---
Hvem: Andreas Heen Haaland-Carlsen (43)
Hva: Digitalredaktør/utviklingsredaktør og leder
Hvorfor: Skal bli ny sjefredaktør i Dagsavisen
---
Velkommen til Dagsavisen. Hva betyr det for Dagsavisen å få deg som sjefredaktør?
– Jeg håper at Dagsavisen får inn en sjefredaktør som tenker langt fremover og som heier på selve avisproduktet og den kjempeviktige rollen som Dagsavisen har.
Du har sagt at du hoppet i stolen da du så stillingsoppslaget. Hvilken relasjon hadde du til Dagsavisen da?
– Først og fremst er jeg en ivrig leser av Dagsavisen, men jeg har også hatt som jobb å lese Dagsavisen.
Du jobber på Sol som sjefredaktør, hvordan kommer denne jobben til å skille seg fra din nåværende jobb?
– Det er vel først og fremst fordi Dagsavisen også kommer ut på papir og ikke minst har over 150 års avishistorie. Det er ganske annerledes enn jobben med sites, som dukket opp da internett ble mainstream. Så den helt historiske siden ved Dagsavisen er jo markant annerledes fra jobben jeg har nå.
Du har nevnt kommentarstoffet ganske mye.
– Jeg er veldig fan av Dagsavisens kommentarjobbing. Det er kjernen i Dagsavisen, det å ta plass og å kritisere makta, og forklare leserne hvorfor det som skjer er viktig, hvilke endringer som kommer og hvilke konsekvenser det har. Der er Dagsavisen jo veldig flinke, de tør å være ærlige og ganske direkte. Og jeg elsker hvordan Dagsavisen er folkelig.
Hva med det journalistiske arbeidet?
– Jeg er veldig opptatt av alle saker som handler om tillit til makta og politikere, og det er noe Dagsavisen skriver ganske mye om. Så synes jeg Dagsavisen har vært temmelig god på å finne menneskene, som tar konsekvensen av hva politikerne bestemmer. Det er vel egentlig det jeg opplever som kjernen i Dagsavisen.
Husker du noen spesifikke saker som har gjort inntrykk på deg?
– Jeg har ikke det, dessverre.
Kommer Dagsavisen til å bli tabloid?
– Jeg tror hvert fall at Dagsavisen kommer til å jobbe masse med historiefortelling, for Dagsavisen har veldig godt kildearbeid og er veldig gode på å velge ut hvilke historier de vil dekke. Noen ganger tenker jeg at inngangene på sakene kan bli litt temaaktige. Men at man treffer kanskje flere ved i stedet for å skrive at noe er dramatisk, så viser man fram dramatikken, og det er jo helt klassisk show don’t tell, som man alltid må jobbe med i en avis. Men Dagsavisen kommer aldri til å bli noe TV2 eller Dagbladet i stilen, Dagsavisen skal være Dagsavisen.
Så det kommer ikke til å oppstå et behov for å gå på kompromiss med noen journalistisk integritet?
– Nei, absolutt ikke. Nei, nei, nei, nei, nei. Det driver vi ikke med.
Hva blir du selv opptatt av nyhetsstoff?
– Jeg leser jo veldig mye, så jeg blir opptatt av de personlige historiene. Jeg er veldig samfunnsengasjert, så jeg leser mye politisk journalistikk. Nå har jeg blitt 43 år, og da begynner man kanskje å undre seg over mekanismene og hvorfor skjer disse endringene som skjer nå? Så jeg liker å lese saker hvor jeg forstår litt mer av verden.
Har Dagsavisen lært deg noe om disse mekanismene?
– Ja, egentlig mye. Og kanskje særlig fordi Dagsavisen tør å være så Arbeiderparti-kritisk. Vi er nå i en tid hvor de har mistet oppslutning, og da er det jo veldig kult at Dagsavisen tør å være blant de som peker på problemet.
Har du jobbet før i en avis med en klar politisk tilslutning?
– Nei.
Hva tenker du om det?
– Jeg tror ikke det blir vanskelig. Jeg har hjertet på rette sted i forhold til hvor Dagsavisen står. Jeg har aldri vært medlem av noe politisk parti, men jeg tror det bare er bra at leseren forstår hvor Dagsavisen har fotfeste.
Hjertet på det rette sted. Kan du utdype det?
– Det er i forhold til – ja, nå pleier sjefredaktører jo ikke å si hva de stemmer på. Men jeg er veldig opptatt av velferdsstaten, av at vi tar vare på alle og hvis Dagsavisen skal ta stilling med noen, så er det å ta stilling med de som trenger at velferdsstaten fungerer.
Hva tenker du om å få en såpass stor rolle uten å ha noen tilknytning til arbeiderbevegelsen?
– Jeg er jo den jeg er. Så det får jeg egentlig ikke gjort så mye med. Jeg tror ikke jeg skal ta bekymringene på forskudd.
Nå til noen faste spørsmål. Hvem ville du helst sitte fast i en heis med?
– Ja, det var det, ja. Gjerne noen som kanskje tar situasjonen litt rolig.
Ville du selv få panikk?
– Nei, jeg tror ikke jeg kommer til å få panikk, jeg kommer til å ta det med fatning.
Så en heisoperatør som kan fikse problemet?
– Ha ha. Noen som har sittet fast i en heis før, kanskje.
Hvem er din barndomshelt?
– Helten over alle helter var nok Robin Hood.
Veldig treffende svar.
– Ja, nå ser jeg at det treffer litt ideologisk, men det var en tøffing, som gjorde veldig mye riktig. Men som barn tror jeg det handlet mer om å løpe rundt skogen og skyte med pil og bue.
Hva gjør du når du skeier ut?
– Jeg er glad i mange ting. Å skeie ut? Det er vel kanskje en ekstra god øl?
Risky!
– Nei, men du spør jo om å skeie ut. Ellers er jeg jo veldig glad i marka og fjella. Nå sist var det en lang tur til Skirveggen, så å lappe opp og cruise ned igjen på fjellsiden. Det er herlig.
Hva misliker du mest ved deg selv?
– Hvor ærlig skal jeg være? Nei, jeg kan bli bedre på å holde allmøter. Jeg er en introvert person, så det faller seg ikke naturlig for meg, men jeg jobber med det. Er det godkjent svar?
Ja. Hvordan er det å være leder som introvert person?
– Det er egentlig veldig fint, for man kommer jo ganske fort under huden på folk, så det er jo bare å få brutt isen.
Hva er du villig til å gå i demonstrasjonstog for?
– Det er sånne ting som fred og frihet og universelle menneskerettigheter. Det har jo for eksempel vært veldig mange diskusjoner rundt Pride, spesielt rundt journalister. Så kan man liksom tilrettelegge innholdet under Pride veldig forskjellig, men jeg mener at det i utgangspunktet handler om grunnleggende menneskerettigheter. Så slike ting kunne jeg vært villig til å gå i fakkeltog for.
Hold deg oppdatert. Få daglig nyhetsbrev fra Dagsavisen
