---
4
TEATER
«Sancthansnatten»
Av Henrik Ibsen
Regi: Sigrid T’Hooft
Med Marika Enstad, Jonas Hoff Oftebro, Seda Witt, Jacob Jensen, Per Christian Ellefsen Dagny Backer Johnsen, Andreas Tønnesland, Per Egil Aske
Nationaltheatret/Ibsen Museum & Scene
---
Henrik Ibsen skrev og oppførte «Sancthansnatten» da han var bare 24 år gammel. Nå settes dette «ungdomsstykket» opp på den nye Ibsen Museum & Scene i regi av Nationaltheatret, og et tent ensemble med mye spilleglede gjør forestillingen til en humrende, musikalsk og lett absurd historieleksjon i hvordan en teateropplevelse kunne fortone seg på 1850-tallet.
Den nye scenen i det som til nå har vært Ibsenmuseet i Henrik Ibsens gate er påkostet, men uten mulighet for et større spillerom. Konseptet med akkurat denne premiereoppsetningen krever imidlertid ikke så mye mer enn de malte teaterkulissene som kan trekkes ut og inn, et par enkle møbler og Tommy Gevings dunkle lyssetting i tråd med teateropplevelsen i gasslyktenes tidsalder. Den nederlandske regissøren Sigrid T’Hooft har spesialisert seg på historisk teater, og «Sancthansnatten» er et maniert, patosfylt lystspill med romantisk tematikk, sang og deklamasjon, og med skuespillere som nærmest ut fra ballettens grunnposisjoner kaster seg ut i en gestikulerende, symbolmettet og overtydelig spillestil som vi i dag helst forbinder med de gamle stumfilmene.
Her er det riktignok dialog, og ikke så rent lite av den heller. Det den unge Ibsen manglet av substans og egenart, tok han igjen i fortellertrang. Men premieren i januar 1853 ble en fiasko, og kritikken som særlig rammet det estetiske var knallhard. Ibsen selv skal ha bedt om at det ikke noensinne skulle framføres igjen. Og da hans «Samlede verker» ble planlagt i 1897 nektet han å innlemme «Sancthansnatten» som han skal ha kalt et «makkverk».
«Sancthansnatten» var ikke Ibsens første stykke. Han hadde utgitt både «Catilina» og «Kjæmpehøien» da Ole Bull ga han et tilbud om å bli dramatiker for Det Norske Theater i Bergen i 1851. Samtidig fikk han et studiestipend som brakte han til København hvor han i løpet av noen måneder så en rekke oppførelser av vaudeviller, komedier og lystspill, blant annet av Holberg og Shakespeare. «En midtsommernattsdrøm» var blant opplevelsene, og den ble med hjem til skrivestua i Bergen og inn i «Sancthansnatten». En av figurene i Ibsens stykke er en Puck-skikkelse som trekker i trådene og tryller fram intrigene. Her er han ikke en smådjevel som hos Shakespeare, men en fjøsnisse, spilt med glimt i teaterskjegget av Per Christian Ellefsen som åpner hele ballet med en sannhetssøkende monolog som ramme rundt det hele. Ibsen selv snakker til oss fra nissehøyde: «Vel, det er ei hver en fugl/som fikk lerkens skaldetunge/men den prøver fra sitt skjul/dog så godt den kan at sjunge».
Det både «sjunges» og diktes, og persongalleriet er allerede på dette stadiet Ibsensk i sin natur med grobunn for både hemmeligheter og feider. Enkefru Berg (Marika Enstad) er myndig bestyrer av gården i Telemark. Hun har datteren Juliana (Seda Witt) og sønnen Jørgen (Jacob Jensen) fra sitt første ekteskap, og fra sitt andre med Berg har hun stedatteren Anna (Dagny Backer Johnsen), et naturbarn som er vokst opp med eventyrene og sagnene til bestefaren (Per Egil Aske). Han bor i det gamle tømmerhuset og går mest og suller og glemmer for seg selv.
