Vi har gått gjennom to kontorer og et møterom, i denne labyrinten av et kontorfellesskap rett bak slottet. Utenfor er februar-luften skarp. Inne i det gamle murhuset er det varmt. Fra veggene smiler utallige versjoner av henne ned mot oss, ofte er hun sammen med en eller flere andre.
Jan Werner Danielsen. Hanne Krogh. Kikki Danielsson. Rein Alexander. Lotta Engberg. Dolly Parton. Og mange flere.
Elisabeth Andreassen er kledd i svart fra topp til tå. Sorte skoletter, sort bukse, på T-skjorten under den svarte dressjakka glitrer «The Beatles» om kapp med hovedpersonen selv.
– Countrygallaen i 1980 var i en stor sal på Medborgarhuset i Stockholm, og dit gikk jeg. I pausen kjente jeg at «i kveld er det noe som skjer. Jeg må inn på backstage», forteller hun, fremoverlent på tuppen av kontorstolen.
Vi er på hennes kontor, hennes «woman-cave». Her har hun holdt hus i 14 år. Veggene er pepret med gullplater, platina og utallige utmerkelser og priser, ispedd personlige minner, bilder og instrumenter hun har tatt vare på gjennom et helt liv.
– Hvordan kjente du det?
– Du kan tenke deg en Steven Spielberg-scene. At han filmer med en drone ovenfra og ned i en teatersal der det sitter fullt av folk, forteller hun og de blå øynene gnistrer, mens armene illuderer en lyssøyle som kommer ned fra taket i en svær musikksal for tre tiår siden, og gjør øyeblikket levende.
– Og så lyser det bare på én person. På meg. Sånn føltes det. «Det er din kveld, nå må du ta sjansen». Det var et eller annet. Men hva? Det vet jeg ikke.
– Så jeg går backstage i pausen og ser en mann som står der, og sier «Hei. Jeg heter Elisabeth Andreasson og jeg er faktisk “skitbra”. Kan jeg få synge etter pausen?» Og han bare «Fy faen, du er så jævla frekk at jeg vil høre deg», forteller hun og skrattler.
Alle historier har en begynnelse og en slutt. Skribenter leter alltid etter hvor en fortelling egentlig begynner. For selv om et menneskeliv unektelig starter ved at man blir født, så er det ikke der historien om hvem man har blitt og hvorfor, begynner.
Noen ganger er det lett å velge hva som er utgangspunktet for noens historie. Andre ganger er det vanskelig. Vi kunne begynt med gründeren Elisabeth som startet gymklubb for hele barneskolen på den lille øya Källö-Knippla, der medlemskapet kostet 1 krone og pengene gikk til å kjøpe boller og saft å kose seg med etterpå.
Eller vi kunne begynt i butikken «tant Jenny» hadde drevet i 60 år, der Elisabeth troppet opp 11 år gammel, og ba om jobb. Om hvordan hun elsket å fikse og ordne, skape systemer og rydde på lageret, før hun fikk stå i kiosken og hvordan hun fikk middag av «tant Jenny» hver lørdag, og hvor koselig de hadde det da de satt og pratet sammen.
Snakker vi om artisten Elisabeth Andreasson, hadde det åpenbare vært å starte med de tre minuttene som betydde mest i hennes musikk-karriere, da hun sto på scenen som Bobbysocks sammen med Hanne Krogh i Göteborg den 4. mai 1985 og endte med bli første norske bidrag som vant den internasjonale Melodi Grand Prix-finalen.
Men det skal vi ikke gjøre. Vi skal spole tiden enda noen år tilbake, til 1980. Elisabeth spiller med en gruppe kalt KEB Special, på puber og kroer i Stockholm. Settene er på fire timer, 45 minutter på, 15 minutters pause. Det går i viser, country og rock, og fulle folk.
– Det var jo en tøff skole. Det var veldig greit, for jeg lærte meg å sparke idioter som ville ha meg med hjem, i ræva.
