«Det har vært en mediestorm rundt Mímir Kristjánsson i det siste. Han har kommet ut som … homo?»
De to komikerne fra «Gauteshow» ser påtatt forvirra ut.
Det striregner utenfor Josefines vertshus i Homansbyen, men her inne er det så hett og varmt at luftfuktigheten faretruende nærmer seg islandsk geysir-nivå.
Latteren sitter løst, det er sent på kvelden, lokalet er tettpakka og halvliterne tappes kjapt fra kranene i baren. Ingen vil tenke på morgendagen med skallebank og frynsete nerver. Timbradur og thynnka, heter det på islandsk. Du får tømmermenn og blir tynn i psyken.
Men la oss ikke være helt festbrems nå.
Det er den årlige stand up-festivalen til «Reis deg komikerklubb», og Gaute Berg Næss og Snorre Kind Monsson fra «Gauteshow» har varmet opp publikum, folka på de fremste radene har fått gjennomgå, og nå klappes den skjeggete politikeren i blå T-skjorte opp på scenen. Mímir Kristjánsson er høyere enn han ser ut på bildene i media. Men glipa mellom fortennene er lett gjenkjennelig. Den rufsete fremtoningen, også. Og halvliteren selvsagt, godt planta i hånda. Han har en våt flekk foran på T-skjorta.
Aktivisten, journalisten, kommunisten, og nå er det nesten synd vi ikke er svensktalende, for da kunne vi slengt på alkoholisten, men Mímir Kristjánsson vil uansett ikke kalle seg alkoholiker. Vi kommer til det.
Han vitser om barneran og bonusbarn.
Jubel fra salen og applaus. Ikke stående nei, så løye er han tross alt ikke, men det var langt fra flaut.
Gutta fra «Gauteshow» er tilbake og takker han av. «Vi var litt usikre på om du faktisk var alkis, Mímir, men når man ser den våte flekken på T-skjorta di, så skjønner vi at du snakker sant». De imiterer kjapt en berusa mann som halvsover i en krok med pilsen i hånda.
Så folk ler. Høyt. Ja, det er morsomt.
Men kampen Mímir Kristjánsson kjemper på innsida, er alvor. Alkoholismen i familien følger blodet som renner gjennom årene, nedarvet gjennom tusen år. Dette er en familie som har vært på fylla siden Egill Skallagrímssons tid. Fra farfar til far, og så til sønn, sånn som farsnavnet går videre i navnetradisjonen på Island. Mímir Kristjánsson er sønnen til Kristján Gudlaugsson. Han arvet også den uslukkelige tørsten.
Og det er egentlig ingenting å le av.
---
Kristján Mímir Kristjánsson (38)
- Politiker, journalist, forfatter.
- Samboer med Sofie Marhaug, to døtre fra tidligere forhold.
- Vokste opp i Stavanger med norsk mor og islandsk far.
- Leder av Rød Ungdom fra 2006 til 2008.
- Tidligere journalist og nyhetssjef i Klassekampen.
- Stortingsrepresentant for Rødt siden stortingsvalget 2021, og medlem av Stortingets arbeids- og sosialkomité.
- Ute med boka «Pabbi», en bok om farens alkoholisme og sine egne utfordringer med alkohol.
- Har også skrevet bok om moren sin. «Mamma er trygda» kom i 2019.
Kilde: Wikipedia
---
Les også: Mener dette er nøkkelen for å få flere flyktninger i jobb (+)
Fire dager tidligere. Oslo sentrum, mandag formiddag. Vi skal møtes på Cafe Sara, den klassisk brune puben i Oslo sentrum, det er Mímir Kristjánssons forslag, ja. Ute skinner sensommersola, det er høstdrag i lufta og forventningsfulle skoleelever i gatene med høye stemmer og nye klær.
Her inne er det mørkt i krokene og pils i glassene.
Klokka drar seg over ett. Han er sen. Det har vært et vanvittig kjør den siste uka etter lanseringen av den siste boka hans, «Pabbi». En bok om farens alkoholisme, en familiesaga om drukkenskap står det på omslaget. Men like mye om sitt eget høyst problematiske forhold til alkohol. Mímir har ikke gått klar av arvesynden.
Nå lovprises han i alle kanaler. Absolutt alle kanaler, ja.
