Etter at Tom Verlaine døde lørdag 28. januar, 73 år gammel, skrev hans gamle venn Patti Smith rørende minneord i magasinet The New Yorker. I sin særegne stil, en stil hun en gang fant fram til sammen med nettopp Tom Verlaine, forteller hun varmt om en mann som kunne gjøre vanndråper til poesi, og videreforedle dette til musikk. Hun skriver lyrisk om Verlaine som våkner midt på natta, hører regndråper som drypper ned i ei bøtte, og som han fortsatt er i et uhyggelig, men opphissende mareritt skriver «Marquee Moon». Tittelsangen fra Televisions debutalbum i 1977. En av de beste platene som finnes. Dette var hans metode, skriver Smith: «Utsøkt smerte».
Mitt eget ekkokammer var fullt av Tom Verlaine i et helt døgn etter budskapet om at han hadde gått bort. Han ble likevel ikke nevnt i de alminnelige radionyhetene så vidt jeg registrerte, og i hvert fall ikke i televisjonen. Gruppa Television tilhørte de spesielt interesserte, men er en del av det kollektive minnet for alle som fortapte oss i denne tida på 70-tallet, da rocken igjen hørtes ny og spennende ut, og alt kunne skje.
Da Tom Verlaines gamle venn Richard Hell var på Bylarm i Tromsø i 2006 viste han fram en halvt minutt lang filmsnutt fra en nyttårsfest på klubben CBGB i 1975, senere tilgjengelig på YouTube-kanalen til Patti Smiths trommeslager Ivan Kral. CBGB var et lite sted med plass til 350 mennesker, men her var alle som vanligvis vanket der samlet denne kvelden. Vi ser korte glimt av Patti Smith, Debbie Harry og Blondie, medlemmer av The Ramones, Talking Heads – og Tom Verlaine og Television. Alle spilte seg opp og fram på denne klubben, det mest konsentrerte kraftsenteret som noen gang har eksistert i musikklivet.
I sitt minneord forteller Patti Smith at Tom Verlaine først spilte saksofon, inspirert av John Coltrane og Albert Ayler. Han spilte ishockey også, men fikk en puck i munnen så hardt at den slo ut noen av tennene. Etter dette byttet han ut saksofonen med gitar. Richard Hell og Tom Verlaine kom begge fra Delaware, men flyttet til New York tidlig på 70-tallet. Deres første gruppe het Neon Boys. Verlaine spilte gitar, Hell bass, begge sang sine egne sanger, og Billy Ficca spilte trommer. I 1973 ble de Television. På Bylarm fortalte Richard Hell om jakten på en gitarist til: – Dee Dee Ramone kom for å prøvespille med Television. Vi ba ham om å ta en C. Han la fingrene over gitarhalsen i dette barrégrepet de alltid brukte siden. Slo over strengene og så spørrende på oss. Vi ristet på hodet. Han forsøkte et annet sted på gitaren. Vi ristet på hodet. Vi ville ha en gitarist som kunne finne en C, fortalte han. Dee Dee ble i stedet bassist i The Ramones. Som et lykketreff kom Richard Lloyd inn i Television på gitar. Richard Hells opptreden ble fort litt for utagerende etter Verlaines oppfatning, og Hell startet The Heartbreakers med Johnny Thunders i 1975. Fred Smith erstattet ham på bass. Dette forble Televisions besetning.
[ Patti Smiths ville "Horses" ]
Patti Smith forteller at hun sammen med sin gitarist Lenny Kaye dro for å se Television på den nye klubben CBGB i 1974. Hun så framtida, en perfekt blanding av poesi og rock’n’roll. Tom Verlaine og Patti Smith var mye sammen i årene som fulgte. Vi kan høre det fordi de synger på den samme inderlige og innbitte måten, som ingen andre har gjort før eller etter dem.
Den første singelen til Television, «Little Johnny Jewel», kom fordelt på to platesider på en singel allerede i 1975. Da albumet «Marquee Moon» omsider fulgte etter i 1977 ble gruppa ble regnet som en del av den nye punkrocken, uten egentlig å se eller høres sånn ut. De hørtes bare ikke ut som noe som helst annet, faktisk. Det første vi legger merke til er det gnistrende gitarspillet til Verlaine og Lloyd. Det ulte og stakk, og sammen laget de en lyd som fortatt slår som spiker ut av høyttalerne. Det var som «lightning struck itself» som det heter i «Marquee Moon», like etter den uforglemmelige åpningslinja «I remember when the darkness doubled».
