Musikeren har hatt ganske mange jern i ilden den siste tida, og året. Nylig tonesatte hun 12 Jon Fosse-dikt med utgivelsen «Elv på himmelen» som også kom i konsertformat i forbindelse med Fosse-festivalen. Så var det «Følelsenes Politikk» på bestilling fra Litteraturhuset, som nylig gjestet bokmessa i Frankfurt og Berlin. Men man må ikke glemme hennes egen turné, og sistealbumet, «Burning Love», oppi det hele, som utkom i mai, og som hun fortsatt turnerer med. Neste stopp er i Oslo, nærmere bestemt John Dee, i kveld.
– Forferdelig forhold
Og der hun er nå, rent følelsesmessig, kunne ikke stått i større kontrast til det «Burning Love», all den tid det handler om det motsatte av det å være i kjærlighetsbobla:
– Jeg har vært igjennom et helt forferdelig forhold, som jeg har brukt to år på å komme meg fra. Alt det ble behandla i det albumet. Det var veldig vondt for meg.
Men hun tok seg sammen, fikk gitt ut plata med sin sedvanlige slippturné. Og det var da det skjedde noe underlig.
– Jeg har jo alltid trodd på kunsten, men det her var noe nytt for meg. Plutselig ble det en delt erfaring. Skjønner du? Plutselig var det ikke den sorgen jeg behandla i albumet bare mitt lengre. Jeg hadde fått delt det, plassert det på et annet sted. Det er en faktisk fysisk bevegelse, fra et abstrakt indre, til å bli en form. Ser du opp igjennom menneskehetens historie, har jo kunst og ritualer vært veldig nært knytta sammen, og ikke uten grunn, påpeker hun.
– Hvis man klarer å kanalisere det ut, og til og med dele det med noen, så blir det så mye mindre farlig, og så mye lettere å bearbeide det. Og selv hadde jeg aldri opplevd noe liknende.
Så gikk det noen uker og det gikk riktig så fint.
– Jeg bare forsonet meg med at mitt liv ville bli et liv uten romantisk kjærlighet. Og det er helt greit. Og det finnes mange måter å leve livet sitt på. Den må heller ikke være i en romantisk tosomhet. Det der hadde jeg virkelig landa i.
Ikke frie
Hun fikk tidlig en feministisk og politisk oppvåkning, og hadde for lengst tenkt på kjønn som noe flytende, og vært anti det hetero-normative på mange måter. Men akkurat i denne situasjonen her klarte hun ikke helt å skille mellom sine egne og samfunnets forventinger.
– Men det kom også opp fra de merkeligste hold. De kom også fra de rundt meg som jeg regna som de mest progressive menneskene: «Skal du ikke få barn?». Da ble jeg så klar over at selv om vi sier at alle er frie til å leve som de vil, så er ikke det sant. Det er så normativt. Og disse usynlige føringene, den diskrepansen mellom den friheten vi fortelles at vi har, og de erfaringene vi faktisk erfarer, den tror jeg skaper mye ulykke.
Hun har allerede adressert dette med stykket «Lykkeparadigmet», sammen med skuespiller Idun Vik.
Men så gikk det noen uker, og så dukket det opp en mann hun egentlig hadde kjent i flere år, og han dukket opp på singelslippet til «Burning Love». Ironisk nok.
– Det hadde aldri passa seg før, på en måte. Men nå passa det, forteller Kolstad. For å gjøre en litt lengre historie kort.
– Kjempetabu
Men selv om hun ikke hadde planlagt å få seg kjæreste igjen, synes Kolstad at kvinners valg om å ikke ha kjæreste, eller ikke ha barn, er et tabu valg. Også i kulturen.
– Jeg har venner som er godt over førti og lever alene, og det er ikke sånn at det er problemfritt i møte med andres blikk. Der er vi sårbare som mennesker – i hvordan de andre ser oss. Det er sånn vi trer frem for oss selv og andre.
Det har Kolstad tenkt mye på.
– Selvfølgelig har vi en politisk og strukturell utfordring. Men vi som mennesker må også gå inn i dypet av oss selv, hver dag, og tenke «hvordan vil jeg leve?». Vi må våge å ha en ærlig samtale med oss selv om det. Selv om svarene strider mot det som er normen og forventingen. Og det er et krevende arbeid. Men det tror jeg at vi bare må gjøre.
– Hvordan skal vi bli flinkere til å oppdra oss selv til dette, spesielt om det kjennes feil?
– Jeg tror jo veldig på kritisk tenkning. Og det må vi læres til. En sånn samtale med seg selv, handler mye om kritisk tenkning. Og å være kritisk til seg selv. Og å tenke at jeg skjønner at det er sånn samfunnet er innretta, men hva vil jeg? Og hvis det er en forskjell mellom hva samfunnet vil og hva jeg vil, må man finne ut om man skal rette kritikken innover, at det er noe feil med deg selv, eller om man skal rette kritikken utover, tilbake til samfunnet, sier hun.
– Det ligger og duver mellom ordene hele tiden – hva som forventes av oss. Det er overalt, i dagligtalen, i aviser. Det å bare lytte, være observant og så stille spørsmål. Det tror jeg er veldig viktig.
Ulike narrativer
Hun tror det også er viktig å være bevisst på narrativene populærkulturen serverer oss.
