Mitt møte med kunstscenen i Oslo har gitt meg mange ting å tenke på, blant annet hvor ofte jeg er den eneste i rommet som skiller meg ut med hijaben min og hvor sjeldent jeg har møtt på en kunstner med flerkulturell bakgrunn som faktisk er født og oppvokst i Norge. Norsk kunst og kultur trenger mer mangfold. I mitt arbeid med dette er erfaringen som kunstner og lærer, oppvokst i Norge med flerkulturell bakgrunn, viktig.
Før vi kan snakke om mangfold, må vi nå ut til ungdommen som i utgangspunktet ikke ser for seg muligheter i norsk kunst og kultur, de som har en snever forståelse av hva kunst og kultur er. I tillegg til å appellere til ungdommen, ønsker jeg å appellere til de voksne. For det er ikke slik at det bare er å eksponere ungdommen for samtidskunsten, eller besøke Munchmuseet.
Det er viktig å reflektere over hva ungdommenes behov er. Det handler heller ikke bare om å synliggjøre mulighetene innenfor kunst og kultur, men å engasjere ungdom gjennom meningsfylt innhold og deltakelse slik at de kan forme fremtidens kunst og kultur. For det er nettopp gjennom deltakelse at man vil huske og bygge interesse og engasjement.
I 2016 skrev jeg masteravhandling om å synliggjøre ungdommenes meninger og kunnskap om kunst og kultur. Jeg ville også se på hvilken grad skolen og etnisk kulturell bakgrunn spiller en rolle i hvilken kunnskap og interesse ungdommene har for kunst. Jeg ville fokusere på ungdommer med flerkulturell bakgrunn og rettet meg mot Holmlia, stedet der jeg vokste opp. Jeg ville finne ut hva slags forhold ungdommene hadde til visuelle uttrykk, hva de forbant med begreper som kunst og kreativitet og hva slags kunnskaper de hadde om kunst. Gjennom dette ønsket jeg å vise forholdet mellom etnisk kulturell bakgrunn og oppfatning av visuelle uttrykk.
Den rollen som etnisk kulturell bakgrunn har i identitetsdannelse, sier noe om hva slags kunst og kultur som opptar ungdommene. Det viser seg at ungdommene får mer av sin kunnskap om kunst og kultur fra skolen, enn fra deres hjem. Vi må derfor fokusere mer på betydningen av subkultur. Deres lokale miljø står sterkt i identitetsutviklingen og ungdommene på Holmlia er mer «holmlianere» enn de er pakistanere eller iranere. Den lokale tilhørigheten overskygger deres etnisk kulturelle bakgrunn. Jeg mener at det er viktig å problematisere bruken av begrepet «flerkulturell». Betydningen av begrepet kan føre til at vi blir redusert til representanter av spesifikke kulturer. Vi utelater en stor del av oss som er flerkulturelle, nemlig de som er født og oppvokst i Norge med foreldre av utenlandsk opprinnelse.
Grunnen til at dette er viktig når vi snakker om kunst og kultur, er nettopp fordi forståelsen av det som utgjør mangfold, flerkultur og minoritet spiller en avgjørende rolle for hvordan kunst- og kultur formes. Vi ser allerede i den nye Kulturmeldingen at relevans og representativitet vektlegges, men forståelsen av hva som er relevant og representativt er snever.
Meldingen innleder avsnittet om flerkulturelle muligheter, med å nevne at « … kvar sjette person som bur i Noreg, anten fødd i Noreg av utanlandske foreldre eller sjølv innvandra til landet.» Dette blir raskt fulgt opp med at «Innvandring er ei kjelde til nye impulser og kulturell utveksling». Her opplever jeg at mangfold blir redusert til innvandrere og kulturell utveksling. Det er et problem for relevansen og representativiteten i kulturlivet at norskfødte blir kalt innvandrere. Dette bidrar til fremmedgjøring og det motsatte av relevans og representativitet. Hvis vi faktisk skal få relevans og representativitet, kan ikke de som vokser opp i Norge av utenlandske foreldre fortsatt bli ansett som innvandrere, og målgruppe for tiltak.
Da jeg snakket med ungdommer på Holmlia, fortalte de at det de ser som bra kunst, er noe som har en tydelig ambisjon om å gi mening. I denne samtalen får graffiti en fremtredende rolle. Dette er en uttrykksmåte som ungdommene har klare meninger om. De mener at graffiti klart er kunst, så lenge det ikke er hærverk. De snakker også mye om tilfeller der kunst har blitt brukt som politisk ytringsmiddel.
I tillegg til samtaler om begreper, fikk ungdommene en mulighet til å tolke og reflektere rundt noen utvalgte bilder av malerier. Det som viser seg er at ungdommene har kjennskap til ulike kulturer av å vokse opp i et slikt miljø der flerkultur er verdsatt. De får en hypermangfoldkompetanse, som viser seg å være et sterkt verktøy i deres evne til å reflektere over kunstuttrykk.
Derfor er det viktig å legge til rette for at norske ungdommer, uansett hvor de bor, får muligheten til å oppleve og delta i kunst og kultur. For det handler ikke om at de unge ikke er interessert, eller at de ikke er i stand til å forstå. Det handler om tilknytning og engasjement. I stedet for at kulturlivet skal produsere noe de mener er relevant for det flerkulturelle samfunn, må kunsten gjøres relevant, og derfor må vi gi ungdommene mulighet til å forme den.
Det er nettopp dette som er drivkraften bak TrAPs prosjekt «Nøkkel til byen». Prosjektet skal realisere prosjekter på Holmlia i 2019. Sammen med kulturinstitusjoner og kunstnere i Oslo ønsker vi å lage workshops på ulike møteplasser på Holmlia. Vi ønsker å snakke med de unge om de kultur- og kunstopplevelser som har gjort mest innrykk på dem, og hva de mener mangler i det norske kunst- og kulturfelt. Hva savner de? Hva synes de gir mening? På bakgrunn av dette er målet å utvikle prosjekter, som kan lages i et samarbeid mellom ungdommer og institusjoner. Dette prosjektet er dermed et viktig ledd i TrAPs ønske om økt mangfold i norsk kulturliv. Det er også et direkte svar på innhold i kulturmeldingens del om relevans og representativitet i kulturlivet. For selv om kulturmeldingen påpeker at det finnes grupper som ikke opplever kulturtilbudet som relevant, klarer den ikke å legge fram forslag til løsning.