– Jeg har ingenting imot underholdning. Om noen lager et kunstverk som bare er skjønt i seg selv, er det fint for meg. Men jeg liker også kunst som forholder seg til verden vi forsøker å leve i, fortalte Laurie Anderson da jeg traff henne før en opptreden i Oslo Konserthus i 1984. Dette bærer hele hennes lange karriere sterkt preg av. For øvrig belyste denne konserten forholdet mellom mennesket og teknologi, beskrevet av anmelderen Kjetil Rolness som «overveldende», «et bombardement mot sansene», noe som «vekket, stimulerte og forundret». Sånn har vel Laurie Anderson fortsatt også. Og vel så dét.
Laurie Anderson er en av de mest særegne, personlige og eksepsjonelle kunstnerne i vår tid. For de fleste begynner historien om henne med «O Superman» i 1981. En av de mest forunderlige hendelsene i pophistorien. Det er bare to uker siden sist vi var innom denne låten her i avisen, i forbindelse med Anja Garbareks nye album, som et eksempel og bevis på at musikk kan være så smal som helst og likevel nå bredt ut, bare det legges til rette for at folk får hørt den.
I Laurie Andersons tilfelle var det den legendariske programlederen John Peel på BBC som plukket opp «O Superman», og spilte den gjentatte ganger i radioprogrammet sitt. Mange som hørte den gikk rett til platebutikken Rough Trade, som var de eneste som hadde importert singelen fra plateselskapet One Ten i USA. Det eksisterte bare tusen eksemplar, som forsvant på en dag eller to. Rettighetene ble fort overtatt av Warner, som fikk presset opp et industrielt antall eksemplar, og «O Superman» endte på 2. plass på den britiske singellista. Som en av tidens største såkalte «freak hits», sånne som ingen skulle tro at noen kunne høre på.
Les også: Restaurant Einer: En x-faktor av nedpå!
«O Superman» var altså slett ingen alminnelig sang. Undertittelen, («for Massenet») viser til at låten er basert på en gammel operaarie, Jules Massenets ««Ô Souverain, ô juge, ô père». En «ha-ha-ha» stemme går i loop gjennom hele den lange låten. Laurie Anderson faller inn manipulert med en vocoder, som ikke var høyt ansett i popmusikken den gangen. En forunderlig, hypnotisk sammensmelting av melodisk forføringskunst og avanserte eksperimenter. Det kan skrives avhandlinger om dybden i «O Superman», om teknologi, kommunikasjon, krigføring. At låten var basert på en helikopterulykke under en mislykket aksjon for å frigi amerikanske gisler i Iran i 1979, var det nok få som fikk med seg i første omgang.
For de fleste fungerte «O Superman» på et enkelt, mellommenneskelig plan, som noe som bare var stort, rart og vakkert: «And when force is gone/there’s always mom». Det er ikke alt som er så lett å forstå hos Laurie Anderson. Det er ikke alt man skal forstå med en gang. Men etter 11. september 2001 begynte Laurie Anderson igjen å framføre «O Superman» på konserter.
«O Superman» var en del av et langt større verk som het «America 1-4». Laurie Anderson hadde vært en anerkjent performancekunstner i mange år før hun ble en slags popstjerne. Innholdet i denne forestillingen ble også en del av debutalbumet «Big Science» i 1982. «Big Science» ble denne uka satt opp på 22. plass på nettstedet Pitchforks reviderte oversikt over de 200 beste albumene fra 80-tallet, noe som satte Laurie Anderson i selskap med artister som Prince, Janet Jackson og The Smiths. Der mange mener hun hører hjemme, selv om hun altså, det må vi understreke, ikke ligner på noen av disse. I Nye Takter ble «Big Science» og «America 1-4» nærmest beskrevet som altomfattende, om samferdsel, politikk, penger og kjærlighet. Dette kan vel være like aktuelt snart 40 år etterpå.