– Jeg tenker at vi mennesker er svake for hva gjør slike narrativer gjør med oss. Det trekker linjer gjennom livene våre. Det kan være veldig vakkert. Det er ofte det som gir oss en mening og grunn til å være til her i verden, gjennom fortellingen av hvor vi kommer fra, og oppvekst, og identitet. Men også hvor du skal. Derfor er det så viktig at vi velger oss narrativer med omhu, at de er våre egne narrativer. At de ikke bare har sildret gjennom oss fra Hollywood og Disney. For da kan man komme til å føle seg fremmedgjort i sitt eget liv.
Men man kan også argumentere for at feminismen er et narrativ, mener hun.
– Det er den jo, og utrolig viktig for mange. Meg selv, inkludert. Og kvinner og menn har klart å se livene sine på nye måter og funnet frihet gjennom det narrativet. Samtidig, hvordan skal en ung mann som bor i kjellern til moren sin som ikke har jobb, og aldri har kyssa en dame, føle seg hjemme i det narrativet? Jeg skulle ønske vi kunne utvide feminismens narrativ til å romme alle som føler et utenforskap. Det er jo det feminisme handler om for meg. Det er grunner til at man havner i ulike situasjoner i livet, fordi maktfordelingen i samfunnet er som den er. Det er ikke din skyld. Ikke sant.
Tolker Hellbillies
Det er da kulturen også kan være samlende, på tvers av bakgrunn og politiske overbevisninger. Et sånt prosjekt skal hun ta for seg snart, når hun skal arrangere Hellbillies-låter på nytt, i anledning deres 30 årsjubileum neste år, i regi av Teater Innlandet.
– Det som er interessant for meg, er hvor mange måter man kan tenke om musikken deres på, på nye måter på. Jeg synes det er interessant at mange tenker på dem som noe «urnorsk», men utrolig mye av musikken deres er jo importert fra Amerika, ler hun.
– Samtidig, var de noen av de første som begynte å skrive på dialekt. Men jeg synes det er gøy å tenke at det er basert på importert musikk. Hva hvis jeg trekker de inn i andre musikalske tradisjoner? Jeg jeg også synes er spennende med Hellbillies, er at de klarer å beskrive noe som er tilsynelatende lokalt og lite, men samtidig det største av alt, som er det felles menneskelige. Det er å sørge, å være forelska, og det er jo jeg så opptatt av: Livet, sier hun.
– Vi er i en tid der det er så viktig å understreke hvor unikt individet er. Og alle vokser opp til å tro at du er helt spesiell og unik. Men jeg er vokst opp til å tro at det er mye mer som er likt og binder oss sammen. Et menneske i Iran som har kjærlighetssorg, har jo den samme sorgen som en av disse Hellbillies-figurene har. Det tenker jeg er interessant, å åpne opp dette Hellbillies-rommet som er et tydelig definert rom. Mitt mandat, er å tre inn i det rommet og se om det er andre dører og vinduer å åpne opp.
Kapitalistisk energisluk
– Det har vært et tettpakket år. Du blir ikke tom for ideer?
– Men jeg er jo så tettpakket av kjærlighet! ler hun
– Det har også åpnet opp helt nye rom i arbeidet. Det blir mer plass overalt på en måte. Jeg tenker at når man lager noe, så er det sånn at man kommer inn i studioet om morgenen med de følelsene man har og den kroppen man har, så det er naivt å tro at noe som helst som man lager er helt løsrevet fra noe annet. Det jeg opplever påvirker absolutt det jeg skaper.
Og Sandra Kolstad har virkelig skrevet mye musikk i det siste. Hun tror det handler om at hun har funnet en rytme der hun fungerer godt som arbeidsmenneske.
– Jeg tror veldig mye på hverdagen når jeg skal jobbe. Eller å leve i den. Jeg tror på å leve enkelt. Da spiser jeg det samme til frokost, lunsj og middag, for jeg kan ikke føkke med en sånn rutine. Selv Einstein sa det, at vi mennesker har bare et visst antall gode valg vi kan ta i løpet av en dag. Jeg vil ikke bruke ett av de valgene på hva jeg skal ha på meg om morgenen, eller hva jeg skal spise. For alle de andre valgene gjør jeg når jeg lager musikk. Bruker du ikke energi på en masse andre valg, så kan du putte den inn i jobben din.
– Morsomt at du sier det, for er det ikke det som er vår tids store utfordring – alle disse reklamene og aktørene på sosiale medier som prøver å fortelle oss hva vi skal bruke energi og tid på, alt vi kan fikse fordi vi ikke er bra nok?
– Nettopp. En viktig kapitalistisk kritikk for meg, er hva reklamer gjør med oss, som tvinger oss til å bruke energien vår på noe annet enn jobb: «Burde jeg se sånn ut?» «Burde jeg egentlig skifte sofa nå?» Skjønner du? Vi avledes hele tiden. Kapitalismen er det største energisluket.
Da er det kanskje ekstra fint for Kolstad å ha enda en energikilde i tillegg. Som denne kjærlighetsrusen, for eksempel.
– Det er første gang jeg opplever, at kjærligheten ikke bare trenger handle om en person, altså Anders, men at den kan brukes som energi inn i arbeidet mitt, sier hun.
– Men nå skal jeg snart sove langt og godt.