VG har vært med han til Island, der Mímir Kristjánsson er avbildet foran både fossefall og islandshester mens han snakker ut om sitt liv som fyllik. Litt pompøst, var det noen som mente. Men det var i hvert fall tidenes lanseringsintervju, det kan ingen ta fra han.
«Mímir Kristjánsson har skrevet sin beste bok», kunne man lese i Dagens Næringsliv.
Åsa Linderborg, som i likhet med Mímir Kristjánsson har vokst opp med en alkoholisert far, lot seg begeistre i Klassekampen.
Ja, det er intet mindre enn fenomenalt, for å bruke Kristján Gudlaugssons ord om sin egen sønn.
Morgenbladet runder det hele av med en kommentar om «at alle vet at Mímir drikker». Så hvis du ikke har fått det med deg til nå, må du nesten takke deg selv.
Så ja, han er bitte litt emosjonelt utmattet, tynnhudet og tynnkledd der han kommer sporty antrukket i blå joggebukseshorts og blå T-skjorte, et kvarter over tida. Hvite Adidas gazelle med svarte striper, trendy brun håndballsåle. Kommer han rett fra trening, eller? Jeg rekker ikke å spørre, for nå drar Mímir Kristjánsson den svarte mobilen opp fra shortslomma for å skanne qr-koden på bordet, omtrent før han har sagt hei.
Vi visste jo at han var tørst, men at det var såpass ille?
Heldigvis er servitøren lynkjapt på plass med drikkevarene.
– Hæ? Blå farris?
– Ja, jeg tror det har vært nok bilder av meg med øl i mediene den siste uka.
– Er det egentlig noen medier du ikke har snakket med denne uka?
– Det har vært rimelig bred dekning, ja. Jeg har vært jævlig nervøs for denne boka. Mer nervøs enn jeg har vært for noe i hele mitt liv. Helt på tuppa. Men jeg er litt lei av den boka, jeg nå. Jeg er litt ferdig.
Han ser på meg med et litt matt blikk.
– Men du er jo glad i oppmerksomhet?
– Ja. Men dette har vært litt i overkant selv for meg.
At Mímir Kristjánsson skriver bok, er ingen blank nyhet i seg selv. Rødt-politikeren, som var ungdomsaktivist og RU-leder hjemme i Stavanger, før han ble journalist og senere heltidspolitiker, hamrer ut ei bok i året. Sånn cirka.
Den mest kjente, til nå vel å merke, er «Mamma er trygda», som er en bok om morens kamp mot kreften, men også en kamp mot trygdepolitikken. Ellers går det i bøker om velferdsprofitører blant annet, boka «Hjelp, de drar til Sveits!», skrev han sammen med samboer og Rødt-politiker Sofie Marhaug. Og nei, vi får ikke vite noe mer om det forholdet. Ekstra interesserte får lese seg opp på Wikipedia. Om bøkene, altså. Han har gitt ut 10 bøker siden 2011.
På Facebook er det noen som lurer på om mannen går på speed. Men sannheten er altså at Mímir Kristjánsson ruser seg på andre midler.
Fyllik, periodedranker, en mann med alkoholproblemer.
– Skal vi ikke bare kalle en spade for en spade. Hvorfor vil du ikke kalle deg en alkoholiker?
– Jeg synes ikke det er så enkelt å trekke den grensa. Nå er du alkoholiker, nå er du ikke det? Jeg forbinder ordet alkoholiker, og det mener jeg at samfunnet også gjør, med et nivå av ikke-funksjonalitet som jeg ikke er på. At du er alkoholiker når du fungerer såpass dårlig at du ikke fungerer lenger. Men det er egentlig idiotisk å tenke sånn, for de aller fleste alkoholikere fungerer jo i hverdagen.
– Men du kaller deg fyllik?
– Ja, kanskje jeg er litt barnslig, men det synes jeg er et løye ord. Men moren min, og hennes generasjon, tror jeg mener at det er verre enn å være alkoholiker. Å være fyllik er så outrert, ingen på min alder tar det alvorlig.
Men det er alvor.