En dag ser hun at det skal være en countrygalla i Medborgarhuset i Stockholm. Hun og kjæresten drar dit, og det er her hun får innskytelsen at hun må synge i pausen. Hun spør mannen på backstage om hun kan ta med seg kjæresten, som er gitarist, på scenen.
Det får hun. Mannen går ut på scenen og forteller salen at de har en publikummer som vil synge en låt. «Jaaa», bifaller publikum.
Elisabeth går på scenen og synger to låter. Hun gir seg ikke med én. Når hun er ferdig kommer mannen bort til henne og sier hun må komme til han i morgen klokka ti.
– «Så skal jeg gjøre en demo med deg i studio», sier mannen – som viser seg å være Lasse Holm.
– Da følte jeg at «her begynner det, nå er jeg på gang med et eller annet». Så kom jeg dagen etter og skulle synge en sang som han tilfeldigvis jobbet på med Kikki Danielsson. Da han fortalte det, holdt jeg på å tisse i buksa, for Kikki var mitt store idol på den tiden.
Lasse Holm ber Elisabeth synge inn en demo med sangen der og da.
– Mens jeg står og synger, så kommer det flere folk inn i studiorommet der han sitter. Det er glass imellom, så jeg ser Christer Sjögren og andre folk kommer og står der og ser på, og så brått holdt Lasse Holm et telefonrør opp mot høyttaleren. Så sier han inn i buret til meg «Du kan komme inn nå, du har fått platekontrakt».
Et av Holms musikalske prosjekter på den tiden, var gruppa Chips, som besto av han selv, Britta «Tanja» Johansson og Kikki Danielsson. Og nå, Elisabeth Andreassen.
– Altså det var så mye på en gang.
Les også: Derfor er Odd Nerdrum så kontroversiell i kunstmiljøet (+)
---
Fakta om Bettan
- Elisabeth Gunilla «Bettan» Andreassen er en norsk-svensk sanger
- Født 28. mars 1958 i Göteborg som norsk statsborger. Hun vokste opp på Källö-Knippla i Göteborg-skjærgården og tilbrakte senere mye tid i Sykkylven, hvor foreldrene Ingrid og Jarle Hjelle kom fra. Elisabeths far tok senere etternavnet Andreasson
- Debuterte som sanger i 1978, da hun kom på andreplass i talentkonkurransen Sjöstjärnan
- Samme år dannet hun KEB band med Kalle Bäckström og Bengt Adielson, som hun spilte på kroer og puber med i to år
- Ble oppdaget av Lasse Holm og signerte platekontrakt i 1980, ga ut debutalbumet «Angel of the Morning» på Marianne Records i 1981. Var samtidig med i gruppa Chips fram til 1983.
- Medlem av Bobbysocks fra 1983–1988. Vant den internasjonale MGP-finalen i 1985. Andreassen er historisk som den kvinnen som har deltatt flest ganger i Eurovision Song Contest (4 ganger)
- Vant den norske MGP-finalen i 1994 sammen med Jan Werner Danielsen, som hun sang med til hans død i 2006
- Hun giftet seg i 1994 med Tor Andreassen (død 13. juni 2016) og byttet da etternavnet Andreasson med etternavnet Andreassen
- Andreasson er kjent for sin lange og omfattende karriere, som strekker seg over fire tiår og rommer alt fra musikaler, programlederroller, TV-opptredener, sommershow og juleshow – og et sjangerspenn fra visesang til country, pop og rock
- Feirer Bobbysocks’ 40-årsjubileum i år med deltakelse i årets MGP-konkurranse med sangen «Joyful»
---
Elisabeth Gunilla Andersson kom til verden en vårdag i 1958, i Göteborg, født av norske foreldre. Mor Ingrid og far Jarle Hjelle kom fra to nabobygder i Sykkylven og var født med samme etternavn – Hjelle. Da Elisabeths pappa var fire år, flyttet han med sin mor til Sverige.
