«Verdens verste menneske» hyller Oslo og kjærligheten

6

FILM

«Verdens verste menneske»

Regi: Joachim Trier

Norge, 2021

Med «Verdens verste menneske» har Joachim Trier laget sin mest komplekse film, men også sin letteste og trolig mest humoristiske. Denne tredje og frittstående filmen i det som er blitt hetende «Oslo-trilogien», handler om den universelle erkjennelsen av å ikke strekke til, om å komme til kort, eller som hovedpersonen Julie sier, føle at man «spiller en birolle i sitt eget liv». Hun føler seg som verdens verste menneske.

Oslo-trilogien begynte med eksistensielle kriser preget av uskyld og naivisme i «Reprise» (2006). Så kom «Oslo 31. august» (2011) med det ytterste mørket, men ikke uten at latteren fikk godt med spillerom. Disse to har nå kulminert i «Verdens verste menneske», som handler om å finne ut av seg selv i en tidsalder da alt er mulig, likevel umulig. På utsøkt vis og med store porsjoner humor leker Trier seg med generasjonsforståelse, kjærlighetssøken, utenforskap og forsoning. Resultatet er en sår lykkepille av en film.

[ Adrenalin, angst og frykt hjalp Renate Reinsve å finne sin Julie. Nå spås hun en Oscarnominasjon (+) ]

Julie (Renate Reinsve) er dratt mellom to menn i ulike faser av livet, under en lang søken etter seg selv. Denne prosessen introduseres allerede i filmens prolog. En «voiceover»-stemme slår an historiens litt lakoniske tone og presenterer oss for den skoleflinke Julie som begynner å studere medisin. Det er starten på en ørkenvandring mellom ulike studievalg og jobber, i filmen en historie som presenteres i ytterligere 12 episodekapitler og en epilog. Under denne omflakkende perioden treffer hun Aksel (Anders Danielsen Lie), den intellektuelle tegneserietegneren som er noen år eldre, har «eklektisk smak» og stor suksess med undergrunnsserien «Gaupe».

Saken fortsetter under bildet

Hvem kan egentlig si at de kjenner forskjellen på sannhet og illusjon? Det var Edward Albees sentrale spørsmål i «Who’s Afraid for Virginia Woolf». Vi aner hvor vi skal hen i en tidlig scene der Julie og Aksel kysser foran en plakat for det berømte stykket. Diskusjonene og hemmelighetene i «Verdens verste menneske» blir kanskje ikke like opprivende som kranglene udødeliggjort av Richard Burton og Elizabeth Taylor i filmversjonen, men Joachim Trier gjør det heller ikke lett for sine figurer i det som skal bli historien om deres liv. En tilværelse preget av uskyld eller tankeløshet er over, og erkjennelsene rundt dette bryner seg mot foreldres svik og egne voksesmerter. Når Julie møter Eivind (Herbert Nordrum) skifter rollene, og hun forlater tryggheten med Aksel for å satse på et nytt forhold.

[ «Thelma» er en film som fascinerer og rører (+) ]

Dels skildrer «Verdens verste menneske» det vi kan tenke oss er «Reprise»-generasjonen 15 år senere. Nå har de stiftet familie og fått barn, og blitt definisjonen på en kulturell middelklasse som har gode jobber og har arvet hytter tegnet av stjernearkitekter. Ingenting av dette beskytter dem mot å bli innhentet av realitetene. Og inn i dette krasjer Julie, en halv generasjon yngre og vokst opp i en tid da det er like naturlig å bli lege som barista eller stå i disken på Norli bokhandel i Universitetsgata. På ett sted refererer Trier til Henrik Ibsens «Rosmersholm», og som en Rebekka West-skikkelse blir Julie katalysatoren i et trekantdrama der hun har livsmotet og frisinnetheten til å velte alt og alle rundt seg. Ellers som Ibsen sier det, hun har «mot til å leve livet efter sitt eget hode». Det er ikke lite bare det.

Saken fortsetter under bildet

«Verdens verste menneske» framstår som et vitne til historien fra «Reprise» til nå, helt inn i pandemien. Og her er Joachim Trier like gjenkjennelig i sitt eget geografiske og sosiale rike som for eksempel en Lars Saabye Christensen er i sitt. Uten at vi skal sammenligne dem videre vil de begge stå igjen som kronikører over et Oslo i endring. I åpningsscenen i «Verdens verste menneske», på Ekeberg høyt over Oslo, står Julie i profil. Nedenfor henne ligger Sørenga, Operaen, Bjørvika og så åsene vestover og bortenfor der igjen. Filmen henter senere opp denne scenen, som hun forlater gråtende. Og akkurat der, som Edvard Munch, fornemmer hun det vi kan tenke oss er «Et stort uennelig skrig gennem naturen». For Julie er det øyeblikket hun forstår at hun er en betrakter snarere enn en medvirker, og rundt neste sving lurer skjebnen.

