5
DRAMA
«Waves»
Regi: Edward Shults
USA, 2019
Trey Edward Shults «Waves» er både et intenst, tragisk drama om en ung mann som mister fotfestet, og en varsom kjærlighetshistorie om forsoning, aksept og tilgivelse.
Dette er et betydelig stilskifte fra en regissør mest kjent for det apokalyptiske marerittet «It Comes at Night» (2017), men fortsatt handler det om dypt personlige demoner, med blant andre Kelvin Harrison Jr., som spilte en av rollene i «It Comes at Night».
Denne gangen er han gullgutten Tyler, den tenårige sønnen i en afroamerikansk familie som har kjempet seg opp til det øverste nivået i Sør-Floridas middelklasse.
Tyler er stjernen på skolens brytelag, det selvsikre midtpunktet i vennegjengen og kjæreste med den jevngamle skjønnheten Alexis (Alexa Demie).
Han ser ut til å ha alt, men i likhet med så mange i Z-generasjonen lever Tyler under enormt press.
Mesteparten kommer fra pappa Ronald (Sterling K. Brown), en religiøs «The Great Santini»-alfahann som presser sønnen hinsides bristepunktet. Faren har investert alle sine håp i Tylers brytekarriere, siden han selv ble benket med en kneskade.
Ronald hardtrener sønnen i bryting, henger konstant over ham og gjør det klart at ingenting annet enn det aller beste er i nærheten av bra nok. Skal man gjøre noe, må man gi hundre og ti prosent.
Tyler har fått servert alle mulighetene i verden til å lykkes, bortsett fra friheten til å feile. Han sliter i all hemmelighet med en alvorlig skulderskade, men våger ikke å trekke seg fra brytesesonger for å gå igjennom operasjonen som kreves for å unngå varige problemer. Kan jo ikke skuffe pappa.
At skaden muligens skyldes faren strenge treningsregiment gjør bare situasjonen enda mer tragisk. Tyler døyver de kroniske smertene med sprit, rus og pappas reseptbelagte medisiner.
Hverken Ronald eller den diplomatiske stemoren Catharine (Renee Elise Goldberry) skjønner akkurat hvor hard Tyler sliter, de har jo gitt ham alt. Ikke før det er for sent.
I mellomtiden legger ingen av dem merke til hans mer introverte, forsagte lillesøster Emily (Taylor Russell), som er hovedpersonen i filmens andre halvdel. Hun innleder er nølende forhold til brorens bryterival Luke (Lucas Hedges), som viser seg å være en type person vi sjeldent ser på film: en snill fyr som bare har gode intensjoner.
Kjærlighetshistorien som utvikler seg mellom dem er virkelig fin, og den siste timen av «Waves» byr på flere scener som er oppriktig rørende. Det er allikevel ikke til å komme bort i fra at de to halvdelene av historien er så drastisk forskjellige fra hverandre at filmen som helhet føles en smule ubalansert.
Den ene halvdelen er drevet av rastløs energi, raseri og dyp fortvilelse, mens kameraet er i konstant bevegelse.
Den siste delen har et varsomt, saktmodig fortellertempo, som lar oss puste ut etter påkjenningene vi blir påført. Originalversjonen av «Waves» var angivelig på tre og en halv time, så et sted på veien til lerretet har rundt åtti minutter forsvunnet.
Det er mulig at Trey Edward Shults måtte ofre noe av fortellerrytmen under arbeidet med å redigere ned historien til 135 minutter, og at «Waves» ville ha fungert best som to separate filmer vist sammen med en pause i midten.
Følg Dagsavisen på Facebook og Twitter!
Dette er tungt stoff, som har en dyp personlig betydning for Shults.
Flere av de sterkeste scenene er tatt rett fra hans eget liv, og det skjer ting her vi ikke kan snakke om her av spoiler-hensyn.
Shults snevrer inn og utvider bildeformatet i takt med hvor fanget rollefigurene føler seg, og tar i bruk en impresjonistisk fargekoding for å understreke sinnsstemning deres i flere scener.
Kelvin Harrison Jr. leverer en skikkelig kraftprestasjon, og skuespillerne er jevnt over fenomenale her.
Faren Ronald kunne ha vært skildret som et rent monster, men Sterling K. Brown gir ham nok empatiske grånyanser til at vi skjønner at han har gode intensjoner uttrykt på veldig feil måter.
Hvis noen virkelig skiller seg ut må det være stjerneskuddet Taylor Russell, som noen kanskje kjenner igjen fra Netflix-serien «Lost in Space».
«Waves» får også god drahjelp av nok et stemningsfullt soundtrack av Trent Reznor og Atticus Ross, som flyter til overflaten i de øyeblikkene lydbildet ikke er dominert av låter fra blant andre Frank Ocean, A$AP Rocky og Kendrick Lamar.
Hvor dypt personlig filmen enn er merkes det at Trey Edward Shults har latt seg inspirere av Barry Jenkins’ «Moonlight», men det er jo ikke det verste forbildet man kan ha.
Det merkes dessuten at Shults jobbet på teamet til Terrence Malick i flere år før han slo igjennom som regissør. «Waves» er på mange måter Shults’ urbane ungdomsversjon av «Tree of Life», som prøver å fange opp meningen med livet mens han utforsker temaer som tilgivelse, forsoning og kjærlighet.
Så da får vi nesten bare tilgi at hans motsvarighet til Malicks konstante dansing i kornåkere er folk som drømmende stikker hendene ut av åpne bilvinduer.
