Kronikken er skrevet i samarbeid med Håvard Strand, førsteamanuensis ved Institutt for statsvitenskap, UiO, og seniorforsker ved PRIO, Håvard Mokleiv Nygård, forskningsleder ved PRIO, Siri Aas Rustad, seniorforsker og leder for Konfliktrendprosjektet, PRIO, og Henrik Urdal, forsker I og direktør, PRIO
I 2017 døde rundt 90.000 mennesker som resultat av direkte krigshandlinger. Dette er en nedgang for tredje år på rad, et nivå som er 31 % lavere enn i 2014. Nærmere hver tredje konflikt involverer nå en lokal avdeling av Den islamske staten (IS), inkludert fire av de ti mest alvorlige krigene i verden.
Bedre, men ikke bra
Rykende ferske data fra Konfliktdataprogrammet ved Uppsalas Universitet (UCDP) viser at det i 2017 var ti pågående kriger i verden som hver krevde minst 1000 menneskeliv. Disse ti krigene pågikk i åtte land: Afghanistan, DR Kongo, Filippinene, Irak, Jemen, Nigeria, Somalia og Syria. I tillegg pågikk 39 mindre væpnede konflikter, hver med 25-1000 drepte.
I Syria alene døde det like mange mennesker i kamphandlinger i 2017 som i alle verdens konflikter samlet for bare ti år tilbake. Det voldeligste året siden årtusenskiftet var 2014, da over 132.000 ble drept i kamphandlinger, og nesten halvparten av dem i Syria.
IS fortsatt trussel
Mesteparten av nedgangen i antallet drepte i 2017 er et resultat av at krigen i Syria er noe mindre intens enn tidligere år. Men det er ikke gitt at nedgangen vil vare. IS er under sterkt press i Syria og Irak, men organisasjonen har i tillegg slått rot i 15 andre land.
Russland, Egypt, Iran, Libanon, Tyrkia, Afghanistan, Bangladesh, Filippinene, Pakistan, Chad, Libya, Mali, Jemen, Niger og Nigeria har alle aktive IS-forgreninger. Mange av disse forgreningene er lokale organisasjoner som har søkt om å få bli anerkjent som den lokale representasjonen av IS.
I Syria, Irak, Afghanistan, Filippinene er voldsnivået så høyt – over 1000 drepte – at vi kaller disse konfliktene for kriger. IS er altså part i fire av ti kriger. Etter år med intens krigføring har IS nå mistet mesteparten av den posisjonen de hadde i Syria og Irak. Men organisasjonen er fortsatt en reell trussel.
Flere ikke-statlige konflikter
49 av konfliktene i 2017 var såkalte statlige konflikter, hvor en stat utgjør minst en side av de stridende parter. Mens antallet slike statlige konflikter har gått ned, noe som har resultert i færre drepte i organisert politisk vold totalt, ser vi den motsatte tendensen for såkalte ikke-statlige konflikter. I 2017 var det hele 82 aktive konflikter mellom ikke-statlige aktører, som resulterte i over 13 500 drepte. Dette rekordhøye tallet skyldes blant annet voldsutviklingen i DR Kongo og Den sentralafrikanske republikk.
Den største og viktigste av de ikke-statlige konfliktene i 2017 var konflikten mellom IS og den kurdiske SDF-gruppen, som resulterte i minst 5000 drepte. Det er sjelden at en konflikt mellom ikke-statlige aktører resulterer i mer enn 1000 drepte, men det er også sjelden at en ikke-statlig aktør nyter sterk støtte fra det amerikanske luftvåpenet, slik som tilfellet har vært med SDF.
I Mexico har en lang rekke ikke-statlige aktører, hovedsakelig narkokarteller, ligget i mer eller mindre permanent krig med hverandre de senere år. I 2017 ble rundt 800 mennesker drept i slike kamper. Det er likevel kun en liten del av det årlige anslaget på rundt 15.000–20.000 ofre for overlagt drap i Mexico.
Stabil vold mot sivile
Også når det gjelder organisert vold mot sivile er det IS som dominerer. Av de ca. 7000 ofrene som er registrert i 2017 står IS alene for mer enn en tredel. Boko Haram, som er en av grupperingene som har tilknytning til IS, var i 2017 sterkt delaktige i vold mot sivile, spesielt i Nigeria, Kamerun og Niger. Rohingya-minoriteten i Myanmar er blant verdens mest utsatte grupper, og 388 mennesker døde i ensidig vold i landet i 2017. An San Suu Kyis regjering har blitt sterkt kritisert internasjonalt for at de ikke har klart å stoppe blodsutgytelsene.
Ikke-statlige organisasjoner stod bak brorparten av vold mot sivile i 2017. Noe som også har vært normalen i de siste år. Likevel er det stater som dreper flest mennesker over tid. De store folkemordene i moderne historie dominerer fullstendig oversikten over antallet drepte. 65 % av alle drap på sivile siden slutten av den kalde krigen fant sted i Rwanda i 1994 som Figur 1 viser. Faktisk var over 20 % av ofrene for alle typer politisk vold i denne perioden i Rwanda. Syrias andel av denne totalen er rundt 13 %, Afghanistan rundt 7 %, DR Kongo, Irak og Etiopia/Eritrea hver på rundt 4 %.
Kun én mellomstatlig konflikt
De største menneskeskapte katastrofene i moderne historie er enten folkemord eller mellomstatlige kriger. Krigen mellom Etiopia og Eritrea i 1998–2000 var den siste store konflikten mellom to land, med over 100.000 drepte. Denne konflikten har truet med å blusse opp på ny flere ganger – sist i 2016. Heldigvis har det ikke skjedd.
I 2017 var det kun én konflikt mellom to stater som krevde mer enn 25 liv; konflikten mellom India og Pakistan om Kashmir. Selv om denne konflikten har potensial til å bli en storkrig, så har antall drepte vært stabilt lavt siden 2003.
Nærmere FNs bærekraftmål?
FNs bærekraftsmål nr. 16 har som sentralt mål å redusere antall drepte i væpnede konflikter i verden. Sammenliknet med situasjonen for ti år siden kan det se ut som om noen av de viktigste virkemidlene verdenssamfunnet har for å håndtere krig og konflikt nå er borte. For ti år siden var FNs sikkerhetsråd en handlekraftig forsamling med vilje til å gripe inn i konflikter på vei ut i kaos. Den viljen finnes ikke lenger.
De siste årene har vi sett en sterk vekst i antall konflikter der utenforstående parter er involvert, noe som er en bekymringsverdig utvikling som bidrar til å øke både intensiteten og varigheten av konflikt. Den videre utviklingen av IS vil defor være svært viktig. Vil IS’ tilbakeslag i Syria og Irak føre til at de blir betydelig svekket, eller vil de selv med tap i Syria være en aktør vi må regne med i mange år fremover? Det vil tiden vise.
