---
3
FILM
«Legenden om de små heltene»
Manus og regi: David Alaux, Eric Tosti og Jean-François Tosti
Frankrike – 2023
---
Denne franskproduserte dataanimasjonen er ifølge filmplakaten «sommerens mest episke familiefilm». Noe som finter seg unna et grovt brudd på markedsføringslovene utelukkende takket være den prekære mangelen på episke familiefilmer denne sommeren – og er en påstand som blant annet «Teenage Mutant Nina Turtles: Mutant Mayhem» og Disneys «Haunted Mansion» kommer til å utfordre de neste ukene. Men «Legenden om de små heltene» er i alle fall sommerens eneste familiefilm inspirert av gresk mytologi, og eposet om Jasons eventyr med argonautene. I likhet med så mange europeiske dataanimasjoner er dette mest et glatt salgsprodukt myntet på mindre barn, preget av fargerike omgivelser og temmelig uinspirert figurdesign.
[ «Barbenheimer»: – Den perfekte stormen for vår del ]
Den norske oversettelsen og stemmeleggingen (av blant andre Sidney Lange, Einar Tørnquist og Espen Beranek Holm) klarer faktisk å heve nivået på hele filmen, som i den engelskspråklige versjonen var langt mer hemmet av skingrende tøysestemmer og skrekkelig umusikalsk dubbing. Så dette er en av de sjeldne unntakstilfellene der den norske versjonen klart er å foretrekke. Historien utspiller seg rundt åtti år etter at eventyreren Jason fikk fatt i «Det gylne skinn», som siden den gangen har gjort den antikk-greske landsbyen Lolkos til en fredelig, harmonisk og idyllisk solskinnsoase. Her bor den nusselige nerdemusen Mia sammen med sin adoptivpappa Sam: en engstelig, overbeskyttende vegetarianer-katt med sans for teater og poesi.
Mia drømmer om å dra ut på spennende eventyr, akkurat som sitt store idol Jason – men alle vet jo at små mus ikke kan bli store helter. Sam er dypt urolig over at adoptivdatteren kan rote seg borti farefulle situasjoner, og etter at hun vinner en tur til Alexandria i et lotteri velger han å holde gevinsten hemmelig. Sikrere at Mia holder seg på loftet, der hun kan jobbe med bokholderi i trygge omgivelser. De menneskelige innbyggerne i Lolkos har akkurat avduket en staselig marmorstatue til ære for Zeus, noe som gjør havgudbroren Poseidon skikkelig sjalu.
[ Med vekten av en ødelagt verden på skuldrene ]
De greske gudene er (ikke helt urettferdig) skildret som en smålig, dysfunksjonell overklasse-familie som underholder seg ved å hensynsløst bølle med menneskene. Poseidon stjeler «Det gylne skinn» og akter å utslette hele byen med en tidevannsbølge med mindre innbyggerne konstruerer en like fin statue i hans ære i løpet av sju dager (ifølge gresk mytologi tilhørte dette gylne skinnet en bukk som var sønnen til Poseidon, men det ser han ikke ut til å bry seg et døyt om her). Mia oppdager et gammelt skattekart som leder veien til en diger trippel-safir som kan pryde treforken til statuen.
Geriatriske Jason dras ut fra pensjonisttilværelsen og sendes ut på et siste eventyr sammen med sine gjenopplivede skjellet-argonauter, mens Mia, den smågale sjøulk-måken Chiko og en veldig motvillig Sam blir med på båtferden som blindpassasjerer. På veien må de blant annet hamle opp med ruskete uvær og en snørrete baby-Kraken, mens Mia blir veldig vonbroten etter at hun oppdaget at Sam prøvde å snyte henne for en tur til Alexandria. Skatteøya Trinactos viser seg å være en enklave for glupske kykloper, som blant annet er bevoktet av en diger robot som kaster kampesteiner og en flerhodet Hydra. Det er opp til Mia å redde dagen, med hjelp av en familie med fredelige kjempe-skorpioner og to foreldreløse musesøsken.
På den positive siden har «Legenden om de små heltene» en høvelig gjennomarbeidet historie (som muligens blir i overkant komplisert for målgruppen), et fargerikt miljø, brukbar dataanimasjon og noen gode ideer, men filmen som helhet klarer dessverre aldri å hale seg over minimumskravet om å være tolerabel for voksne ledsagere. Absolutt ingenting her er særlig gøyalt for oss over seksårsalderen, med et mulig unntak av en forrykt delfin som dukker opp noen minutter.
Dette er omtrent som man kan forvente fra de tre regissørene/manusforfatterne bak den tilsvarende middelmådige dataanimasjonen «Jungelgjengen», som ble satt opp på norske kinoer tilbake i 2018. Med tanke på de fantasifulle mulighetene som ligger i den greske mytologien føles det desto snodigere at de har lirket inn en masse anakronistiske elementer, som inkluderer en gjeng ninja-rotter som stjeler mat mens de nikker med hodene til funk-musikk, en bande med sicilianske mafia-rotter, temamusikken til åttitallsserien «A-Team» og en rask referanse til alle barns favorittfilm «Nærkontakt av tredje grad». Legg til et par skrekkelig unødige musikalnumre, et lydspor pepret med moderne Hits for Kids-popmusikk og deprimerende umorsom slapstick, så har vi dessverre ikke noe særlig mer enn nok et likegyldig pliktløp for smårollinger. Men i det minste et pliktløp som får litt ekstra energi av den norske dubbingen.