[ «Verdens verste menneske»-produsenten: - Vi har gode sjanser til å få pris ]

Trier og fotograf Kasper Tuxen bruker gjennomgående Oslo for alt den er verdt, både de store offentlige stedene og de små hemmelige. Her er Grünerløkka, St. Hanshaugen, Bjørvika, Fagerborg, Bislett, gatepartiene, parkene, bybildet. Kort sagt brukes Oslo som en levende organisme snarere enn en kulisse. «Reprise» var en foregangsfilm i så måte, mens «Oslo 31. august» sugde inn byens lumre sommer på et vis vi ikke har sett før eller siden. I «Verdens verste menneske» spiller Oslo den vakreste og mest intense, melankolske og kommuniserende birollen som tenkes kan. I sluttscenene blir ringen i trilogien sluttet også rent geografisk.

Det er ikke første gang Joachim Trier og medmanusforfatter Eskil Vogt har skrevet en kvinnelig hovedrolle, men gjennom Julia, nyansert spilt av Renate Reinsve, føles det som Trier endelig er «hjemme». Reinsve, godt kjent fra teaterscenen, hadde også en liten rolle i «Oslo 31. august». Nå bærer hun en figur som er sterk og svært kompleks, og tolkningen vil det gå gjetord om. Det er gjennom Julias skarpe blikk vi ser den typen menn eller gutter Trier tidligere har gitt et narrativ.

Saken fortsetter under bildet

Handlingen i «Verdens verste menneske» veksler mellom sårhet og lette stemninger, ettertanke og dirrende alvor. Den inneholder også partier hvor humoren er motor og satiren nærliggende. Trier berører for eksempel vår tids krenkelseskultur, særlig illustrert gjennom en «Dagsnytt 18»-sending der «Gaupe»-tegneren Aksel må forsvare figuren sin. Andre partier er ren filmatisk lek med sjanger, inspirasjonskilder og situasjonsbeskrivelser, som når han i filmens visuelle høydepunkt på usigelig nydelig vis fryser bybildet mens den eneste som er fri er Julie, jublende løpende gjennom gatene til hun treffer Eivind, som også kan bevege seg mens andre står fast. Eller når de finner en pose fleinsopp. Det blir et ubetalelig kapittel i en film som er mesterlig klippet av Olivier Bugge Coutté, og med et nydelig og drivende musikalsk løft av Ola Fløttum, begge for øvrig helt essensielle fagfolk i alle Triers filmer.

[ Reiser hele veien til Cannes med sin første hovedrolle ]

Herbert Nordrum (fra blant annet «Fjols til fjells») i rollen som Eivind viser hvilken rekkevidde han har som skuespiller. Han briljerer når han kan sjonglere alvor, usikkerhet og lett humor. En rekke biroller (Hans Olav Brenner, Marianne Krogh, Vidar Sandem, Silje Storstein m.fl.) utvider fint galleriet. Og ikke minst er Anders Danielsen Lie igjen en katalysator helt utenom det vanlige. Gjennom Julies øyne kler Trier av de øvrige rollefigurene mentalt, i all sin klossete, intellektuelle framtoning. Til syvende og sist er det henne de klamrer seg til når dødsangsten fester grepet.

Filmens rike dialogpartier om eksistensielle utfordringer og usagte sannheter inneholder mange sitatvennlige replikker og setninger. Gjennom samtalene aner vi at i likhet med Julies egne nedtegnelser, er også «Verdens verste menneske» et stykke fiksjon basert på filmskapernes egen hukommelse og generasjonsforståelse. Filmens bruk av Oslo, henvisningen til reelle navn, gater og butikker, alt er med på å bygge et bilde av noe som er forbi. Ikke i nostalgisk forstand, men som noe som var og ikke lenger er, for å fritt sitere Aksel i filmen. Referanser som Pretty Price, Voices of Wonder-butikken og Video Nova hensetter noen av oss til eksakte adresser i det være seg Dronningens gate eller Valkyriegata. For andre vil det kanskje være kimen til nysgjerrighet.

Joachim Trier tyr ikke til det spektakulære eller det påklistrede. Han er snarere en finstemt observatør som stoler på sin egen fortellerevne, og skuespillernes kraft til å bære den. Filmene med Oslo som ramme er kloke, varme og skarpt humoristiske historier om menneskelig nærhet, de små personlige dramaene og livets lunefullhet. Med «Verdens verste menneske» treffer han sin egen generasjon rett i hjertet.

Filmen har premiere under filmfestivalen i Cannes, i kampen om Gullpalmen. Ordinær norsk kinopremiere er 15. oktober.

Hold deg oppdatert. Få daglig nyhetsbrev fra Dagsavisen