3
TV-DRAMA
«Atlantic Crossing»
Premiere på NRK1 søndag 25. oktober
Det var en gang en prinsesse ... som måtte flykte til USA under krigen. Og så levde hun mange år med en lidderlig president, en sjalu prins og minst en nazispion i hælene. Det er «Atlantic Crossing» oppsummert og satt på spissen, den nye storserien som skal få seerne tilbake til NRK1 på søndagskveldene fram mot jul. Serien handler om krigsårene, den mest dramatiske tida i det selvstendige Norges historie og hvordan denne opplevdes for den norske kongefamilien, og kronprins Olav og kronprinsesse Märtha spesielt. Da tyskerne kom, ble kongefamilien splittet. Kong Haakon og kronprins Olav ble med den norske regjeringen til London. Kronprinsesse Märtha og barna Astrid, Ragnhild og Harald tok veien til Sverige og hennes far, svenskekongens bror.
Kronprins Olav (Tobias Santelmann) og kong Haakons (Søren Pilmark) flukt fra tyskernes bomberaid i okkupasjonens første dager, byr på seriens mest dramatiske scener. Foto: Julie Vrabelova/Cinenord/NRK
TV-serien begynner i 1939, med Olav og Märtha på PR-tur i USA, to glade, elskende som ikke klarer å holde fingrene fra hverandre i togkupeen sin, og på besøk hos sine venner, presidentparet Franklin og Eleanor Roosevelt. Når krigen er et faktum sørger amerikanerne for å få kronprinsessen og barna over til USA, og der ble de som presidentparets gjester til fredsvåren 1945. Presidenten og prinsessen var nære venner, det er et historisk faktum.
«Atlantic Crossing»s ærend er å utforske dette vennskapet, i den grad at NRK og serieskaper Alexander Eik fra første gang prosjektet ble lansert har presisert at dette er en serie inspirert av en sann historie. Serien er altså ikke en virkelig historie, dette er det noen kaller dikt og forbanna løgn, og som ikke er like overbevisende gjennomført hele veien.
På jakt etter noe å se? De beste seriene på Netflix
«Atlantic Crossing» er en velprodusert og profesjonell produksjon, det er det ingen tvil om, selv om digitalgrafikken av periodens skip og fly framstår som PlayStation3-grafikk. Men her er et helt A-lag av skuespillere, og 40-tallets kulisser, drakter og designuttrykk er nydelig gjenskapt. Tobias Santelmann gjør en god figur ut av kronprins Olav, en ung kampvillig mann frustrert over å ikke få være mer et symbol og til pynt, forbanna for regjeringens manglende innsats og farens standhaftige nei til at han skal ut og forsvare landet i egen person.
Kronprinsesse Märtha (Sofia Helin) og kronprins Olav (Tobias Santelmann) var krigsflyktninger på hver sin side av Atlanteren under krigen. Foto: Julie Vrabelova/Cinenord/NRK
Sofia Helin har den krevende oppgaven å skildre en kronprinsessefigur som går fra å være mest mor, hustru og en kongelig ubekvem med rampelyset, til en tøff, selvstendig type som tar grep for å hjelpe Norge og nordmenn via sin jevnlige kontakt og gode tone med president Roosevelt.
Dette inkluderer ofte å takle dominerende menn av flere nasjoner, men enda vanskeligere – være en realistisk karakter i en historie som tar seg store friheter med historien. For ikke å si verdenshistorien. Selv om man vet at dette er fri diktning, er det vanskelig å ta på alvor seriens antydning om at hun så å si ga president Roosevelt ideen om hans LendLease Act i 1940, takket være noe hun forteller om fra Skaugum. Roosevelts ordning gjorde at han kunne låne bort militært utstyr som det nær konkurse Storbritannia trengte i kampen mot tyskerne.
Hun kan også ha sørget for at Kongressen stemte for Roosevelt-planen, som brøt med USA offisielle nøytralitet, da hun inviterte en norsk invalidisert sjømann til middag med kongressmedlemmer før den avgjørende avstemningen. Denne bragden tilsier jo at en statue av Märtha burde erstatte Churchill der han står på Solli plass, all den tid hennes gjøren og laden kan ha påvirket krigens gang – hadde det ikke vært for at Nygaardsvold-regjeringen i London sørget for å gi kronprins Olav æren for alt som skjedde i Washington. Dette skjøv Märtha nærmere president Roosevelt, spilt av Kyle MacLachlan som strengt tatt framstår som vel vitende om at han er med i et alternativ historisk skuespill, ikke noe mer komplekst og dyptpløyende fra HBO. Og som er enda en krigsfortelling om norsk heroisme.
Kronprinsesse Märtha (Sofia Helin) hadde tilgang til president Roosevelts (Kyle MacLachlan) ovale kontor, og visste å bruke anledningen, i følge «Atlantic Crossing». Foto: Julie Vrabelova/Cinenord7NRK
Hva som skjer med prinsessen og presidenten skal være unevnt her, men det er altså seriens hovedfokus i store deler av dramaet – noe som gjør det monotont og tamt og til sist til et traurig relasjonsdrama all den tid det ender med at kronprins Olav mister troen på at kona bare handler på hans og Norges vegne.
