5
DRAMA
«Disco»
Regi: Jorunn Myklebust Syversen
Norge, 2019
Fallgruvene er mange for søkende sinn som mer eller mindre frivillig tvinges til å manøvrere gjennom det ruskete farvannet som også går under navnet tro, håp og kjærlighet. Og størst av alt er kjærligheten, heter det i høysangen. Men regissør og manusforfatter Jorunn Myklebust Syversen viser at de andre elementene ikke øver noen mindre innflytelse når de flettes sammen til grumsete legering av gudstro og påholden kjærlighet til Jesus og hans disipler slik den framstilles i «Disco». Bare man er fast i troen, vil alt ordne seg. For 19-årige Mirjam har troen aldri inneholdt tvil. Før nå.
Syversen debuterte med «Hoggeren», også den en film om å miste fotfestet i det daglige, knuget ned av omgivelsene og en uoppgjort fortid. «Disco» handler i større grad om de mørke sidene ved grupperinger som oppstår gjennom manipulasjon av andre, for anledningen religiøse frimenigheter. Mirjam (Josefine Frida) er flere ganger norgesmester i diskodans. Det er en freestyleøvelse som krever nærmest umenneskelig disiplin på dette nivået, ikke ulikt den disiplinen som blir den uuttalte leveregelen i rollen som ungdomsleder i menigheten Friheten og hjemme sammen med moren, den yngre halvsøsteren og stefaren, som er Frihetens pastor. I det ytre har freestyle disko og en frikirkemenighet flere likhetstrekk. Begge skal glitre ved sitt perfekte, forførende og positive ytre, uavhengig av hvorvidt det er gladkristen suggesjon eller kroppsnære paljetter som utgjør virkemidlene. Fallhøyden for den som ikke innfrir egne og andres forventninger er tilsvarende høye. Tvil, lav selvtillit og fysiske reaksjoner som spiseforstyrrelser under et sterkt psykisk press er noen av trinnene på vei mot bunnen. Og Mirjam har stø kurs nedover. På det hjemlige planet nekter moren (Kjærsti Odden Skjeldal) å snakke om han som er eller var faren hennes, men skyver det hele unna i bortforklaringer og doper seg med misjoneringsprogrammer på TV der Mirjams onkel er TV-pastor ala Visjon Norge. Stefaren Per (Nicolai Cleve Broch) strammer grepet om den lille familien med formaninger om hvordan man skal te seg og kle seg. Det ligger en for handlingen uvurderlig detalj i hvordan han irettesetter Mirjam for bildene han mener hun skaper i menns hoder når hun kler seg tettsittende til daglig, men applauderer hvordan hun i langt mer utfordrende kostymer trekker oppmerksomhet på det offentlige dansegulvet eller på scenen i menigheten.
Les også: «Astrup - Flammen over Jølster»: Utgang gjennom gavebutikken (Dagsavisen+)
Dobbeltmoralen som gjennomsyrer de religiøse miljøene er stikkord i en film hvor de dogmatiske frikirkene stilles til skue, enten de er skinnende og kollektslukene «pinsemenigheter» som den Mirjams foreldre driver, eller tilsynelatende gudsnære, intime og nøkterne menigheter. Den ulne filmskaperskikkelsen spilt av Andrea Bræin Hovig tilhører sistnevnte. Renkespillet for å lede en åpenbart tvilende Mirjam og hennes like over til deres «lille katolske menighet» av en dommedagssekt inneholder scener fra en jesusleir for barn på en øy, en «boot camp» med et renselsesrite som gir løse assosiasjoner til fanatismens konsekvenser på en helt annen øy. Ektemannen – nok en pastor – spilles rivende godt av Espen Klouman Høiner når filmen går fra mørk til helsvart.
Følg Dagsavisen på Facebook og Twitter!
Det er ikke noe enkelt eller lett bilde Syversen tegner av manipulasjonens følger. Med nennsomme symboler og bruk av eksempler fra virkeligheten, som klipp fra en episode av «Bloggerne» med Sophie Elise, markerer hun både standpunkt og ståsted hva gjelder kulturelle referanser. Diskodansen blir et påskudd til at heftige EBM-rytmer pumper filmen gjennom, men i Mirjams tilfelle er ikke nødvendigvis «droppet» låtens høydepunkt, verken der og da eller i en videre sammenheng. Syversens manus er elegant og regien tilsvarende. Om den frenetiske dansen foran ansiktsløse dommere og de helt store følelsene er i sving når pastoratet mønstrer høyere makter for å drive ut satan fra nyfrelste, fortelles selve historien med så små fakter som mulig. Handlingens krappeste svinger bare antydes gjennom få replikker, eller gjennom Mirjams ansiktsnyanser og nølende verbale kommunikasjon. I noen partier blir det nok litt for utydelig. Tolkningen av tematikk gis på samme vis stort spillerom gjennom fin bruk av symbolikk. Noe er overtydelig som varselet i åpningsscenen med en badende skikkelse liggende med armene utstrakt som et hvitt kors mot det mørke vannet, til gjennomstrømmende bruk av rosa og lilla farger som går fra discodrømmende til religiøst glorete. På samme måte som antydningene kan bli for vage, blir innimellom symbolikken litt for påtakelig, som i tablået hentet fra et av kunstverdenens mest kjente religiøse motiver. Best blir symbolbruken når den uten fakter understreker avstanden til enkeltindividet. Disse menneskene, som preker nestekjærlighet, viser ingen reell omsorg. For dem er Jesus og størrelsen på kollekten ikke bare veien til frelsen, men også ut av ethvert problem. Syversen skriver dem fram uten karikeringer, og uten å ty til de vanlige klisjeene som ofte jager filmer med denne tematikken.
Les også: Filmhøsten 2019 - Norske storfilmer i kø (Dagsavisen+)
Syversens stillfarne og intime regi får følge av mye godt skuespill. Josefine Frida, som spilte Nora i «Skam» og som nå har lagt bort etternavnet Pettersen, bærer solid rollen som Mirjam med et uttrykk av stadig mer nagende uro i kontrast til det skinnende og sjarmerende utadvendte. Mirjam påkaller vår sympati, men også irritasjon over hvor lett hun lar seg manipulere. Syversen lar kameraet hvile i nærbilder som fanger Mirjams følelser i større grad enn de fysiske reaksjonene, og Josefine Frida takker ettertrykkelig for tilliten. Nicolai Cleve Broch gjør igjen en stor rolleprestasjon i randsonen, og flere andre biroller skinner og bringer også humoren inn på akkurat de riktige stedene. Dette bidrar til at Syversen framstår som en av våre mest lovende filmskapere i måten hun tegner de største indre landskapene med uovertruffen sans for detaljer og menneskelige nyanser.
