Ifølge Statnett og IEA vil EUs strømpriser dobles innen 2030. Og ifølge NVE-direktør Per Sanderud importerer vi EUs strømpriser gjennom eksisterende og nye strømkabler. Kabelen som bygges til Tyskland og to kabler som planlegges til Storbritannia vil øke kapasiteten ut/inn av landet med 70%. Bygges alle, får dette flere konsekvenser. Kraftbransjen vil smile, fordi strømprisene vil stige mye her i landet. Alle som bruker strøm vil tape, spesielt kraftforedlende industri vil betale regningen. Naturen vil også få stor ekstra belastning, fordi flere kabler driver fram mer såkalt effektkjøring i kraftverkene. Det er svært negativt for liv og artsmangfold i vassdragsnaturen. Så hvem skal få vår solidaritet?
Energi er drivkraften i alle moderne industrisamfunn. Vannkraften har i over hundre år vært et avgjørende konkurransefortrinn for landet vårt, fordi vi har hatt god tilgang på ren energi til lavere priser enn landene rundt oss. Dette har bl.a. ført til at vi har bygd opp en metallindustri som kan konkurrere i et internasjonalt marked.
Denne industrien har 11.000 direkte ansatte og er grunnlag for 20.000 arbeidsplasser i leverandørindustri og offentlig sektor. I tillegg har vi som alminnelige forbrukere nytt godt av lave strømpriser. Det har også alt næringsliv, og også offentlig sektor. Barnehager, skoler, sykehjem og sykehus, alle betaler strømregninger. Blir strømprisen doblet, vil det legge press på lønnsevnen både i privat og offentlig sektor. Den enkelte vil derfor bli truffet dobbelt opp av økende strømpriser. De vil treffe deg på din private strømregning, og de vil treffe deg gjennom svekket lønnsevne der du jobber, enten du er i privat eller i offentlig sektor. Jobber du i metallindustrien, er det ikke sikkert du har en jobb å gå til om noen år. For den industrien konkurrerer med produksjon i Kina og Midtøsten, og der styres ikke strømprisene av EU.
EU utvikler nå sin energiunion. Det uttalte målet er at energi skal flyte fritt i unionen, og den skal ha samme pris i alle land og prisområder. ACER er det organet i EU som skal sikre dette. Hvis Norge aksepterer ACER på de premissene som foreligger, kan vi miste den historiske fordelen vi har hatt, basert på vannkraften.
Professor i økonomi, Øystein Noreng, har gått offentlig ut i saken. Han mener at vi både kan og bør fortsette konstruktivt samarbeid med EU i energisaker, men at vi bør gjøre det ut fra at vi styrer energipolitikken selv. Standpunktet vi tar til ACER er heller ikke et spørsmål om en ja/nei-holdning til EU, som tilhengere av ACER vil ha det til. Det er faktisk et spørsmål om solidaritet. Hvem skal vi være solidariske med i denne saken?
Kraftbransjen kanskje? Den bransjen er i dag en rent kommersiell næring, og driver en knallhard kampanje for å få oss inn i energiunionen. Det er logisk. Blir Norge medlem i en energiunion som gir like strømpriser, så betyr det økte inntekter for kraftselskapene. Ikke fordi det blir mer strøm å eksportere, men fordi strømprisen for alle her i landet vil øke, i takt med de nye kablene kraftbransjen vil ha. Og bransjen selger over 90 % av strømmen her i landet. Kraftbransjen har gjennom svært dyktig lobbyarbeid klart å få altfor stor innflytelse på energipolitikken. Hva ville reaksjonene blitt om legemiddelindustrien hadde prøvd å få kontroll over helsepolitikken?
Kraftbransjen hevder at nye kabler er viktige for forsyningssikkerheten i tørrår. Det er de ikke. Importrekorden ble satt i 2008 med 11 TWh. Når kabelen som nå bygges til Tyskland kommer i drift, vil vi ha en utvekslingskapasitet pr år på over 60 TWh, eller nærmere 6 ganger importrekorden.
Bransjen hevder også at flere utenlandskabler er et viktig klimatiltak, fordi vi kan levere balansekraft som åpner for bygging av mer fornybar energi i EU. Men det vi kan levere, er forsvinnende lite sett mot det behovet EU har. EU har allerede bygd ut mer enn 300 GW vind- og solkraft, noe som er 10 ganger mer enn all installert kapasitet i norske vannkraftverk. EU har også planer om å tredoble sin fornybarkapasitet på få år. Stor satsning på ny teknologi gjør også at EU vil kunne håndtere behovet for balansekraft selv.
Skulle vi levere balansekraft som monnet i EU, måtte vi bygge en rekke nye kabler. Men store leveranser av balansekraft har en svært negativ bivirkning. Det utløser storskala effektkjøring i kraftverkene våre. Det vil si at kraftverkene går av og på i raske skift, dag mot natt og time mot time, styrt av behovet i utlandet. Dette har dramatisk negative konsekvenser for liv og artsmangfold i vassdragsnaturen. Seks naturvernorganisasjoner har derfor krevd nye konsekvensutredninger av begge kabelprosjektene til Storbritannia. De har også krevd stopp i videre utvikling av Statnetts prosjekt, inntil slike nye utredninger foreligger. Så her er det også et spørsmål om solidaritet. Skal vi gi den til kraftbransjen, eller skal vi gi den til vassdragsnaturen?
Alternativt kan vi velge å være solidariske med de over 30.000 som direkte og indirekte er avhengig av metallbransjen. De kan miste jobbene. Og de 30.000 har ektefeller/samboere, og barn. Så vi snakker om 100.000 som blir berørt. Da er vi samtidig solidariske også med klimaet. Hvis norsk metallproduksjon flyttes til land med fossilbasert energi, vil CO2-utslippene øke dramatisk. Fagforeninger og Naturvernforbundet i Møre og Romsdal har sammen lansert et nytt slagord: Vern naturen, og vern arbeidsplassene: Si nei til flere utenlandskabler!
Stortinget skal 22. mars bestemme om vi skal gå inn i energiunionen, eller om vi skal beholde full styring av energipolitikken. Frontene er klare. Regjeringen er for. Rødt, MDG, SV, KrF og Sp er imot. Arbeiderpartiets stemmer vil avgjøre. Hvis partiet støtter den mørkeblå regjeringen, kan partiet da fortsette å kalle seg et industriparti?
