5
Savoy
«See The beauty In Yoor Drab Home-town»
Drabant Music/ Musikk-operatørene
Dette er albumet a-ha burde og gjerne kunne ha laget. Det vil si, lyden er kanskje ikke snill nok for Morten Harkets smak. Og skal vi tro den nylig TV-sendte dokumentaren om deres MTV Unplugged-plate, er det mulig å gå forbi Magne eller Pål om de skulle være uenig i noe. Men om Morten ikke vil, vel da blir det ikke noe av. Nå skal ikke jeg bruke all verdens tid på a-ha, det er et Savoy-album det her. Men det er jo den samme komponisten som også står bak de største låtene fra a-ha. Forskjellen ligger litt i hvor vokalen ender. Låtene er skrevet for Påls stemme og ikke Mortens voldsomme og oppmerksomhetssøkende framføring. Ja, dette er mer New Order enn a-ha, helt sant. Særlig er åpningen «Night Watch» et spor som like gjerne kunne vært a-ha, bare litt tøffere. Morten og Magne kan med rette misunne Savoy denne platen. «See The Beauty In Your Drab Hometown» er ifølge Pål det Savoy-albumet som har tatt minst tid å ferdigstille. Det er også en god del mer programmering på dette albumet og det låter tipp topp. Albumets mollstemning står seg fint til de fine melodiene her, og tekstene bygger opp om dette. Eller som det heter i «A Month Of Sundays»: «Here comes the good cry. Long overdue. Will I feel better? Will I feel new?».
Låtene er jevnt over brillefine og man kan nesten lure på hvor Pål har gjemt unna disse? Riktignok er to av dem gamle, men likevel er alle som en bedre enn hele «Cast In Steel», a-has siste studioalbum. Stemningen lener seg mot det melankolske og lyden er ganske så stor og henter mye fra 80-tallet. Og det er bare deilig. Det er mer synth enn gitar og det er meget kledelig må jeg si. Musikken finner sin rette plass mellom spretten elektronikk og klassisk pop.
[ Følg Dagsavisen Nye Takter på Facebook! ]
Savoy er best når det er litt størrelse over lydbildet og låtene har noe tempo. «January Thaw», hvor også albumtittelen er hentet, fra en tekstlinje, er en slik og den har samtidig et nostalgisk skjær over seg. Som i at sekstitallet er tilbake. Gitaren har fuzz og de elektroniske detaljene fyller opp plassen fint i spann med vokalharmoniene som sleper seg over låten. Pål Waaktaar-Savoys låter er denne gangen mer vitale enn på lenge der de oser av selvsikkerhet og pondus. Flere har hitpotensial, men som Pål selv sa til meg en gang; «Du vet aldri hva som er hiten».
