Nylig kunne Dagsavisen fortelle historien om småbarnsmoren «Silje» som daglig kjemper for å skaffe nok mat på bordet til sine fire barn, finne egnet bosted og betale regningene. Økonomisk er situasjonen helsvart for aleneforsørgeren.
– «Siljes» historie er forferdelig, men dessverre langt fra unik. Ytelsene må opp, både arbeidsavklaringspenger (AAP) og barnetrygden. Stønadene er ikke til å leve av med prisene vi har i dag, sier stortingsrepresentant Mímir Kristjánsson (Rødt).
– Enklere regler og mindre kontroll
Aleneforsørger og småbarnsmor «Silje» (42) har fire hjemmeboende barn. To i grunnskolen og to i barnehage. Med AAP og suppleringsstønad får hun 29.000 kroner i måneden. Husleien er 14.000 kroner i måneden, pluss strøm. I sosiale medier har enkelte reagert på summen og ment at dette burde være nok til å leve av.
Slutt å moraliser, sier Mímir Kristjánsson:
– Det fattige folk trenger er mer penger, ikke moraliserende formaninger om hva som «burde være mulig å leve av». Har du 15.000 kroner i måneden etter husleie til deg selv og fire hjemmeboende barn, sier det seg selv at det blir trangt. Derfor må de laveste ytelsene i Nav-systemet opp, og det haster.
Kommunen har et soleklart ansvar for å hjelpe «Silje» i denne vanskelige situasjonen.
— Stortingsrepresentant Birgit Oline Kjerstad (SV)
Siden leiligheten «Silje» bor i ikke er godkjent som utleieenhet får hun heller ikke bostøtte.
– Vi har fått et latterlig rigid velferdssystem i Norge. Politikerne har vært mer redde for at noen fattige folk skal få en krone for mye, enn at alle skal få det de trenger. Derfor trenger vi en helhetlig gjennomgang av alle ordninger, inkludert bostøtten, for å gjøre dem mindre byråkratiske og mer fleksible, mener Kristjánsson, og legger til:
– Vi har en krise i velferdsstaten vår. Men det er ikke de ansatte i Navs skyld. Både ansatte og de som trenger hjelp trenger færre skjemaer, enklere regler og mindre kontroll. Første bud er å øke hovedytelsene pensjon, uføretrygd, barnetrygd og AAP. Da vil færre trenge å søke ekstra ytelser som bostøtte og sosialhjelp på toppen av det de allerede får.
---
FATTIGDOM I NORGE
FN anslår at rundt 10 prosent av befolkningen i Norge lever under den relative fattigdomsgrensen, som er definert etter om du tjener mindre enn 60 prosent av medianinntekten. Samtidig som forskjellene i samfunnet vårt øker, har vi et voksende utenforskap. Fattigdommen i Norge er ikke livstruende, men man står i risiko for både feilernæring og psykiske plager.
Relativ fattigdom dreier seg om å ha økonomi og levekår som er dårligere enn det som anses som vanlig eller nødvendig i samfunnet en lever i – altså sammenlignet med andre. Absolutt fattigdom er å ikke være i stand til å dekke fysiske primærbehov som mat, klær og bolig.
Over 115 000 barn i Norge vokser opp i familier med lav inntekt og dette tallet økte med 26 % fra 2013 til 2017.
Kilde: Matsentralen, BUFDIR og SSB
---
– Gi fattige folk mer penger
Professor Ottar Ness (NTNU) og leder av Wellfare: Nordisk forskningssenter for livskvalitet og sosial bærekraft har vært samarbeidspartner til en internasjonal rapport om sosiale forskjeller.
– Velferdsstaten knaker i sammenføyningene. Andelen barn som vokser opp i fattigdom har økt mer enn den totale andelen i befolkningen som strever med fattigdomsproblematikk, sa han nylig til Dagsavisen.
– Vi har hatt økende forskjeller i flere tiår. Til slutt får vi en Forskjells-Krise. Når prisene på mat, strøm og bolig stiger så vanvittig som nå, er mange i Nav og med lave og vanlige lønninger sjanseløse til å henge med, sier Rødts Mímir Kristjánsson.
– Hva må gjøres?
– Den enkleste løsningen på fattigdom er å gi fattige folk mer penger. Mange av dem vi snakker om, slik som småbarnsmoren «Silje», er syke og skal ikke nødvendigvis i arbeid. Men de må leve likevel. Du skal kunne leve av pensjon, uføretrygd og AAP i Norge. Det er det dessverre mange som ikke kan i dag. Det andre vi kan gjøre er å kutte i regningsbunken til folk. Gratis tannhelse, lavere egenandeler i helsevesenet, makspris på strøm, billigere kollektivtransport, og så videre. Enormt mange av folks regninger betales til stat og kommune, svarer Mímir Kristjánsson.
Kommunen har ansvaret
– Det haster med ny og bedre sosial boligpolitikk i Norge. Slik boligmarkedet fungerer nå er det en «forskjellsmaskin», sier Birgit Oline Kjerstad, stortingsrepresentant for SV i Kommunal og forvaltningskomiteen, til Dagsavisen.
For firebarnsmoren «Siljes» prekære boligsituasjon har Kjerstad en klar beskjed:
– Kommunen har et soleklart ansvar for å hjelpe «Silje» i denne vanskelige situasjonen. Hun bør få både praktisk- og økonomisk rådgiving, og hjelp fra kommunen til å finne egnet husvære som hun har råd til for seg og barna. Løsningen finnes i et tett samarbeid mellom «Silje», kommunen og NAV. Familien må kjenne seg ivaretatt, få trygghet og bruke ressursene sine på noe annet enn frykt for å bli kastet på gata, sier stortingsrepresentant Birgit Oline Kjerstad (SV), og legger til:
– Det vil lønne seg for fellesskapet å bruke flere ressurser på å trygge barnefamilier i en vanskelig bosituasjon. Jeg håper regjeringa tar tak i problemet og styrker ordninger som kan gjøre kommunene i stand til å gi bedre hjelp til dem som sliter med å komme seg inn i boligmarkedet.
– Hva gjør usikkerheten rundt boforhold for barns oppvekst?
– Et trygt sted å bo er noe av det viktigste av alt for barn. Ikke måtte flytte og bryte relasjoner med venner gang på gang, på grunn av usikre boligforhold. Trygge boforhold er viktig for barnas helse, læring og å bygge trygge relasjoner i et lokalmiljø, avslutter Kjerstad.
