---
5
FILM
«Oppenheimer»
Regi: Christopher Nolan
USA/England – 2023
---
Nå skal vi skikkelig kose oss, mens Christopher Nolan påminner oss om at menneskeheten er skjebnebestemt til å selvdestruere, og at dommedagsklokken begynte å tikke nedover i det øyeblikket den første atombomben detonerte i Nevada. Vi lever alle på lånt tid, atomkrig er uunngåelighet og alt kommer snart til å ende i et flammende inferno av ufattelige lidelser. Glad sommer, hilsen Christopher Nolan! «Oppenheimer» er tunge saker å tygge på: et dialogdrevet karakterdrama i tre timer, delvis i svart-hvitt, som kartlegger den tragiske livshistorien til atombombens far J. Robert Oppenheimer. En mann dømt til å bære vekten av hele verden på sine spinkle skuldre. Det finnes knapt noen andre filmkunstnere der ute som har opparbeidet nok kommersiell goodwill til å få laget et voksent drama som dette i så enorm skala, noe som i seg selv er vel verdt å feire. Men den rent ut mesterlige måten Nolan iscenesetter alt sammen fortjener stående applaus. Fyren er på høyden av sine betydelige ferdigheter her, og «Oppenheimer» er hans mest krevende, komplekse og tyngende presisjonsverk hittil. Men ikke nødvendigvis hans mest publikumsvennlige, underholdende eller lett tilgjengelige. Å fortelle historien om atombombens far akkurat nå er virkelig å helle bensin på glørne til tingenes tilstand.
Nolan har i intervjuer fortalt at han tilhører den generasjonen som vokste opp med en håndfast frykt for atomkrig, og at den redselen gjenoppsto etter den russiske invasjonen av Ukraina. Så, filmen plugger seg inn i tidsånden på en måte selv ikke hans mest profetiske sci-fi-filmer har vært i stand til. Nolan tar sitt utgangspunkt i Pulitzer-prisvinneren «American Prometheus: The Triumph and Tragedy of J. Robert Oppenheimer», en murstein av en bok som historikeren Martin J. Sherwin viet over 25 år av livet til å skrive. Døpt etter den tragiske helten fra den greske mytologien, som betalte en veldig høy pris for å ha stjålet gudenes ild og gitt den til menneskene.
[ Oppenheimer-regissøren snakker ut om mulighetene for nye superheltfilmer ]
Historien sirkler rundt Atomenergikommisjonens høring i 1954, der Oppenheimer (Cillian Murphy) blir fratatt sikkerhetsklareringen og grundig fornedret i regi av rivalen Lewis Strauss (Robert Downey Jr.). To hovmodige menn plassert på motsatt side av de politiske skillelinjene som definerte McCarthy-æraen. Strauss er en hardnakket republikaner som bærer på mye personlig nag mot Oppenheimer, og (ikke helt ubegrunnet) beskylder ham for å være det verste tenkelige på denne tiden: en kommunistsympatisør. Et rent bakholdsangrep fra Strauss, som står på terskelen til å oppfylle sine ambisjoner om å bli USAs neste handelsminister. Den kalde krigen mellom disse to mennene er i ferd med å bli en håndfast metafor for stormaktenes garanterte gjensidige ødeleggelse, mens Nolan hopper rundt på tidslinjen i livet til Oppenheimer. Fra hans tid som miserabel ung mann på Cambridge-universitetet, preget av eksistensiell angst som manifesterer seg i form av kvantefysiske visjoner som kunne kommet rett ut fra klimakset i «2001: A Space Odyssey». Videre til hans kjærlighetsforhold til den klinisk deprimerte elskerinnen Jean Tatlock (Florence Pugh) og ekteskap med den alkoholiserte rikmannsdatteren Kitty (Emily Blunt), som definitivt ikke er komfortabel med rollen som hjemmeværende tobarnsmor.
