– Jeg håper flere vil utforske muligheten som ligger i det umiddelbare. Altså musikk som ikke krever så mye mer enn en god idé – gjort med energi, lyst og liv. For det er noe vi kan trenge, alle og enhver.
Hilma Nikolaisen snakker om sounden på det kommende andrealbumet. Hvorfor gitarriff fortsatt har en plass i dagens musikklandskap. Mye riff, det faller henne veldig naturlig.
– Og jeg elsker det. Jeg tror ikke riff-rocken kan dø ut, heller. Mye av den organiske musikken handler om at man ikke bare vil ha det som er produsert ut i det vide og brede. Jeg tror man også alltid vil ha noe som kommer rett fra kilden. Det skal også være lov til å gjøre de basice greiene på en frisk måte, uten at det stemples som dumt. Man må bare få det til å funke, mener hun.
Les også: Hilma Nikolaisen følger kallet
Lekestue
I dag leter hun etter den samme spontane måten å lage det riffet på som da hun var liten.
– Den henger mye sammen med de tradisjonelle rock-riffene, men nå vil jeg kanskje raffinere det mer, av natur, fordi min voksne måte å være «juvenile» på, er å tenke hvordan jeg kan gjøre det her på en mer nyskapende måte. Det er lov til å spille riff, og banale ting, men ta et steg videre. I hvert fall gir det meg en spesiell følelse.
Det er derfor ikke tilfeldig at soloartisten, og den tidligere bassisten i det smått legendariske støy-poprockebandet Serena-Maneesh, har valgt å navngi sitt andre album etter bandet hun først starta som barn, med sin fire år eldre bror, Ivar – bedre kjent som vokalist i The Good The Bad And The Zugly, og ny vokalist i Kvelertak.
Den gang trodde søsknene Nikolaisen at ordet «music» ble skrevet sånn på engelsk, altså «mjusic». De skulle produsere en god del kassetter prydet med det bandnavnet, før de fant ut at j-en ikke skulle være der.
Les også: Hedvig Mollestad Trio: Tøffere blir det ikke
– Men at jeg ville ha den i tittelen nå, handler også om å bare gjøre det som føles livsbejaende. På samme måte som da, handler denne plata her om å få uttrykke akkurat det jeg ønsker å uttrykke. Jeg får testa noen ting.
For eksempel har hun testa ut det å spille trestemte gitarmelodier.
– Noen tenker det kanskje er svulstig og sånn, men selvfølgelig kan man gjøre det. Man trenger verken unnskylde seg eller forklare seg.
Artikkelen fortsetter under bildet.
Foto: Mimsy Møller
Skambelagt merkelapp
«Mjusic» kommer to år etter debutalbumet «Puzzler» som ble Spellemann-nominert samme år. Da i klassen «Indie». Men slike merkelapper er ikke Nikolaisen helt bekvem med, mest fordi hun synes ordet «indie» kan være en skambelagt merkelapp.
– Jeg føler jeg kan bli litt forutinntatt når det ordet brukes for å beskrive noe. Jeg hadde jo bevisst unngått de indie-fellene, på en måte, ler hun.
– Så nå har jeg i hvert fall sikra meg masse vreng-gitar.
Hun merker en stor forskjell i arbeidet med «Mjusic», enn da hun laget debuten. Sist gang var det viktig med bekreftelse, og hun var usikker på om låtene overhodet var bra nok til å gis ut.
– Det er kanskje noe i det, at det er en større tendens hos kvinner å være usikker på det man lager. Jeg tenkte på en fornuftig måte at man skal ha høye krav til seg selv. Men det er ikke dumt, heller. Og dét bør like fullt gjelde menn. Det bør ikke forhindre en i å gjøre det og utføre det, men kanskje man bare rett og slett bør kreve mer av seg selv.
Men den tanken har hun ikke dvelt ved denne gangen.
– Nå er det mer «fuck it», jeg bare gjør det. Om det er noe jeg ikke står for om fem år, samme det, det her er noe jeg står for når jeg gir ut skiva. Prosessen har vært lengre enn jeg hadde forestilt meg, men om jeg skifter mening, da sier jeg det heller på neste plate. Jeg gidder ikke angre på ting. Nå vet jeg at jeg sier noe som er mitt.
Les også: Odd Nordstoga er julekongen
Motreaksjon
Derfor vil hun si at det helt klart er rock hun har produsert denne gangen. Psykedelisk, riktignok. Ikke noe «neo» foran. Indie eller ei – rock er det i alle fall.
– Det viktige på første skiva var å ha lite pedaler og sånn. Det er veldig lite som skal til før det høres overprodusert ut. Men det låter veldig pent nå. Jeg har endelig tillatt meg selv å «distorte».
– Det høres veldig ut som en motreaksjon på «Puzzler»?
– Ja, det er det nok.
Og derfor har hun denne gang også gjort plass til spor som den nesten ni minutter lange «Into the Music». Den har ikke Nikolaisen noen som helst plan om å lage radioversjon av. Den skal være sånn.
– Den er om det livsbejaende, gleden med å gå inn i musikken. Og det å gå litt tilbake til det som gir glede og inspirasjon. For musikken er også umiddelbar, pipende full med intrikate detaljer og mening og ord, og man kan gjøre så mye med det, sier hun.
– Samtidig er det også bare et uttrykk for en stemning, eller bare det at musikk kan være så enkelt.
For det som fikk Nikolaisen til å tenke at det hun laget nå virkelig var noe annet enn debuten, var da hun tok kontakt med broren Ivar, igjen, og fikk ham med på prosjektet.
– Hans tilbakemelding på demoene jeg sendte ham var «kult! Det minner meg om «Mjusic»!» Det var da jeg bestemte meg for at albumet skulle hete det. Det er tilbake til barndommen. Virkelig.