Les også: Nelson synger Sinatra på sin måte (DA+)
I den første artikkelen om Laurie Anderson i Nye Takter, i 1982, ble hennes opptreden beskrevet av Per Ole Oftedal som «en slags multimedia sanseopprivende odysse gjennom teknologiens fremmedgjorte samfunn, full av innfall, effekter, bilder, lys, lyd, forvrengte stemmer, humor, uhygge, skygge, sjarm, kraft, og uforståeligheter».
Da Laurie Anderson kom til Norge etter dette gjennombruddet var det ikke til mørke, alternative rockeklubber, men til Festspillene i Bergen og Henie Onstad Kunstsenter på Høvikodden. – Jeg prøver å opptre i forskjellige sammenhenger for å få et bredt publikum. Jeg vil ikke bli eksklusiv og bare opptre på avantgardeteatre eller rockeklubber. Meningen er at folk skal få masse ideer av å se forestillingen. Det er mest vellykket når folk kommer bort til meg etterpå og forteller meg hvordan de har oppfattet ting, hvilke tanker det har gitt dem. Enkelte ganger aner jeg virkelig ikke hvor de får ting fra. Det skal være rom for egne fantasier og tolkninger. Mulighetene skal stå åpne, mente Laurie Anderson.
Laurie Anderson var ikke bare komfortabel med sin midlertidige status som popstjerne: – Det var interessant å få en hit. Jeg har alltid hatt en drøm om det, men når det først skjedde var det vanskelig å få noe annet en et abstrakt forhold til det hele. Det er frustrerende å jobbe med en plate. Uten bildene har jeg liksom ingenting å holde meg til, fortalte hun, og gjorde det klart at forestillingene hennes var viktigere enn platekarrieren. Hun har siden gitt ut sju album, men dette kommer i tillegg til forestillinger, utstillinger, bøker og filmer. Hun var sist i Oslo i fjor, med to spesiallagde forestillinger på Munch-museet, da Karl Ove Knausgård kurerte utstillingen «Mot skogen».
På Ultimafestivalen samarbeider Laurie Anderson med musikerkollektivet Zeitkratzer. Deres Reinhold Friedl har skrevet «Global Concern & Horror» for Anderson og et ensemble som ifølge programmet «vil skape rom for glede i etterkrigstidens samtidsmusikk». De er også gjestemusikere når Andersons framfører sitt eget verk i konstant utvikling, «The Language Of The Future», om utviklingen av den amerikanske fortellingen, hvordan den blir fortalt mellom drømmer og virkelighet i det flyktige informasjonssamfunnet.
Les også: Han skulle bare få kloden på rett kjøl. Ikke alt gikk etter planen (DA+)
Det foreløpig siste albumet til Laurie Anderson er «Landfall», et samarbeid med Kronos Quartet. «Landfall» er betegnelsen på øyeblikket orkanens øye treffer land. Dette handler om Andersons opplevelser under og etter orkanen Sandy rammet New York i 2012. Mesteparten av albumet er instrumentale refleksjoner, en karakteristisk sammensmelting av Andersons elektriske fele, elektronika og kammermusikk.
Spesielt følelsesladet er «Everything Is Floating», der hun ser livet sitt passere revy i det oversvømte kaoset, med gamle keyboards, prosjektorer, rekvisitter fra tidligere opptredener, utallige bøker og papirer oppløst i skinnende mørkt vann – «all the things I had carefully saved all my life/becoming nothing but junk/And I thought/how beautiful/How magic/And how catastrophic».
Ekstra inntrengende er dette mens en ny orkan nærmer seg østkysten av USA. Kall det gjerne eksperimentell musikk, men det er også vakkert, ettertenksomt, og ikke egnet til å skremme bort noen. Et bekjentskap med Laurie Anderson kan godt begynne her. Å anbefale det seneste albumet som en introduksjon til en artist som har holdt på i over 40 år, er også litt utenom det vanlige.
Laurie Anderson har vært en sentral kunstner i over 40 år. Her som jurymedlem under filmfestivalen i Venezia i 2016. FOTO: TIZIANA FABI/NTB SCANPIX
