3
Animasjon
«Istid: på kollisjonskurs»
Regi: Mike Thurmeyer/Galen T. Chu
USA, 2016
For noen år siden besøkte jeg Blu Sky-studioet utenfor New York. En av animatørene var veldig gira over å vise meg hva han hadde jobbet med de siste to ukene; en morsom grimase sabeltann-tigeren Diego gjorde - som endte opp med å utgjøre rundt tre sekunders spilletid i filmen. Ingen tvil om at det ligger et vanvittig detaljarbeid bak denne serien, men jeg har vanskelig for å tro at «På kollisjonskurs» er laget med like mye entusiasme som de forrige filmene. Dette lukter lang vei av en ren forretningsavgjørelse, mer et siste pliktløp enn en ny historie som fortjener å fortelles. Hele filmen bærer preg av et lavt energinivå og et prekært fravær av oppfinnsomme ideer, mens selve dataanimasjonen fortsatt er av veldig høy klasse.
Vi har nå fulgt denne gjengen i fjorten år, mens de har levd under konstant trussel om utryddelse. Nok en gang skapes problemene av den hyperaktive eikenøtt-fetisjisten Scrat, etter at han oppdager en UFO som sender ham på full fart ut i verdensrommet. Her skaper Scrat ved et uhell hele solsystemet, og sender en asteroide på full fart mot jorden. Den står i fare for å lande rett i skolten på mammuten Manny, som surmuler over at datteren Peaches skal gifte seg med den plagsomme idioten Julian. I alt oppstyret glemmer han bryllupsdagen til kona Ellie, men feiringen blir uansett avbrutt av et voldsomt meteorregn. Etterpå popper den enøyde gnageren Buck (tilbake fra film nummer tre; «Dinosaurene kommer») opp fra sin tropiske undergrunnsverden – der han har funnet en gammel profeti som muligens kan redde dem alle fra asteroide-apokalypsen. Våre venner må dermed begi seg ut på nok en fottur, mens Manny prøver å sabotere datterens forlovelse, det idiotiske dovendyret Sid prøver å finne kjærligheten og sabeltanntigeren Diego vurderer å starte familie med kjæresten Shira. På veien blir gjengen jaget av en familie med slemme dromaesaurier, som ser frem til å herske i ruinene etter at asteroiden utsletter alt liv. I likhet med de forrige filmene er det er stålfokus på amerikanske familieverdier, mens alt selvsagt ender med bryllup, sang og mye dansing.
«Istid: På kollisjonskurs» glimter tidvis til med noen inspirerte øyeblikk, og de fleste av dem kommer fra den forrykte røyskatten Buck. Han gjenintroduseres med en heseblesende tolkning av Figaros arie fra «Barbereren i Sevilla», som er Tex Avery verdig – og danner et veldig nært bånd til et adoptert gresskar. Andre utslag av galskap er langt fra like inspirert, og i brist på gode ideer pøser filmen på med oppjaget tullball som er mer utmattende enn morsomt. De minste vil muligens le seg helseløse av all gjøglingen med promp og bæsj, men denne gangen er det lite å flire av for oss voksne. I fraværet av gode ideer er de nye elementene desto mer skrullete; med anakronistiske morsomheter om hashtags, mobiltelefoner og sosiale medier – samt en New Age-kult som bruker rosa space-krystaller som en slags ungdomskilde. Astrofysikeren Neil deGrasse Tyson spiller også en sentral birolle, en morsomhet som forsvinner litt i norsk oversettelse. Den norske dubbingen er ellers av like solid nivå som de tidligere filmene, og blant andre Otto Jespersen, Linn Skåber, Dagfinn Lyngbø og Åsleik Engmark gjentar rollene som stemmeleggere. Som vanlig vil også den amerikanske originalen bli satt opp på kino her hjemme, og vi har valget mellom å se filmen i 3D eller flatt format. «Istid: På kollisjonskurs» har faktisk noen effektive tredimensjonale effekter som gjør det verdt å tre på seg plastbrillene. Blue Sky hevder at dette blir den aller siste filmen i serien, men noe sier meg at det vil komme flere «Istid»-filmer hvis denne tjener inn nok penger. Vi vet jo fortsatt ikke hvor UFO-en til Scrat kommer fra.