– Farmor traff en mann der som heter Erik Andreasson. Pappa ble adoptert av Erik. Derfor ble det Andreasson. Min ordentlige farfar fikk vi aldri møte, for han ville ikke vite av pappa, forteller Elisabeth.
Da Ingrid var 16, flyttet også hun til Göteborg. Jarle hadde vært fram og tilbake til Sykkylven i ungdomstiden, og de to hadde et godt øye til hverandre.
– De hadde nær sagt vært kjærester fra fødselen av, holdt jeg på å si. Pappa var jo på besøk i nabostua da mamma ble født. Da var han fire år og syntes hun skrek så fælt, så han kastet en pute oppi babysenga. Da ble mormor sint og sa «du må'kje kaste pute på ho, kan jo bli kona di ho», sier Elisabeth på klingende vestlandsdialekt.
Elisabeth ble innskrevet på barneskolen i Göteborg med 30 elever i klassen, men så ville ikke mamma og pappa at hun skulle vokse opp i byen.
– Også hadde jo pappa den drømmen om fiskekarrieren. Så han kjøpte seg en 60 fots fiskebåt rett før jeg skulle begynne på skolen. Så flyttet vi fra den lille leiligheten i Göteborg ut til en liten øy i skjærgården, og jeg begynte i første klasse på denne øya. Vi var bare åtte stykker i klassen, tre jenter og fem gutter.
Hun husker tiden på øya som ren og skjær idyll. Nesten som en evig ferie.
Jeg var helt inne i den drømmen som jeg egentlig er i nå
— Elisabeth Andreasson
Det er under tiden på denne øya at Elisabeth forstår det er musikk hun vil drive med. Inne på rommet sitt spiller og synger hun, og finner opp karakteren Liz Andersson. Huset som foreldrene kjøpte for 50.000 kroner var bygdas tidligere samvirke, men Jarle er altmuligmann og bygger om huset til en familiebolig med en egen avdeling til Ingrid sin systue.
– Alle ville jo komme inn og se på stua vår fordi det hadde vært butikk der. Og det fikk de. Mamma ble byens syerske og sydde kjoler, kostymer, drakter, bryllupskjoler og festkjoler, minnes hun.
Bakerst i butikken hadde slakteren vært, eller charkuteriet, som svenskene – og Elisabeth – sier.
– Der tok vi ned alle fliser, pusset opp og lagde en kjempefin stue. Og mitt rom.
– Så du bodde på slakteren?
– Det kan du si, ja.
Les også: Bokvåren 2025: Her er våre tips! (+)
Allerede som barn var Elisabeth en gründer. Først var det butikk i veien med limonade og krimskrams, så startet hun en gymklubb som hadde 40–50 medlemmer på det meste, før hun trampet inn i butikken til «tant Jenny» og spurte om hun kunne få jobbe der, som 11-åring.
– Samtidig som jeg satt hjemme og spilte gitar og lærte meg å spille gitar og piano. Det er mitt første piano jeg fikk av mamma, pappa og farmor. Da jeg var 14, var det vel, forteller hun og peker på et brunt pianomøbel i tre – det kan se ut som eik.
– Musikken var jo der parallelt hele tiden. Jeg satt og drømte at jeg var kompis med Dolly Parton og Linda Ronstadt og Simon & Garfunkel og Deep Purple … Alle de var mine kompiser. Og min store drøm i dette var at jeg eide en jumbojet der det sto EA på rumpa.
I denne fantasiverdenen turnerer hun rundt hele verden.
– Også snakker jeg engelsk og intervjuer meg selv: «Hi, I’m Liz Anderson and I’m on my world tour, and I’ve got Uriah Heep, Dolly Parton, Simon & Garfunkel on board», sier hun i bred sørstatsdialekt.
– «And I wrote this song you’re gonna hear», også synger jeg et eller annet. Jeg har det på tape et sted, men ingen kassettspiller å spille det av på.
– Det var Liz Anderson show?
