Motstand mot innvandring er det aller klareste felles kjennetegnet på disse partiene. Karakteristisk for populismen er påstanden om at de representerer de brede lag av folket mot en herskende «elite». Typisk er også en sterk nasjonalisme og motstand mot overnasjonale ordninger, framfor alt EU. Det er «oss» mot «de andre». Østerrikes Jörg Haider og hans Frihetsparti FPÖ banet vei på 1990-tallet. Da det ytterliggående FPÖ kom i regjering, prøvde EU seg med økonomiske straffetiltak. Det slo feil den gang og ville vært utenkelig i dag.
I Østerrike er FPÖ igjen i regjering i koalisjon med det store Østerrikes Folkeparti ÖVP. Forskjellen er at også ÖVP nå ledes av en regjeringssjef som selv har klare populistiske trekk, Sebastian Kurz. Frihetspartiet FPÖ var ekstremt på den nå avdøde Haiders tid, og er det fortsatt. Partiet har sterke innslag av høyreekstremister og også folk med en nynazistisk fortid. Visekansler Heinz-Christian Strache har sagt at han ikke kan utelukke at det finnes bilder der han gjør Hitler-hilsen.
Tyskland holdt lenge sin sti ren og hadde en av de få nasjonalforsamlinger i Europa der høyrepopulistiske eller høyreradikale partier ikke var representert. Det tok slutt i fjor høst da partiet Alternativ for Tyskland, AfD, kom inn i Forbundsdagen med 12,6 prosent av stemmene. Spennet i medlemsmassen er stort, fra moderate populister til tydelig brunskimrede høyreekstremister. Partiet har ikke langt skjul på at de satser på konfrontasjon. De andre, de demokratiske partiene, skal «jages», lød lederen Alexander Gaulands budskap da valgresultatet forelå. Han har også avfeid nazi-tida som «en ubetydelig epoke», og sagt at man bør være stolt av tyske soldaters innsats under krigen.
Også i Norden har høyrepopulistiske partier hatt sterk framgang med det norske Fremskrittspartiet og de finske Sannfinnene i regjering. I Danmark har Dansk Folkeparti stor innflytelse, selv om partiet har nektet å ta regjeringsansvar. Partiet har likevel fått styre dansk innvandringspolitikk i stadig mer restriktiv retning helt siden 2001. I Sverige ligger Sverigedemokraterna an til kjempesuksess ved valget i september. Partiet kan bli det nest største, om de ikke til og med passerer Sosialdemokratene og blir størst. Også Sverigedemokraterna hadde sterke innslag av ekstremister og nazister. Men partileder Jimmie Åkesson har forsøkt å renske disse ut, slik at partiet skal framstå som mer «spiselig».
De etablerte partiene har valgt ulike strategier for å redusere høyrepopulistenes oppslutning. I Danmark har andre partier valgt å etterligne og selv overta viktige deler av Dansk Folkepartis politikk. I Norge, Østerrike og Finland har man valgt samarbeid og inkludering i regjering. I Sverige, Tyskland og Frankrike har man valgt isolasjon og avvisning av enhver form for samarbeid. Uansett: Alle steder har det virket like dårlig.
Størst suksess har høyrepopulistene hatt i Ungarn og Polen. Der kontrollerer de parlamentet, sitter trygt i regjering, og bruker makten til å ta skrittet over til høyreradikalisme. Viktor Orbán i Ungarn har ført landet i en tydelig autoritær retning. Han har svekket domstolenes frie stilling og legger sterke begrensninger på medienes muligheter til å øve kritikk. Det samme skjer i Polen. Partiet «Lov og rettferdighet» under ledelse av Jaroslaw Kaczynski fører en strengt katolsk og autoritær politikk. Også her er domstolenes frie stilling redusert. Kaczynski regnes som den toneangivende, selv om regjeringen ledes av statsminister Mateusz Morawiecki.
Motstand mot innvandring er felles for høyrepopulistene både i Øst- og Vest-Europa. Fiendebildene er likevel ulike. I vest brukes muslimer som skremsel. Det trues med faren for islamisering, at muslimer en gang kan overta kontrollen. Det advares mot «elitens» hemmelige planer om å gjøre Europa om til et islamistisk «Eurabia». Dette er konspirasjonsteorier helt uten rot i virkeligheten. Fordi landene i øst knapt har muslimske innvandrere, fungerer ikke dette der. I stedet er det landets egne minoriteter, roma og også jøder som angivelig utfordrer nasjonens enhet. Antisemittismen er dessverre igjen på frammarsj.
Medieutviklingen tjener høyrepopulistene. Det er helt klart disse som vinner mest på framveksten av digitale og sosiale medier. Her har tidligere marginaliserte grupper fått en talerstol. Alt blir snudd på hodet. Tradisjonelle medier som faktisk sjekker historiene og forsøker å finne fakta, stemples som bærere av «fake news». På nye, digitale kanaler er det fritt fram for all verdens løse påstander og konspirasjonsteorier. Her spres det et hat uten like mot alle som tenker eller tror annerledes. At skrittet over i ren voldsanvendelse er kort, er det mange eksempler på. Det vet ikke minst vi i Norge.
Samfunnsutviklingen går nå så raskt at mange føler seg hektet av. Å gjenskape framtidstro og trygghet er avgjørende i kampen mot høyrepopulismen. For i bunn og grunn er dette fortsatt rene protestpartier som mangler holdbare og helhetlige løsninger for hvordan framtidens Europa skal innrettes.