«Drive My Car» er full av gripende øyeblikk

Det er bare å lene seg godt tilbake, for denne kjøreturen kommer til å ta sin tid. Man kunne for eksempel ha kjørt fra Oslo til Trollhättan på den tiden «Drive My Car» varer, og som en ekstra advarsel starter åpningsteksten drøyt førti minutter inn i filmen. Prisvinneren «Drive My Car» føles allikevel ikke lengre enn den burde være, selv med en spilletid på tre timer. Et melankolsk, symbolladet drama om utroskap, traumer, rollespill og skyldfølelse, som burde bli det vestlige gjennombruddet til regissør Ryusuke Hamaguchi. Vi har så vidt jeg vet ikke fått muligheten til å se hans tidligere filmer på kino her hjemme (ikke engang hans over fem timer lange drama «Happy Hour» fra 2015), men «Drive My Car» har høstet filmpriser verden rundt og er nærmest sikret en Oscar-nominasjon i kategorien Beste fremmedspråklige film.

Hamaguchi tar sitt utgangspunkt i tre historier fra Haruki Murakami-novellesamlingen «Menn uten kvinner» («Drive My Car», «Kino» og «Sjeherasad»), bundet sammen av teaterskuespilleren Yusuke (Hidetoshi Nishijima). Han har i mange år vært gift med TV-manusforfatteren Oto (Reika Kirishima), som fra tid til annen våkner opp midt på natten for å fortelle ham historier mens de har sex. Dagen etter har hun glemt historiene, så Yusuke må fortelle dem tilbake til henne. Et ritual de begge setter pris på, og en av de få tingene som fortsatt binder dem sammen etter at datteren deres døde.

Hennes siste historie er en vagt urovekkende beretning om en skolepike som sniker seg inn i hjemmet til en gutt hun er hemmelig forelsket i, og legger igjen personlige gjenstander på rommet hans. Et avsnitt gjør Yusuke såpass utilpass at han ikke klarer å gjenfortelle det til kona dagen etterpå, noe som understreker at Oto har sine skjulte skyggesider. En dag vender han uanmeldt hjem etter en kansellert flytur og finner kona på sofaen med en ung mann dypt inni seg. Oto forsvinner ut av livet til Yusuke innen historien hennes er ferdig fortalt, men den lever videre i nye former. To år senere er han på vei til Hiroshima for å regissere en flerspråklig teateroppsetning av Tsjekhov-stykket «Onkel Vanja», som Oto engang leste inn på et lydbånd han konstant spiller i bilstereoen. Opprinnelig et hjelpemiddel for å memorere replikker, men nå mest et sørgelig symbol på at han ikke er i stand til å gi slipp på fortiden.