Les også: Østfold er norgesmestere i utenforskap: – Å ha jobb betyr enormt mye for et menneske (+)
For når den første ølen er tatt, er det vanskelig, for ikke å si umulig å stoppe. Så fort han får litt alkohol i blodet, er løpet kjørt. Han får tenning. I boka sammenligner han seg med den islandske forfatteren Einar Már Gudmundsson: «Jeg er av dem som kanskje kan drikke det andre og tredje glasset, men aldri det første. For meg er ett glass for mye, tjue for lite».
– I AA er første bud at du må innse at du er maktesløs ovenfor alkohol?
– Ja. Det er jo en grunn for at de innleder hvert møte med å presentere seg med fornavn og si at de er alkoholiker. Men er jeg alkoholiker? Ja, jeg har et alkoholproblem. Men det er som med kreft. Du har kreft, men du er ikke kreft. Jeg er mer enn det. Jeg vil ikke redusere meg selv til å bare være den dårligste siden jeg har.
– Alkoholisme er en progressiv sykdom?
– Jeg opplever jo at jeg har kontroll. At jeg er en person som tåler et høyt alkoholkonsum over tid, uten at det går åt skogen. Men så går det kanskje åt skogen til slutt likevel.
– Aslak Dørum, bassisten i DumDum Boys, har sagt at man må passe på å ikke drikke så mye at man aldri kan drikke igjen.
– Ja. Og hvor går den grensa? Jeg skulle ønske det var et varsel, som en flyalarm i hodet mitt. Den ølen der må du ikke ta.
– Tørrlagte alkoholikere sier de måtte nå bunnen før de klarte å slutte å drikke …
– Jeg er litt redd for det. At det er sant.
– Hvorfor er du redd for det?
– For da kan det hende jeg må ned dit. At det er der jeg havner på veien.
– Men så blir jeg litt usikker, også. Kanskje jeg sitter her og skryter på meg at jeg har et så stort alkoholproblem? Overdriver jeg dette her? For det er mange som har det verre enn meg. Det har jeg vært redd for med denne boka, at de som har det verre enn meg skal synes det er problematisk at jeg snakker på vegne av en gruppe. Dette var jeg redd for da jeg skrev «Mamma er trygda», også. Var hun kanskje ikke trygda nok?
Les også: Bruker du mye penger i matbutikken? Eksperten har råd: – Slik kan du spare 60.000 kroner i året
Mímir Kristjánsson tar noen tankefulle tygg av kebabtallerkenen som er kommet på bordet.
– Det er jævlig mange folk som driver og fjerndiagnostiserer meg nå.
– Å ja?
– Innboksen er full. Det aller vanligste er fra folk som selv sliter eller har slitt med alkohol. De vil gi meg råd og tips om livet.
– For å bli edru?
– Ja. Og alt dette er jo godt ment. Men jeg tror ikke det finnes et fasitsvar på hvordan dette skal løses. Veldig mange som har fått det til i eget liv har lett for å tenke at den metoden de har valgt, fungerer for alle. «Du får ikke løst dette før du får et avklart forhold til Jesus». Eller «Du skal ikke vurdere å prøve psykedelisk sopp som er et mye sunnere alternativ?»
– Oi?
– Sannheten er vel at begge de alternativene der fungerer for noen.
– Men er du en av dem som romantiserer drikking? Mannlige forfattere med store alkoholproblemer som lager stor kunst? Vi er vel ferdig med det?
– Jeg klarer ikke skrive bøker mens jeg drikker. Alle bøkene mine blir til i hvite perioder.
– Hvordan rekker du egentlig over alt?
– Det er fylleangstens produktive side. Den dårlige samvittigheten skal jobbes vekk.
Han blir effektiv av å gå så mye på fylla. Hvite perioder legges inn i kalenderen. For han kan være edru i uker og måneder av gangen.
– Men det jeg romantiserer, er kanskje å drikke så mye og å være så velfungerende som jeg er. Jobbe hele dagen og drikke hele natta. Det er en viktig del av selvbildet mitt.
Han vokste opp som et elsket og dyrket enebarn på Eiganes i Stavanger. Eller Egenes, som de som er fine på det i Stavanger sier. For lesere som ikke er lokalkjent i oljebyen, kan man sammenligne Eiganes med Frogner på Oslos vestkant.
Det var en middelklasseoppvekst, mor var lærer og far var journalist. De drakk mye begge to. Faren mest.
