---
5
FILM
«Drive My Car»
Regi: Ryusuke Hamaguchi
Japan, 2021
---
Det er bare å lene seg godt tilbake, for denne kjøreturen kommer til å ta sin tid. Man kunne for eksempel ha kjørt fra Oslo til Trollhättan på den tiden «Drive My Car» varer, og som en ekstra advarsel starter åpningsteksten drøyt førti minutter inn i filmen. Prisvinneren «Drive My Car» føles allikevel ikke lengre enn den burde være, selv med en spilletid på tre timer. Et melankolsk, symbolladet drama om utroskap, traumer, rollespill og skyldfølelse, som burde bli det vestlige gjennombruddet til regissør Ryusuke Hamaguchi. Vi har så vidt jeg vet ikke fått muligheten til å se hans tidligere filmer på kino her hjemme (ikke engang hans over fem timer lange drama «Happy Hour» fra 2015), men «Drive My Car» har høstet filmpriser verden rundt og er nærmest sikret en Oscar-nominasjon i kategorien Beste fremmedspråklige film.
Hamaguchi tar sitt utgangspunkt i tre historier fra Haruki Murakami-novellesamlingen «Menn uten kvinner» («Drive My Car», «Kino» og «Sjeherasad»), bundet sammen av teaterskuespilleren Yusuke (Hidetoshi Nishijima). Han har i mange år vært gift med TV-manusforfatteren Oto (Reika Kirishima), som fra tid til annen våkner opp midt på natten for å fortelle ham historier mens de har sex. Dagen etter har hun glemt historiene, så Yusuke må fortelle dem tilbake til henne. Et ritual de begge setter pris på, og en av de få tingene som fortsatt binder dem sammen etter at datteren deres døde.
[ Dramaserien «Pam & Tommy» på Disney+ er en runddans av sex, rock n’ roll og en videotape ]
Hennes siste historie er en vagt urovekkende beretning om en skolepike som sniker seg inn i hjemmet til en gutt hun er hemmelig forelsket i, og legger igjen personlige gjenstander på rommet hans. Et avsnitt gjør Yusuke såpass utilpass at han ikke klarer å gjenfortelle det til kona dagen etterpå, noe som understreker at Oto har sine skjulte skyggesider. En dag vender han uanmeldt hjem etter en kansellert flytur og finner kona på sofaen med en ung mann dypt inni seg. Oto forsvinner ut av livet til Yusuke innen historien hennes er ferdig fortalt, men den lever videre i nye former. To år senere er han på vei til Hiroshima for å regissere en flerspråklig teateroppsetning av Tsjekhov-stykket «Onkel Vanja», som Oto engang leste inn på et lydbånd han konstant spiller i bilstereoen. Opprinnelig et hjelpemiddel for å memorere replikker, men nå mest et sørgelig symbol på at han ikke er i stand til å gi slipp på fortiden.
Blant skuespillerne som prøvespiller til teaterstykket er den umodne jyplingen Takstsuki (Masaki Okada), en TV-stjerne som ble sparket i vanære etter en sexskandale. Trolig den samme unge mannen kona hans hadde et sidesprang med. Etter en sterk audition gir Yusuke ham tittelrollen som «Onkel Vanja», opprinnelig skrevet for en betydelig eldre og mer erfaren skuespiller. Enten fordi han har et behov for å bli bedre kjent med sin egen kone, eller kanskje for å straffe elskeren hennes. Teaterledelsen insisterer på at Yusuke fraktes til og fra hotellet av en privatsjåfør, men han hater tanken på å overlate sin trygge, brannbilrøde Saab 900 Turbo til en fremmed.
[ «Nightmare Alley»: Skyggesiden av den amerikanske drømmen ]
Sjåføren viser seg å være Misaki (Toko Miura), en mutt ung kvinne med kaps og markant arr på kinnet. Omtrent på den samme alderen datteren hans ville ha vært, hvis hun ikke hadde dødd som barn. De har mer til felles enn noen av dem først aner, og knytter gradvis et tett bånd til hverandre. Herfra tar «Drive My Car» seg god tid til å utforske den stadig skiftende dynamikken mellom hovedpersonene, mens de på hvert sitt vis kjemper for å gi slipp på den tunge bagasjen som holder dem tilbake. Regissør/med-manusforfatter Ryusuke Hamaguchi holder ikke kortene sine så tett til brystet at dette blir et mysterium, men han avslører stadig nye ting om disse personene som plasserer dem i et helt nytt lys. Takket være den sjenerøse spilletiden kan han gi oss rikelig med tid til å bli kjent med hovedpersonene, og fyller inn interessante nyanser som neppe ville ha kommet frem i en kortere film.
En tvetydig epilog åpner opp flere spørsmål enn den supplerer klare svar, og etterlater oss i en vag uvisshet om skjebnen til disse personene. Jeg kan ikke påstå at «Drive My Car» er visuelt spenstig, men den er virkelig velspilt, velskrevet, gjennomført engasjerende og full av gripende øyeblikk. Det største komplimentet jeg kan gi «Drive My Car» er at selv etter tre timer hadde jeg gjerne tilbragt enda lengre tid nedover disse sideveiene.
