Nasjonalistene i Kroatia er fiendtlige mot flyktninger, LGBTI-personer, frie journalister, kunstnere, menneskerettighetsaktivister og alle de som er annerledes eller tenker annerledes.
Kroatia er for mange et feriested, og et land som er god i fotball. Landet ble medlem av både NATO i 2009 og EU i 2013. For å bli medlem har de gått gjennom strenge prosedyrer, og blitt stilt overfor vesentlige utfordringer. Kroatia har uløste grensespørsmål med nesten alle sine naboer, men viktigst av alt sliter de med manglende oppgjør med fortiden og menneskerettighetssituasjonen i landet.
På den ene siden er landet nå, mer enn noen gang etter andre verdenskrig, splittet mellom nasjonalistiske, profasistiske krefter og antifascister. De første vil gjerne revidere fortiden og renvaske den uavhengige staten Kroatia, som var en fascistisk stat som under andre verdenskrig støttet Nazi-Tyskland. Det er en kamp man ikke ser enden på og en virkelighet alle kroatiske politiske ledere må ta hensyn til.
På den andre siden hjemsøker det manglende oppgjøret med Kroatias krigføring på nittitallet. Spesielt forbrytelser mot den serbiske befolkningen i Kroatia. «Jeg er glad for at min kone er hverken jødisk eller serbisk», sa Franjo Tudjman, nasjonens far og den første kroatiske president etter selvstendigheten for landet i 1990.
Nasjonalister og krigsveteraner trekker sammenligning mellom det fascistiske Kroatia fra andre verdenskrig, og selvstendighetskrigen fra nittitallet. Derfor overrasket det ingen da en gruppe krigsveteraner for to år siden satte opp et minnesmerke med hilsenen: «For hjemlandet beredt» (Za dom spremni). Minnesmerket ble satt opp i Jasenovac hvor det under andre verdenskrig var en konsentrasjonsleir der rundt 80.000 serbere, rom-minoriteter, jøder og antifascister ble drept. Hilsenen ble i Kroatia brukt på lik linje med «Heil Hitler» i Tyskland. Minnes merket ble fjernet i fjor, men det er fremdeles uenighet om den type hilsen skal brukes i offentlighet.
Kroatia hadde også en rolle i Bosnia-krigen. Både under og etter krigen hadde alle regjeringer i Kroatia tette bånd med radikale kroatiske nasjonalister i Bosnia og Hercegovina. Dette fortsetter den dag i dag med nåværende president, Kolinda Grabar-Kitarovic, som blander seg i bosnisk politikk, og krever blant annet endring av valgloven til fordel for kroatene. Bosniske kroater har forresten kroatisk statsborgerskap og deltar i valg i Kroatia.
Nasjonalistiske krefter viser avsky for alle dem som vil ha forsoning og oppgjør med kroatiske krigsforbrytelser. For eksempel har organisasjonen Youth Initiative for Human Rights bedt president Grabar-Kitarovic om å beklage volden og forbrytelsene overfor de serbiske ofrene for militæroperasjonen Storm. Organisasjonen ble raskt stemplet som landssviker i statlige media. Medlemmene ble utsatt for offentlig uthenging og hat. Hatretorikken brukes av kroatiske nasjonalister som et virkemiddel for å homogenisere landet både innad og utad mot Serbia. Det til tross for at flertallet av både kroatene og serbere i landet er lei av konflikt, og ønsker å gå videre med livet.
President Grabar-Kitarovic tilhører høyresiden i det kroatiske nasjonalistiske partiet Det kroatiske demokratiske felleskapet, og er en politiker som liker «å beskytte» hæren og politi. Hun går ofte i militær uniform, er imot LGBT-grupperinger og glorifiserer den dømte krigsforbryteren Slobodan Praljak.
Det kroatiske «seierske» militæret er urørlig. Krigsveteraner driver utpressing av samfunnet på bakgrunn av «sine krigsbidrag». De er aggressive, høylytte, voldelige og står opp mot resten av befolkningen. Nasjonal sikkerhet er blitt til et marked som misbrukes av «etnonasjonalistiske forretningsfolk» til homogenisering. Mediene er strengt kontrollert, og myndigheter og den katolske kirken har i flere år motarbeidet ratifikasjonen av Istanbulkonvensjonen som regulerer vold mot kvinner og vold i hjemmet. Beskyttelse av den korporative makt (mot arbeidere) fra myndighetenes side er sterk.
Nasjonalistene er fiendtlige mot flyktninger, LGBTI-personer, frie journalister, kunstnere, menneskerettighetsaktivister og alle de som er annerledes eller tenker annerledes. Landet opptrer som Europas festning når det kommer til flyktninger og migranter. Når kameraene er slått av blir flyktninger utsatt for uprovosert og overdreven vold utøvd av kroatisk grensepoliti, melder Røde Kors. Med vold og juridiske «hindringer» prøver kroatiske myndigheter å avskrekke migranter fra å komme til landet.
For nasjonalister er suksessfulle idrettsutøvere, som for eksempel fotballandslaget, en av de helligste bidragene til den kroatiske nasjonale stolthet. Derfor var det ikke tilfeldig at den nasjonalistiske sangeren Marko Perkovic Thompson, som synger om folkemordet og konsentrasjonsleirer og som av den grunn ikke får opptre i flere europeiske land, ble invitert til å synge under deres seirende ankomst fra VM i fotball til Zagreb. De som misliker hans musikk stemples som «ikke gode nok kroater». Efraim Zuroff, leder for Simon Wiesenthal-senteret har blant andre kritisert deltakelsen av fascist-sympatisører i VM-feiringen.
Denne nasjonalismen og autoritære styremåten er grunnlaget for ledelsen av landet. Den utfordres ikke, og ser ut til å ha vunnet over vanlige mennesker. Et svakt næringsliv, høy arbeidsledighet, et dårlig sosialt system, korrupsjon og nepotisme gjør at befolkning relativt rolig aksepterer etnisk, religiøs, kjønns- og andre typer diskriminering, samt misbruk av makt. En nylig undersøkelse viser at så mange som 70 prosent av unge kroater ikke er interessert i politikk, mens to tredeler stoler ikke på politiske partier. Dette er en av hovedårsakene til at hundretusenvis kroater, som ikke lenger tolererer å være nasjonalistenes gisler lenger, forlater landet.
Det ser ut som om at Kroatia har blitt et problembarn i EU. Det er derfor viktig at EU, OSSE, men også enkelte land som Norge, krever at Kroatia begynner å håndtere de overnevnte utfordringene. At de slutter med konflikter, tar et oppgjør med sin fortid og krigsforbrytelser og gir folket håp slik at fred har en sjanse og slik at Kroatia kan begynne med å håndtere hverdagslige problemer gjennom respekt for, og implementering av, menneskerettigheter.