Les også: Nav-forskere: Hovedgrunnen til uføreeksplosjonen blant unge (+)
Et kjøkken med rød tapet og askebeger på bordet. Bokhyller fra gulv til tak, islandske diktsamlinger, og lærebøker i kinesisk. Foreldrene hadde møttes i Beijing. Morens interiørideal var engelsk herregård, på veggen hang en forgylt løve, stuegulvene var dekket av persiske tepper, og i trappa hang et maleri av Mímir i fektedrakt, som en Lille Lord Fauntleroy. Moren hadde arvet huset fra sin mor og barnløse tante, to søstre som vokste opp i byens småborgerskap.
Det hendte det gikk ut over sønnen. Moren tvang han til å snakke den praktisk talt utdødde overklasse-sosiolekten i Stavanger, der man sier «je» i stedet for «eg». Da gutten med det rare fornavnet startet på Eiganes barneskole snakket han som en 80 år gammel dame. Et perfekt mobbeoffer. De visste ikke om han var gutt eller jente, heller. Mímir, liksom?
– Hadde du venner på skolen?
– Ja, et par stykker. Og det er stor forskjell på det, og ha ingen.
Han vokste til, kvitta seg med sosiolekten, ble forelska i ei jente fra Natur og ungdom, og selv om han aldri fikk jenta, fikk han noe annet. En sterk politisk interesse. Mímir Kristjánsson ble tidenes yngste leder i Stavanger RU som 17-åring, og da han ble intervjuet i Stavanger Aftenblad forteller han at det går i skole, politikk og søvn. Avisa kaller han en opprørsk fredselsker. Mímir blir kjent for kreative aksjonsformer og kontroversielle utspill. Han var arrogant, selvironisk og radikal. Oppmerksomhetskåt. Og tørst. Da som nå.
– Husker du første gangen du drakk?
– Det var som 16-åring på videregående. Jeg husker hvor forunderlig godt alkoholen passet inn i livet mitt. Mange som har alkoholproblemer beskriver en tenning. Den kjente jeg. Det gikk raskt slag i slag.
– Da du ble intervjuet i «Fem på gata» som ungdom, svarte du alt du skulle bli alkoholiker da du ble stor?
– Ja, det var nok litt på kødd. Men det var aldri en fremmed tanke for meg. Faren min var en helt for meg, og det var mye fest og fyll hjemme. Jeg visste ikke om noe annet liv.
– Men hvor var du da det var så mye festing hjemme?
– Jeg lå og sov. Eller var med de voksne.
– Jeg burde sikkert hatt traumatiske minner knyttet til det. Mulig jeg har gjort en god jobb med å fornekte det.
– Moren din sier i boka at faren din ikke var alkoholiker?
– Ja, hun resonnerer at pappa var en god mann og en god far, som gikk på jobb hver dag, og da kan han ikke ha vært alkoholiker. Men det er en farlig tanke.
– Ja, for det er mange alkoholikere som står opp og går på jobb hver dag?
– Ja. Og noen klarer det hele livet. Hvis uteliggerfyllikene skal være normen for alkoholisme, er det mange av oss som blir friskmeldt.
– Og alle alkoholikere juger vel?
– Ja, det er veldig vanskelig å være ærlig om hvor mye man drikker. Men det er også jævlig menneskelig, tror jeg.
– Ja, jeg har også slått av noen halvlitere etter en litt for fuktig kveld.
– Verdens eldste selvbedrag er jo å gå og ta én øl.
I boka skriver han hvor provoserende han synes det er med folk som klarer å drikke med måte. Avholdsfolk kan han godt tåle. Og han har respekt for tørrlagte alkoholikere. Men folk som demonstrativt skal vise fram at de bare kan ta seg et glass eller to …
Les også: Foreldres skrekkhistorier fra barnehagen: – Det er så trist å lese disse historiene (+)
– For mange av oss klarer ikke det. Og så er neste dag også ødelagt, og så har man det gående. Helt til man finner et stoppunkt.
– Det er derfor vi ikke kan la de som takler alkohol best, definere alkohollovgivningen i landet.
Mímir Kristjánsson, som fram til nå har ligget med overkroppen over bordet som en halvslapp labrador, blir med ett rettere i ryggen og kvikkere i blikket.
– Man må ta utgangspunkt i de som sliter med dette!