Dette gitarspillet er elektrisk, i dobbelt forstand. De redefinerte gitarsoloen som redskap, tok den helt nye veier ved å låne mer fra jazzen enn overdrevne rockklisjeer. Så viktig var dette at baksida av plateomslaget listet opp hvem som spilte hvilke solopartier. De hadde helt sikkert hørt The Velvet Underground, men en og annen jazzplate også, og mer gitarrock fra The Grateful Dead og Quicksilver Messenger Service.
Men «Marquee Moon» er langt mer enn ei gitarplate. Tom Verlaine tok kunstnernavnet sitt fra den franske symbolist-poeten Paul Verlaine, og hadde store tekstmessige ambisjoner. Sangene hans var store eventyr i seg selv, også i korte klassikere som «See No Evil», «Friction» og «Prove It». Selv om det 11 minutter lange tittelsporet blir regnet som høydepunktet på «Marquee Moon» er det verdt å minne spesielt om den geniale «Venus». En beskrivelse av en egentlig ubeskrivelig natt i New York, sammen med en venn som kalles Richie, kanskje Richard Lloyd igjen? «Broadway looked so medieval/It seemed to flap, like little pages/And I fell sideways laughing/With a friend from many stages», synger han før han faller inn i armene til Venus fra Milo – men frigjør seg og reiser seg igjen til slutt.
[ David Crosby: Enda en legende fra pophistorien er borte ]
Oppfølgeren «Adventure» i 1978 var langt fra like intens – og høres mer ut som et forsøk på å lage ei lettere tilgjengelig popplate. Dette skuffet nok mange i 1978, men albumet høres trivelig og mer enn akseptabelt ut i dag. Tom Verlaine fortsatte som soloartist, og ga ut sju soloalbum mellom 1979 og 1992. Fortsatt i toppsjiktet i 80-tallets alternative rock, selv om det var komplett umulig å nærme seg høydene fra «Marquee Moon» igjen.
Television kom sammen igjen for å lage albumet som bare het «Television» i 1992. Et comeback som var bedre enn det egentlig var lov å håpe på. Her kom de til Norge for å vise seg fram også, og fikk opptre i TV-programmet «Gundersen & Grønlund A/S», i beste sendetid en fredagskveld. Men ikke før trioen A/S Dameteater & Sønn (Kine Hellebust, Liv Aakvik og Anne Nyutstumo) som en slags overraskelse hadde framført «Det er lett å si jeg elsker deg på engelsk» for en kledelig brydd Tom Verlaine, i en høyhalset genser han hadde kjøpt på Fretex samme dag. Programmet er tilgjengelig i NRKs nettspiller.
[ Time Out Of Mind: Et av Bob Dylans beste comeback ]
Jeg fikk snakke med Verlaine selv også i 1992. Det kunne vi egentlig spart oss. Han sa han ikke husket hvordan det var i New York på 70-tallet, husket ikke hvorfor Television ble oppløst etter bare to album. De gamle låtene ville han helst ikke snakke om, men noen av dem kom de fortsatt til å spille for publikums skyld. – Jeg tror helheten i sangene er grunnen til at vi ble som vi ble. Vi skapte en lyd som ikke var tilbakelent rock, men heller ikke hard rock. Det er mange som ikke liker hverken metal eller dårlig dansemusikk. Jeg synes det er bra at slike gitarorienterte band begynner å markere seg igjen, sa han og henviste til en rekke av de nye gruppene fra Seattle. For ordens skyld la han til at han ikke hørte på dem selv.
Slik var det dessverre også med Television. De anstrengte seg ikke for å bli veldig godt likt. Jeg fikk omsider sett dem på en konsert, i Roskilde i 2002, men det ble en blandet fornøyelse. De sto fram i svært dempet belysning, ga på ingen måter uttrykk for at de var glade for å være der, mens de framførte en rekke sanger som de aldri brydde seg om å spille inn i studio. Bare når de kom tilbake til «Marquee Moon» ble det attraktivt å høre etter, med en lang utgave av tittellåten, i tillegg til «Venus», «Prove It» og «See No Evil». Da var utbyttet til gjengjeld stort.
Helt i begynnelsen av 2023, før vi visste at det sto dårlig til med Tom Verlaine, var det mange som delte et intervju i The Guardian med Robert Forster (nytt album ute denne helga), fra den australske gruppa The Go-Betweens. Her fortalte han om sitt intense forhold til «Marquee Moon», og utropte «Venus» til tidenes mest perfekte sang. Sånt kan diskuteres, men som jeg skrev i et kommentarfelt der for en måned siden: «Helt umulig å kåre tidenes beste av alt mulig, men mens de står på kan det ikke være noen tvil om at «Venus» er tidenes beste sang og «Marquee Moon» er tidenes beste album».
Hold deg oppdatert. Få daglig nyhetsbrev fra Dagsavisen