Det er her tegningen av Olav også svikter, all den tid sjalu-Olav krever at kona sender de tre barna han elsker over alt på jord til ham i London – byen som blir bombet sønder og sammen av tyskerne. Nazi-Tysklands herjinger blir i budsjettbegrensningenes navn formidla i form av klirrende lysekroner, flysirener og drønn.
Faktiske skildringer av krigens grusomheter får vi knapt oppleve, dermed er det vanskelig å føle den gnagende usikkerhet og intense knugende skjebnetida som hele verden faktisk befinner seg i. Det er trist, for det er når de kongelige blir grepet av krigens alvor, at dramaet blir gripende for oss også.
Kronprinsessen og presidenten er venner før krigen bryter ut i Europa, og får mye med hverandre å gjøre mens de norske medlemmene av kongefamilien er krigsflyktninger. Foto: Dusan Martincek/Cinenord/NRK
Tilbake står «Atlantic Crossing» fram som et stillestående og tidvis banalt drama – en nitid skildring av en relasjon mellom mann og kvinne, men som passer seg vel for å ikke framstille den ene og den andre på ufordelaktig vis.
Og hvor er tyskerne? Stort sett dukker de opp i svart-hvite filmavisglimt, og bortsett fra en stakkars hunds endelikt, får vi knapt være vitne til tyskernes ubarmhjertige framferd i Norge heller. Med tanke på at dette faktisk gir seg ut for å handle om krigen – og opplevelsene til de norske kongelige, som vi vet hadde en samlende og viktig symbolsk effekt på det norske folk den gangen, er dramaet tamt og lite bevegende (bortsett fra en scene hvor «Ja, vi elsker» runger over havet).
Dette dramaet tåler heller ikke sammenligningen med en annen aktuell serie som benytter virkelighetens historiske drama som bakteppe – tyske «Babylon Berlin», all en tid persongalleriet mangler de levende karakterene, ustrigla typer av kjøtt og blod og svette i panna, endatil pølsefett i hvalrossbarten, og som tilfører lukt, smak, svette og følt lidenskap. Men ren vadmel er det mye av her.
Manusforfatterduo Alexander EIk og Linda M. Kallestein byr på mye messingknapper og glansbilder i et skinnende salongdrama. Konstruerte settinger som skal skape spenning og variasjon – sørger for å svekke realismen i historien som dramaet søker etter.
For ikke nok med at de norske kongebarna er farlig nær å havne i onde nazispioners klør. Her blir vi også vitne til at lille Harald plutselig er oppe i mammas veske hvor cyanidpillene ligger ... Scenen gjør inntrykk et lite øyeblikk, før en kommer på at Kong Harald jo fortsatt er blant oss. Så da gikk det nok bra. Puh!
Han spiller president Roosevelt: – Roosevelt var en gigant. I motsetning til dagens president
Å dikte opp hendelser i en virkelighetsbasert historie er en vanskelig balanse, og det er lett å forstå historikerne som advarer mot denne formen for popularisering av virkeligheten som har vært og historisk drama som er en vill blanding av oppspinn og virkelighet. Serier som dette kan få et stort publikum til å ta TV-dramahistorie for god fisk, noe som i stor grad er tilfelle med serien som har satt standarden for genren – «The Crown».
Det er fort gjort å glemme at Netflix-serien ikke er en dokumentar, men er like mye basert på fiksjon som fakta. NRK har blitt kritisert for å gå for denne type serier før, som i tilfelle med miniserien «Harry og Charles» i 2009 – hvor den framtidige kong Haakon ikke bare var like klar for barndomsvenninna som han var for Maude. Han var like glad i menn som i kvinner også, antyder serien, mens Maude egentlig var klar for Nansen.
Dette var bare noen av påstandene som vakte reaksjoner. Forfatter Ketil Bjørnstad karakteriserte dette som kunstnerisk og litterær nekrofili, og etterlyste NRKs moralske plikt i det å beskrive virkelige personer, Serien var 90 prosent fiksjon, svarte NRK. 11 år senere har NRK Drama gått videre i historien, og brukt mye, mye mer penger på «Atlantic Crossing», som dikter fritt i en mye større skala – i en serie beregnet for et enda større internasjonalt publikum – og som ikke kan forventes å ha samme kunnskap om norsk krigshistorie som oss her hjemme.
At serien åpenbart er laget med tanke på internasjonal lansering – for det er vel ikke tilfeldig at den ikke engang har norsk tittel – forklarer også at dette Norge som kronprinsparet og kong Haakon er så brennende opptatt av, bare dukker opp i samtaler, og ikke i form av faktiske scener fra det tyskokkuperte Norge gjennom de fem årene dette pågår.
Det kan jo ha med en bevisst tankegang å gjøre, som går på at det store millionpublikum der ute ikke er like interessert i en serie om et Norge i krigsårene, men at en historie om en berømt president på flørter'n kan fenge mange flere der ute. Får virkelig håpe de ikke blir skuffa.