[ «Oppenheimer» føyer seg inn i en lang tradisjon med atomfrykt (+) ]
Mye av tiden i «Oppenheimer» vies til Manhattan-prosjektet, og kappløpet med å utvikle en atombombe før Nazi-Tyskland. Nolan har huket seg fast i det faktum at ingen visste med sikkerhet om prøvesprengningen ville ende i en apokalypse. Den mikroskopiske, men høyst reelle, sjansen for at atombomben ville starte en kjedereaksjon som satte fyr på atmosfæren – og ende alt liv på jorden. Det er vanskelig å forestille seg tyngden av det enorme ansvaret som hvilte på skuldrene til Oppenheimer, men Nolan gir oss en veldig klar fornemmelse av presset han levde under. Og den overveldende skyldfølelsen som hjemsøkte ham etter bombingen av Nagasaki og Hiroshima. Filmen er overveldende full av tvetydige detaljer rundt Oppenheimers turbulente privatliv, politiske sympatier, kunstneriske sinnelag, gåtefulle temperament og sylskarpe intellekt, der Cillian Murphy utfordres med sin mest krevende rolle noensinne, og leverer sitt livs skuespillerprestasjon. Det bør forresten også nevnes at norske Trond Fausa gjør en minneverdig innsats i en sentral birolle som en av Manhattan-prosjektets nøkkelfigurer George Kistiakowsky. Han klarer å utmerke seg på en rolleliste som er overbefolket av kjente fjes, inklusive Gary Oldman, Kenneth Branagh, Matt Damon og Rami Malek.
[ «Mission: Impossible» – filmene som gjorde Tom Cruise til actionstjerne ]
«Oppenheimer» er Nolans første film med streng R-aldersgrense siden nyinnspillingen av norske «Insomnia» for over tjue år siden, og kommer rett etter «Tenet»: som skulle være kinoenes store redning under korona-nedstengningen og isteden angivelig endte opp med å tape rundt en halv milliard kroner. Noe som greit forklarer hvorfor «Oppenheimer» er hans første film på nesten tjue år som ikke er finansiert av Warner Bros-studioet, og hans første for konkurrenten Universal. Å iscenesette et biografisk drama på dette nivået er virkelig en risikosport: ikke minst fordi Nolan og hans faste filmfotograf Hoyte Van Hoytema spilte inn alt på IMAX- og 70mm-kameraer. Noe som innebar å komme opp med helt ny teknologi for å kunne filme enkelte scener i svart-hvitt på 70mm, og presse plass til tre timer verdt av film på rullene IMAX-systemet har benyttet fram til nå. Her hjemme får vi dessuten fornøyelsen av å oppleve «Oppenheimer» på den optimale måten, siden den vises som månedens film i 70mm på Filmens nyoppussede hus. Så ja, virkelig stor filmopplevelse. Og tung filmopplevelse. På dette tidspunktet i Nolans karriere burde ingen være overrasket over at «Oppenheimer» er en teknisk triumf på alle nivåer, med et filmfoto og overveldende lyddesign som overgår det aller meste. Det ville kanskje ikke være helt urettferdig å beskrive ham som en kjølig og til tider litt klinisk filmskaper, der håndverket kan trumfe det følelsesmessige engasjementet – men det er ikke en beskyldningen som kan rettes mot «Oppenheimer».
[ Om Hollywood-streiken: – Vi opplever det samme som i USA ]
Dette er en historie som vil etterlate de fleste med vonde, vanskelige følelser. Nolan har aldri vært en sprudlende optimist, selv ikke på vegne av den spekulative teknologien som har drevet alt fra «The Dark Knight» og «The Prestige» til «Inception» og «Interstellar». Å benytte banebrytende oppfinnelser har alltid sin høye pris i Nolans filmer, og ingen kommer med større konsekvenser enn dem Oppenheimer forårsaket. Men i Nolans skildring er ikke Oppenheimer «ødeleggeren av verdener». Vår verden var alltid forutbestemt til å før eller senere bli ødelagt, og Oppenheimer er bare en mann forbannet til å leve i ruinene av den erkjennelsen.
