Den amerikanske Tour de France-vinneren Greg LeMond visste at i den kontinuerlige konkurransen om å komme først over målstreken blir ikke smerten i lårmusklene borte når du trener og blir sterkere. Uansett hvor mye du trener er smerten når du gir alt, den samme. «Det blir ikke lettere, det går bare fortere» var hans motto.
Det er ikke alltid overføringsverdien mellom idrett og arbeidsliv er veldig stor. Mange «vinnerskaller» som holder foredrag for oss vanlige dødelige lønnsmottakere på våre årlige medarbeidersamlinger er ren underholdning og lite annet. Nær kjendis-opplevelser, før vi møtes til middag. Men akkurat denne innsikten fra Greg LeMond, tror jeg er svært beskrivende for mange.
Jeg kom på det da jeg for litt siden skulle gå ut av et fly i USA. Jeg satt langt bak og forsto ikke hvorfor det tok så lang tid å komme fram. Da jeg nærmet meg utgangen, forsto jeg det. En kvinne iført gul vest hadde kommet ombord og det var hennes jobb å gjøre rent i kabinen. Hun begynte på første rad og jobbet seg bakover i et tempo jeg aldri har sett maken til. Jeg mener det virkelig. Det var noe nesten panisk over arbeidet. Fem sekunder per stol inkludert å rydde i avislomma. Hun hadde slett ikke tid til å vente på at passasjerene kom seg ut og hver gang hun skulle bytte rad måtte hun trenge seg fram i den stappfulle midtgangen forbi mennesker med kofferter og handleposer. Det var ganske uverdig.
Et fly på bakken er død kapital. Skal aksjonærene tjene penger må flyet ha luft under vingene. Klarer du å kutte tidsbruken på bakken med noen minutter her og noen minutter der, kan du få en ekstra flytur ut av det. Fortere, fortere. Er du bakkemannskap og kniper noen sekunder her og noen sekunder her rekker du over flere fly per arbeidsdag. Det blir ikke lettere. Det går bare fortere.
Når vi utvikler nye måter å jobbe på blir vi mer produktive. Rikere. Men det er ikke alle som nyter godt av dette. Når du kjøper deg en støvsugerrobot til leiligheten du bor i, får du mer fritid. Det er framskritt. Når et hotell investerer i slike roboter, kutter de samtidig ned på antall renholdere. Resultatet er at hver enkelt medarbeider slipper å støvsuge korridorer, men til gjengjeld må re opp flere senger per arbeidsdag enn tidligere. Det blir ikke lettere, det går bare fortere.
Det er mange eksempler i arbeidslivet på at klokka stadig går hurtigere. Ostehøvelkutt i offentlig sektor, salgsbudsjetter som stadig økes i privat. Kontinuerlige krav om å behandle flere pasienter eller kunder på kortere tid. Løper du i samme fart som i fjor, blir du hengende etter. Fortere, fortere.
For at en renholder skal oppleve det samme som du opplever hjemme, når du investerer i en støvsugerrobot eller vaskemaskin, nemlig mer fritid, må noen forhandle fram lengre ferier og kortere arbeidsdager. For at hun skal ha råd til å kjøpe en støvsugerrobot til sin leilighet, må hun gå opp i lønn. Skal de som rydder flykabiner unngå hjerteinfarkt og klare å jobbe mer enn noen få år må noen begrense kravet til tempo i arbeidet. Dette kan ikke organiseres av hver enkelt i konkurranse med hverandre.
I naturen er kampen for tilværelsen gjerne alles kamp mot alle. Men vi mennesker lever ikke der. Vi bygger kultur. Sivilisasjon. Skal det stadig økte tempoet føre til bedre liv for deg og meg er vi avhengige av samarbeid. Av å spre gevinstene. Den kollektive fornuften knuser individuell konkurranse over tid hvis vi lar den. (Arbeids)livet trenger ikke være et sykkelritt der den som kommer raskest over mål står aleine på pallen. Det er plass til alle.
Les flere kommentarer av Kjetil Staalesen her
Hold deg oppdatert. Få daglig nyhetsbrev fra Dagsavisen
