---
5
FILM
«Wheel of Fortune and Fantasy»
Regi: Ryusuke Hamaguchi
Japan, 2021
---
Ryusuke Hamaguchi er en produktiv fyr. Noen måneder før han regisserte Oscar-vinneren «Drive My Car» rakk han å fullføre antologifilmen «Wheel of Fortune and Fantasy», som blant annet ble tildelt Sølvbjørnen under (den virtuelle) Berlin-festivalen i fjor. I forhold til regissørens tidligere filmer («Drive My Car» klokket inn på tre timer, mens «Happy Hour» varte i langt over fem!) er dette en kortfilm, som er unnagjort på to raske timer. «Wheel of Fortune and Fantasy» består av et knippe med tre Eric Rohmer-inspirerte kortfilmer; om møter mellom mennesker, brustne kjærlighetsforhold, rollespill, fantasier, tilfeldigheter med stor konsekvenser og hvordan tiden definitivt ikke leger alle sår.
Planen var opprinnelig at «Wheel of Fortune and Fantasy» skulle være en TV-miniserie i sju deler, og to av episodene var ferdig filmet da pandemien startet. Den tredje ble spilt inn rett etter at den første Covid-nedstengningen var over i Japan, og deretter ble disse episodene snøret sammen til et separat filmprosjekt. Hamaguchi har fremdeles manusene til de resterende fire kapitlene klare, så det er ikke utenkelig at han vender tilbake med nok en antologifilm i fremtiden.
[ Den japanske filmen «Drive My Car» tar oss med på en begivenhetsrik langtur gjennom ulendt landskap ]
Dette er en mer beskjeden produksjon enn «Drive My Car», iscenesatt på et lavere TV-budsjett – men Hamaguchis psykologiske innsikt, håndlag med skuespillere og betydelige evner som manusforfatter kommer like klart til syne her. I likhet med «Drive My Car» er dette en film som kunne ha vært fremført på en teaterscene; som mangler visuell spissfindighet, krever litt tålmodighet og er så til de grader dialogbasert. Men nok en gang holder Hamaguchi interessen hele veien, og historiene hans er gjennomført engasjerende.
Lykkehjulet går rundt og rundt, ingen vet hvor pilen vil peke. Tikk-tikk-tikk sier hjulet, og pilen ender på… første episode: «Ren magi (eller noe mindre pålitelig)». Fotomodellen Meiko (Furukawa Kotone) og hennes gode venninne/sminkør Tsugumi (Hyunri) deler en taxi på vei hjem fra et modelloppdrag, og under kjøreturen forteller Tsugumi om en ny fyr hun har møtt. Meiko fniser interessert, men ansiktsuttrykket hennes forandrer seg gradvis til noe mer uutgrunnelig. Tsugumi forteller om en intens dag hun tilbrakte sammen med denne mannen. De delte et magisk øyeblikk, og har avtalt å møtes igjen for å se om magien mellom dem fortsatt er der. Etter å ha sagt farvel til Tsugumi tar Meiko taxien rett tilbake dit de kom fra, for å konfrontere en person fra fortiden. Er Meiko en utspekulert intrigemaker som akter å knipe venninnens romanse ved roten, eller har hun mer kompliserte motivasjoner?
Lykkehjulet spinner videre, og ender på andre kapittel: «La døren stå åpen». Nao (Mori Katsuki) har gjenopptatt studiene i trettiårene, og innledet et forhold til medstudenten Sasaki (Kai Shouma). En umoden jypling som bærer på mye nag mot fransklæreren Segawa (Shibukawa Kiyohiko), som ga ham strykkarakter. Nå har Segawa vunnet en prestisjefylt litteraturpris for sin debutroman, og Sasaki pønsker på hevn. Han presser Nao til å iscenesette en «honningfelle», der hun skal skape en metoo-skandale som får professoren sparket fra universitetet. Nao har en ektemann og barn som venter hjemme, men oppsøker Segawa på skolen for å forføre ham. Hun prøver å hisse ham opp ved å lese høyt fra bokens erotiske høydepunkt om sensuell testikkelbarbering, men professoren insisterer på å holde kontordøren sin åpen. Herfra går ikke ting helt som planlagt.
Lykkehjulet snurrer en siste gang, og ender opp i et alternativt univers. I 2019 rammet Xeron-viruset all datatrafikk, mens hemmelighetene folk skjulte på PC-ene sine ble spredd fritt. Verden koblet seg fra internett, og vendte tilbake til sneglepost og telegrafer. Som IT-arbeider i Tokyo mistet Natsuke (Fusako Urabe) plutselig jobben, så hun bestemmer seg for å vende tilbake til Sendai, der hun studerte på slutten av nittitallet. Natsuke deltar på skolens gjenforeningsfest, men eleven hun virkelig håpet på å se igjen er fraværende. Aya var Natsukes store kjærlighet, som dumpet henne etter studietiden og isteden giftet seg med en mann. Dagen etterpå får imidlertid Natsuke øye på Aya i en rulletrapp, og gleden over gjenforeningen er gjensidig. De drar hjem til Aya, som har et anstrengt forhold til sin ektemann og voksne barn. Men ingen av dem er den de tror, noe som blir starten på et rollespill der begge får utløp for innestengte følelser.
Filmene til Ryusuke Hamaguchi er (i likhet med dem laget av hans forbilde Eric Rohmer) definitivt ikke for alle, men hvis du som meg viber med fortellerrytmen hans er «Wheel of Fortune and Fantasy» en sann fornøyelse. Disse novellefilmene dreier seg alle om sterke kvinneskikkelser som bærer på frustrasjoner rundt uforløste kjærlighetsforhold, men ellers er det vrient å finne en klar sammenheng og rød tråd her. Siden dette opprinnelig skulle være deler av en større helhet er det mulig at temaene ville ha krystallisert seg klarere i en TV-serie, men sånt spiller uansett marginal rolle – for alle tre historier er fortsatt knakende velskrevne, spilt med overbevisning; fulle av smarte observasjoner og kompliserte følelser som holdes på innsiden.
