4
DRAMA
«Mortal Engines»
Regi: Christian Rivers
NZ/USA – 2018
Krig. Naturkatastrofer. Sykdom. Pest. Zombier. Julestress. Hvordan vi mennesker enn kommer til å selvdestruere så kan vi i alle fall finne trøst i at postapokalypsen vil bli livlig for dem som overlever. Ifølge den britiske forfatteren Philip Reeves «Mortal Engines»-bøker vil de gjenlevende bo i motoriserte byer; som farter rundt som enorme tanks mens de jafser opp det som er igjen av naturressurser og motstandere. Litt som en blanding av «Mad Max» og Miyazaki-tegnefilmen «Det levende slottet», men ellers ligner ikke dette helt noe vi har sett tidligere.
I en perfekt verden hadde «Mortal Engines» blitt filmatisert som en lengre HBO-serie med «Game of Thrones»-budsjett, men tilbake i den virkelige verden har Peter Jackson presset flere sesonger verdt av romanenes kompliserte, skrullete mytologi inn i en to timer lang spillefilm – som konstant står i fare for å sprekke i sømmene. Filmen er imidlertid ikke regissert av Jackson, som har nøyd seg med å produsere og skrive manus (sammen med samboeren Fran Walsh og Philippa Boyens). Litt synd, siden fyren ikke har regissert film siden «Hobbit»-trilogien, og det er jo noen år siden.
Les også: «Creed II»: Sylvester Stallones siste Rocky-slag
Isteden er «Mortal Engines» overlatt i hendene til Peter Jacksons mangeårige spesialeffektdesigner Christian Rivers, som med dette gjør sin debut som langfilmregissør. Han har snekret sammen et spektakulært, dystopisk steampunk-eventyr (eller mer presist: dieselpunk-eventyr) som ser fordømt imponerende ut, og holder et helt forrykende fortellertempo. «Mortal Engines» er i korthet historien om Hester Shaw (islandske Hera Hilmar), som i barndommen var vitne til at moren hennes ble myrdet av den maktkåte arkeologen Thaddeus Valentine (Hugo Weaving).
Han etterlot jentungen med et stort arr i fjeset, og et hjerte fullt av hat. Etter å ha planlagt sin søte hevn i langt tid klarer Hester å snike seg om bord den mobile versjonen av London; som farer gjennom Europa mens den angriper mindre byer. Ofrene blir stripper for alle verdisaker og teknologi fra den gamle verdenen, mens vrakrestene forvandles til drivstoff. Befolkningen i de ødelagte byene blir ønsket velkommen inn i London, som tilbyr dem jobb, mat og husly.
[ Les flere filmanmeldelser på Dagsavisen.nos filmseksjon ]
Hester Shaw er i ferd med å snikmyrde Valentine da hun blir stoppet av den blåøyde historikeren Tom Natsworthy (Robert Sheehan). Tom overhører samtidig noe som plasserer Valentine i et veldig dårlig lys, så han blir sparket ut av London og etterlatt som død sammen med Hester. De er nødt til å slå seg sammen for å stanse Valentines lumske planer om å ta i bruk gårsdagens destruktive teknologi for å skape et supervåpen, og på veien danner de allianse med en motstandsbevegelse ledet av den legendariske rumpesparkeren Anna Fang (den sørkoreanske indiepop-artisten Jihae).
Det er i seg selv imponerende at «Mortal Engines» klarer å presse inn så mye av denne kompliserte mytologien inn i en enkel film, uten å miste den intense fremdriften. La gå at man har vært nødt til å gjøre noen drastiske forandringer i forhold til romanen for å kondensere alt på en lettfattelig måte. På veien har en veldig særegen historie blitt forvandlet til noe mer erketypisk. Det høye tempoet går dessuten hardt ut over karakterskildringene, som forblir overfladiske. Enkelte sidefigurer stikker bare hodene fram noen sekunder for å levere nødvendig informasjon, før de forsvinner ut av filmen igjen. Noen forsvinner så sporløst at det er lett å mistenke at mye materiale forsvant under redigeringen.
Les også: Bernardo Bertulocci var den siste legenden
Christian Rivers’ mangel på erfaring som personinstruktør merkes: skuespillet er til tider litt flatt og befridd for personlighet. Man får en følelse at litt for mange bifigurer bare er statister ikledd spjåkete kostymer, som har stått litt for lenge i en fuktig lagerbygning mens de har ventet på at regissøren endelig skal rope «action». En såpass ulogisk, fjollete film som dette burde ikke ta seg selv så gravalvorlig; men bortsett fra et par vittige poenger helt i starten tar «Mortal Engines» seg aldri tid til å plassere et lite glimt i øyet.
Til gjengjeld kommer Christian Rivers’ brede erfaring med å lage storslagne dataeffekter virkelig til sin rett her; «Mortal Engines» ser helt vanvittig ut, med et førsteklasses produksjonsdesign og spesialeffekter som er konstant imponerende.
Les også: Her er de beste filmene basert på Stan Lees superunivers
Etter de fleste andre målestokker er dette imidlertid et veldig usikkert kort; en eksentrisk sjangerblanding med en rolleliste full av forholdsvis ukjente skuespillere, og et budsjett på over hundre millioner dollar. Det gjenstår å se om «Mortal Engines» vil lide samme skjebne som «John Carter» (2012), «Jupiter Ascending» (2015) og fjorårets Luc Besson-flopp «Valerian and the City of a Thousand Planets» – og først bli gjenoppdaget senere av en hard kjerne med fans. Eller hvorvidt filmen mot alle odds vil finne sitt publikum og bli en uventet hit. Personlig frykter jeg at «Mortal Engines» vil bli en økonomisk katastrofe, selv om jeg virkelig håper på at vi får se en fortsettelse. Philip Reeve har skrevet fire bøker i denne serien, så det gjenstår mye spennende materiale å utforske her – forhåpentligvis i en oppfølger som tar seg tid til å trekke pusten, og gjerne er regissert av Peter Jackson selv.
Les også: «Fabeldyr: Grindewalds forbrytelser»: Ingen grunn til å deppe over Depp