– Er det noe jeg synes er provoserende så er det det årlige utspillet fra de borgerlige ungdomspartiene med pils i parken, at det skal være lov. At 19-åringer, som i hvert fall tilsynelatende kommer fra det som ser ut som velstående bakgrunner, på grunn av noe liberalistisk skrivebordsideologi, skal drive og ta til orde for å fjerne alkoholinnskrenkinger som potensielt kan ødelegge livene til folk som er femti? Det er ganske corny. Selv om en pils i parken neppe tar livet av noen i seg selv.
– Akkurat det her med alkohol, der tror jeg du bør ha litt livserfaring før du hiver deg ut i de debattene. Det viktigste hensynet i norsk alkoholpolitikk er ikke at folk skal få kose seg. Det er å beskytte de som sliter med det.
– Som deg selv?
– Ja, jeg som er glad i å drikke, det er jo ingen hemmelighet, er for en streng alkoholpolitikk.
– Og da tenker folk at det er dobbeltmoralsk! Det er en feilslutning i hodet til folk.
Han hever stemmen på andre siden av bordet.
– For det er jo fullstendig sammenheng med resonnement. Nettopp fordi jeg er så glad i å drikke, så vil jeg ha strengere alkoholpolitikk. Jeg er ikke så flink til å gå hjem, derfor er jeg fullstendig avhengig av at byen stenger på et tidspunkt!
Nå har Mímir blitt så ivrig at han har tatt over spørsmålene selv.
– Skal din dårlige oppførsel sette grenser for alle andre og bla bla bla? Og sorry mac, men svaret på det er ja.
– Ja?
– Siden det er så mange som sliter med alkohol, må det kanskje gå ut over dem som klarer å drikke til klokka seks på morgenen uten at det går utover noe som helst. At de må gå hjem klokka halv fire. Man kan jo organisere seg et nachspiel. Det er ikke et stort menneskerettighetsbrudd som skjer her.
Han tar kjapp pause for å fukte strupen.
– Og byrådet i denne byen også, de vil fjerne alle lokale alkoholrestriksjoner. Siden de aller fleste utesteder har åpent til det stenger fra før, så betyr det stort sett at man legger opp til mye mer morgendrikking. Det skal bli lov å åpne tidligere, på butikken og på utestedene.
Mímir har roa ned tempoet på pratingen nå, for å se at jeg får med meg alle detaljene.
– I Bergen for eksempel, der er det også Høyre-styre, der skal det bli lov å skjenke alkohol fra klokka 06 på morgenen på 17. mai! Koffor i alle dagar?
Han venter verken på svar eller spørsmål.
– Ja, i min familie da, der ble det drukket veldig mye, og spesielt faren min. Likevel kan jeg nesten ikke huske at faren min var drita på 17. mai i det hele tatt. Det var barnas dag, da holdt man seg ekstra i skinnet.
– Hvordan har jul vært for deg forresten? Mange har traumatiske julefeiringer å tenke tilbake på.
– Jeg har ikke noe utprega traumatisk forhold til jul, nei. De tok seg sammen.
Her er det ikke tid til å dvele ved fordums julefeiringer.
Les også: «Mr. Normal» erstatter Stoltenberg: – Én oppgave skiller seg ut (+)
– Jeg er redd for at vi fjerner flere og flere alkoholfrie soner i samfunnet. Jeg har ingen fiks ferdig tiltak. Men hvilke arenaer skal være alkoholfrie? Nå søker de om skjenkebevilling hos frisørene. Sånn at du kan få deg et glass prosecco mens du klipper deg.
Mímir blir avbrutt av at det durer i telefonen. Han mister fokus i resonnementet og forsvinner ned i telefonen. Det blir stille. Lenge.
– Hva skjer?
– En kritisk kommentar om at jeg glorifiserer alkohol. To sek bare. Faen som folk maser.
– Er det ubehagelig?
– Ja, alt med denne boka er veldig nært.
– Noen ganger føler jeg at det er jeg som person som blir anmeldt, og ikke boka. Men det er mest min egen feil det, altså, når jeg utleverer meg selv sånn.