[ Sterke rolleprestasjoner i tung og sprikende «Fuglane» (+) ]
Det pyntes til sankthansaften, og de venter gjester. Jørgen som studerer i byen kommer hjem med studenten Johannes Birk (Jonas Hoff Oftebro), som vi får vite er hemmelig forlovet med Juliana. Men natten da alle vetter og underjordiske kommer til syne, skal stokke om på de unge svermerne. Jørgen og Birk har nemlig følge av en tredjemann, en uanmeldt gjest, den flagrende poeten og melankolske nasjonalromantikeren Julian Paulsen (Andreas Tønnesland) som fra første stund «gjør haneben» til Juliane. Og Birk på sin side ser i sankthans-rusens klarsyn sin forlovede som en pompøs «kokette» idet han og Anna begynner å mimre over alt de «har kjært».
Ibsens senere så skarpe klo skraper litt også i det svært så klassiske lystspillet «Sancthansnatten». Han setter på enkelt vis to kulturer opp mot hverandre, billedlegger lengslene og driftene og skaper et forsvarsskrift for folkekulturen og en hyllest til folkevisene og eddadiktningen som styrer handlingen, blant dem «Liten Karin». Kort sagt setter han det folkelige og ekte opp mot det overfladiske, som er representert ved studentene og kunstnerne som lefler med nasjonalromantikken uten å vite hva den egentlig går ut på. Det henvises til en eventyrsamling som Paulsen har fått fatt i: « – Å, det umenneske, som har skrevet den boken! Han har frastjålet meg min sinnsro», sier han om det vi kan tenke oss er Per Chr. Asbjørnsens første samling folkeeventyr som kom i 1845. Birk blir Ibsens stemme når han sier til Paulsen: «Jeg er lei av ditt evinnelige snakk om dine lidelser, ditt mørke humør og alt det vrøvlet, det er bare tilgjorthet».
[ Rødglødene Hedda Gabler på Riksteatret (+) ]
Når Nissen videre påvirker nattens gang gjennom å kryste noen urtedråper i punchen, er det klart at Ibsen er på Birk og Annas side, med deres evne til å se berget åpne seg og alvene og haugfolket danse. Paulsen og Juliane ser ikke lenger enn sin egen tilfredshet, og Paulsen blir med sitt «mørke sønderrevne vesen» en overdreven figur som representerer en mennesketype Ibsen misliker, og som peker fram mot senere pompøse skikkelser i hans dramatikk, som Peer Gynt.
Arbeidet som ligger bak er gjennomgående bunnsolid og entusiastisk. Fra Katja Ebbels malte kulisser til musikken som er samlet sammen av bevarte fragmenter fra partiturene til Ibsens Bergen-oppsetninger og annen norsk musikk fra tiden. Den forvaltes med fin og medrivende innlevelse av pianist Magnus Loddgard, og ikke et helt orkester som tilfellet var i utgangspunktet. Og så Anna Kjellsdotters fantastiske kostymer da, i historiske, smått overdrevne snitt, med kjoler, vester og til og med en sopphatt som bokstavelig talt blomstrer på skuespillerne. De spiller på tekstens undertoner og på publikums respons, er «usynlige» for hverandre og leverer replikkene på dramatisk vis ut i løse lufta uten å møte medspillernes blikk .«Sancthansnatten» er først og fremst underholdende i sin fremmedartede utforming, selv om to timer og tre kvarter tilsier at svært mye intetsigende dialog kunne vært strøket. Men da ville forstillingen mistet mye av sin eksistensberettigelse i Nationaltheatrets valgte form.
[ «Tid for glede» er et teaterløft av de sjeldne (+) ]
«Sancthansnatten» er kanskje en lettbeint bagatell, en blek versjon av Shakespeares «En midtsommernattsdrøm». Men det hele krones med skuespillere som overbyr hverandre i gestikulerende formidlingsevne og glitrende farsedrevet timing, med Marika Enstad og Anders Tønnesland som kappes om å stjele scenene, og Jonas Hoff Oftebro og Dagny Backer Johnsen som svermende showstoppere. Dermed treffer «Sancthansnatten» blink hvis tanken er å etablere nye Ibsen Museum & Scene som et arnested for historisk teaterformidling og annerledes opplevelser. Og så lenge det er så gjennomarbeidet som her, fungerer det nettopp som en opplevelse utenom det vanlige selv om stykket i seg selv fortsatt er noe vrøvl.
