Nylig slapp Unge Funksjonshemmede en omfattende rapport hvor det kommer frem at informasjonstilbudet om seksualitet for ungdom med funksjonsnedsettelser og kronisk sykdom er for dårlig, og at helsepersonell i stor grad vegrer seg for å snakke om seksualitet og funksjonsevne.
At helsepersonell vegrer seg for å snakke om seksualitet er dessverre ikke noe nytt. Dette gjelder ikke bare de med funksjonsnedsettelser, men i alle pasient- og brukergrupper som helsepersonell er i kontakt med. Et relevant spørsmål å stille seg er da; hvorfor?
Mangel på vilje eller mangel på kunnskap?
Seksuell helse er noe som omgir oss daglig. Vi ser det i reklame, sosiale medier, nyhetene, på TV og omgir oss med et stadig forventningspress om at vi skal være seksuelle vesener, som lever opp til idealet om perfekte kropper, med perfekte sexliv. Likevel er det å faktisk sette seg ned og snakke om seksuell helse, noe de fleste kvier seg for, og da må vi stille oss spørsmål om hvorfor? Hvorfor er det lettere å le av kjipe sexhistorier på fest, enn å snakke om viktigheten av seksuell helse? Og ikke minst – hvorfor er det slik at selv profesjonsutøvere som sykepleiere, leger og vernepleiere ikke snakker med pasienter og brukere om seksuell helse?
Helse- og omsorgsdepartementets strategi for seksuell helse, heter «Snakk om det!». Da må vi jammen begynne snart. Det er flott at Helse- og omsorgsdepartementet utarbeider en strategi, men vi har en vei å gå. Dersom ikke kunnskapshullene hos profesjonsutøvere tettes snart, vil strategien havne i kontorskuffen, og arbeidet med seksuell helse stagnere.
Seksuell helse er både fysisk og psykisk, og handler om mye mer enn samleie, og handler vel så mye om kropp, kjærlighet og nærhet. Alle mennesker har en seksuell helse, og de fleste har et forhold den. Den følger deg gjennom hele livet, fra du er barn til du blir gammel, og kan ha en sterk innvirkning på din livskvalitet. Med det i bakhodet – hvordan implementere dette inn i hverdagen til helsepersonell?
Noe må gjøres
Å snakke om seksuell helse kan av mange oppleves som vanskelig, pinlig og flaut, og mange tror at når man først setter seg ned for å snakke om seksualitet, flagger man med det sin egen. Slik er det ikke, og vi som helsepersonell må snart innse at seksuell helse er en stor del av det å være menneske, og ta på oss den profesjonelle hatten i møte med pasienter med disse utfordringene og spørsmålene.
Likevel er det ikke lett som helsepersonell å skulle ta tak i disse tingene, når samfunnet ellers forteller at dette er tabu, og at seksualitet er en privatsak. Det handler ikke nødvendigvis alltid om vegring eller manglende vilje hos helsepersonell. I mange tilfeller handler det nok heller om manglende kunnskap, eller manglende tro på egen kunnskap. Det hjelper derfor lite at seksuell helse i beste fall blir nevnt i løpet av utdanningsløpet. Det vektlegges rett og slett ikke som noe viktig eller sentralt, og er et nedprioritert tema. Holdninger om at det må tyngre skyts og kompetente fagfolk til, vokser frem, grunnet de enorme kunnskapshullene. Seksuell helse gjøres med andre ord til et Mount Everest mange tror de ikke har utstyret til å bestige.
PLISSIT-modellen
Likevel – så skummelt trenger det ikke være, og vi mener helsepersonell må kjenne på mestringsfølelsen og troen på at dette faktisk er noe de kan, som profesjonsutøvere. Vi kjenner menneskekroppen og menneskesinnet, og vi mener derfor det er viktig å vedkjenne seg at vi sitter inne med den informasjonen som etterlyses, og at vi ikke minst må våge å bruke den.
Innen seksuell helse finnes det en modell ved navn PLISSIT-modellen. Denne kan ses som firetrinnsmodell, der det første trinnet, P, står for Permission, altså å legge til rette for tillatelse og mulighet til å snakke om seksualitet. Trinn to, LI, står for Limited Information, altså begrenset informasjon. Alle helseprofesjoner ligger i utgangspunktet her, fordi det å kjenne menneskekroppen, dens tanker og følelser, er en del av profesjonsutdanningene innen helse. Som helsepersonell vet vi også å benytte oss av kunnskapsbasert praksis, og lete opp nødvendig informasjon for pasienten.
Vi mener at helsepersonell må våge å vedkjenne seg at de har den informasjonen som skal til, samt våge å benytte den. Så fort man som helsepersonell gir seg selv lov til å være på trinn en, kommer trinn to naturlig og av seg selv, men det hjelper lite at vi egentlig er på trinn to, når vi ikke kommer oss forbi trinn en.
Det er en menneskerett å ha en seksualitet. Derfor er det synd at en så stor gruppe av befolkningen føler seg tilsidesatt og avseksualisert av oss som sitter med kunnskapen, fordi vi som helsepersonell ikke retter fokuset.
Det er ingen tvil om at seksuell helse må på dagsordenen, når både bruker- og pasientgruppene, samt helsepersonell savner åpenhet, kunnskap og trygghet. «Snakk om det!» var et friskt pust i 2016 – 2018 er året vi gjør det!