Vi møtes på Stortinget dagen etter. Mímir jabber i vei om partiskattreglene mens vi småtraver gjennom vandrehallen på jakt etter et passende sted for foto. Klassekampen har samme morgen publisert en sak om at Mímir Kristjánsson «Får lov å bli rik på ny bok», NTB har sendt ut nyhetsmelding om at «Raudt-politikaren slepp å betale partiskatt for inntektene frå den nye boka» og nå koker det igjen i den svarte mobilen. Dagsnytt 18 vil ha han inn til debatt.
«Har du vært på trening? Du ser så sporty ut!»
Kristjánssons dyptgående innføring i Rødts partiskatt-regler, alle inntekter over 782.784 kroner må betales til partiet, blir med ett avbrutt fra sidelinjen.
Det er Nikolai Astrup. Han er høyremann. Dresskledd.
Mímir ser nedover dagens antrekk, som er mistenkelig likt gårsdagens. Bare T-skjorta er skifta ut. Blå i dag, også.
«Uff. Jeg er kanskje litt vel underdressed i dag, ja». De flirer. Det er god stemning.
– Men er det ikke kleskode her på Stortinget? Jeg hadde nok forventet at du hadde på deg noe annet enn i går …
– Jo. Men i dag er det ingen møter. Inne i stortingssalen og på talerstolen er det en ganske streng kleskode, da.
– Så er dette en del av imaget?
– Nei. Det er mer at jeg virkelig ikke bryr meg om hvordan jeg ser ut. Verken når det gjelder klær eller kropp. Det er en velsignelse.
– Hvordan har du blitt sånn?
– Jeg vet ikke. Kanskje det var fordi foreldrene mine gikk så mye nakne rundt da jeg var liten. Hehe.
– Du har to barn, skal du prøve å overføre denne selvtilliten til dem?
– Gjerne, men de er jenter, det er vanskelig.
– Hva gjør du hvis de en dag kommer til deg og ber deg om å slutte å drikke?
Mímir vrir seg i kontorstolen.
– Jeg vil ikke dra dem inn i dette.
– Du ba selv faren din om å dra på avrusning?
– Ja. Og det gikk ikke så bra. Det angrer jeg på. Faren min hadde en dårlig oppvekst, han var preget av angst og uro og hadde en syk kone. Da han ble tørrlagt, forsvant ikke problemene, og da var kanskje skuffelsen enda større. Hva var vitsen med å slutte å drikke da, liksom? Det eneste jeg vet er at man får ikke løst noen problemer med å drikke. Alt du prøver å løse med å drikke blir bare verre til slutt.
– Det går en hvit avholdsbølge over landet nå. Folk snakker om dry dating, no or low- alco er en trend blant politisk bevisste ungdommer, og flere kjendiser forteller om hvor bra de har fått det etter å ha kuttet alkohol. Er du litt i utakt med folket?
– Nei, er det noe jeg føler, så er det heller at denne boka nettopp er en del av denne tidsånden. Den viser hvor usunt det er med alkohol, jeg prøver ikke å romantisere alkoholen.
– Kommer du til å slutte å drikke?
– Det vet jeg ikke. Det er godt mulig jeg må det, før eller siden. Kanskje burde jeg gjort for lenge siden til og med. Men det er ikke noe jeg gleder meg til.
Mímir Kristjánsson reiser seg opp av kontorstolen og sluser meg ut av Stortinget. Forteller på veien ut at det var hyggelig, men at han blir helt retraumatisert av alle disse intervjuene. Snart nærmer han seg førti. Så femti. Det var da det gikk i bratt utforbakke for faren, som døde i fjor sommer, 74 år gammel. Alderdommen hadde fått skikkelig tak, kroppen var utslitt av et hardt liv. Alkoholen hadde satt sine spor.
– Denne boka er egentlig bare en påminnelse om at livet når som helst kan gå i dass.
Les også: Besteforeldre løy, nå straffes barnebarn: – Ikke en rettsstat verdig (+)
---
Fem favoritter
- Mat: Det er når Sofie lager ramen hjemme.
- Bok: «Sin egen herre» av Halldór Laxness. Den beste romanen som er skrevet i Norden.
- Film: «Heat». Den har jeg sett sikkert hundre ganger.
- Musikk: Jeg hører stadig mer på Erik Bye, jeg.
- Sted: Sundhöllinn, den gamle svømmehallen, i Reykjavík.
---