POP
Frida Ånnevik
«Ville ord»
Grappa
Frida Ånnevik fikk mye fin oppmerksomhet etter debuten med «Synlige hjerteslag» i 2010. Hjertelaget i sangene hennes er ikke blitt mindre siden sitt. Frida Ånneviks sanger er helt spesielle. Hun har en egen måte å plassere ordene på i forhold til musikken. Vi kan nesten høre at hun skriver tekstene sine først, det er som om tonene må innrette seg etter det ordrike innholdet, og det skaper et inntrykk som det er lett å kjenne igjen. Det kunne ført til vanskelige melodier, men de blir i stedet noen av de fineste det går an å ønske seg. Så langt, så godt.
Men «Ville ord» begynner med fanfarer av skingrende synther. Tre personer spiller synth i «Fra A til Å», og i flere andre sanger. Det er ikke helt «The Final Countdown», men likevel for mye av det ikke helt gode. Det er en lettelse når Frida Ånneviks stemme tar over, men hun kommer aldri helt til sin rett i disse omgivelsene. 45 år etter Simon & Garfunkels «Bookends» har vi lært oss at det ikke er noen motsetning mellom visesang og store elektroniske lyder, men det er heller ikke noen selvfølge at det passer sammen. Her går det over grensen til det betenkelige. Albumet er som forrige gang produsert av Andreas Mjøs fra Jaga Jazzist, men det som var kledelig sofistikert vellyd er blitt erstattet av et påtrengende lydbilde som kan komme til å overraske mange som fikk sansen for debuten. De syntetiske strykerne høres ut som billig erstatning for ordentlige strenger å spille på. Moderne er det i alle fall ikke, heller ikke et framskritt etter 45 år.
Frida Ånneviks prosjekt er likevel igjen så sterkt at det ikke lar seg stoppe. Albumtittelen signaliserer både vilje og uforutsigbarhet. Sangene er fulle av gåtefull poesi, både i tekst og melodi. Og noen ganger sitter produksjonen faktisk som støpt, som i «Så hardt så hardt så hardt så», med et kledelig kilent gitarspill, som blir det fineste sporet på albumet. At Ånnevik er hedmarking er tydelig i foredraget hennes, men hun har likevel skrevet «Natta Oslo», enda en liten høytidsstund, med linjene «Rydd gatene, tenn lys, ta din tørn/Det er ikke tid for å være bra og uvøren/Og noen må trøste Lillebjørn». Jeg ønsker meg en akustisk versjon av dette albumet til jul.
