men for en norsk leser gir den likevel et spennende gløtt inn i en liten flik av det moderne nigerianske samfunnet.
Oyinkan Braithwaites debutroman tilbyr imidlertid ingen dyptpløyende samfunnsanalyse, og her og der lener den seg rimelig tungt på et ganske usannsynlig hendelsesforløp. De dumme er veldig dumme, og folk flest ganske enspora.
Men som artig underholdning fungerer «Min søster er seriemorder» strålende, i Henning J. Gundersen fintflytende norske oversettelse. Og når leste du egentlig en roman fra Nigeria sist?
Les også: I år får vi ingen ny Harry Hole. Men det kommer mye krim som ser lovende ut