– Ja, hun ble intervjuet av store journalister. Så jeg var helt inne i den drømmen som jeg egentlig er i nå.
Les også: Nå sier eksperter stopp: – Tidlig skjermbruk truer barnas framtid (+)
Musikkinteressen kom inn i livet hennes gjennom både far og mor, som spilte gitar og trekkspill, og som – i tråd med tidsånden på 70-tallet – så til USA for sin kulturelle kapital.
– Men jeg var jo veldig inspirert av TV-en også. Det var filmer fra USA. Og det var Grand Prix, Melodifestivalen. Ted Gärdestad, Eva Dahlgren, alle de her artistene … Siv Malmquist, Lill Babs, Ann Louise Hansson. Og pappa og mamma hadde jo en gammel platespiller, en sånn stor som du kunne legge flere plater i, som falt ned når neste låt var ferdig. Cliff Richard og Elvis og mye sånt. Jeg elsket jo når det kom til Procol Harum, alle de der gruppene som jeg også hørte på.
Også var det countryen, da. Med Emmylou Harris, Dolly Parton, Linda Ronstadt, Maria Moldo, Willie Nelson.
– Jeg var kjempeinspirert. Kvinnene hadde en større plass i countrymusikken, det var like mange bra kvinner som menn i country helt fra 60-tallet, som Tammy Wynette og alle Tanya Tucker – alle de store navnene som kom samtidig. Også så kom jo disse med Linda og Dolly og Emmylou Harris fra 70-tallet som jeg elsket, som jeg fortsatt gjør.
I 2002 får hun møte Dolly.
– Det var fantastisk. Hun var like skjønn og søt og hyggelig som jeg trodde og ønsket at hun var. Man sier man ikke skal møte idolene sine men det finnes noen unntak her. Å, hun var så flott!
Som 16-åring flytter hun til Göteborg mens hun studerer. Hun har 50 kroner i uka til brød og pålegg, og har en kjæreste som er et par år eldre og kjører Amazon.
– Det ble ikke så mye festlighet, vi tok en pizza eller gikk på kino også var det litt småfesting i leiligheten – det var jo gøy. Men det var ikke noe krisegreier akkurat, ler hun.
I 1978 står hun på en større scene første gang, på Göteborgs-Tidningens talentkonkurranse Sjöstjärnan. Hun kommer på andreplass og blir invitert med til å danne en trio.
– Det var Kalle Bergström og Bengt Adielson. Også sier de «vi trenger en bassist». Men jeg spiller jo ikke bass. «Ja, da får du lære deg det, da».
Hun peker på en stor kontrabass som står i et hjørne av rommet.
– Det er den bassen jeg kjøpte da, for 1500 kroner.
– Det er ganske mye penger i 1978. Hvor fikk du sånne penger fra?
– Det var det jeg hadde på sparekontoen min. Jeg hadde ikke mer.
– Og du brukte alt på bassen?
– Ja, men altså, det er jo det jeg vil. Ikke sant? Det var jo det som var veien jeg skulle gå. Det var en mulighet for å komme lenger fram på den veien. Det så jeg som en stor mulighet. Å få spille med de på lugubre puber.
De spiller sammen i to år, Kalle, Elisabeth og Bengt – i KEB Special.
Les også: «Min middag med André»: Vekker appetitten etter mer (+)
Så kommer den kvelden da hun overtaler Lasse Holm til å la henne synge i pausen på countrygallaen i Stockholm. Derfra går det slag i slag med Europa-turné og plateutgivelser. Allerede i 1981 står hun på Grand Prix-scenen første gang, med Chips. Og de neste årene spiller hun i musikalen «Spök» med blant annet Björn Skifs samtidig som hun turnerer Sverige med bandet. I ‘82 er Chips tilbake i Melodifestivalen med sangen «Dag etter dag» og Elisabeth vinner sin første MGP-seier.
Året etter kommer den neste hendelsen som skal forme Elisabeth Andreassen sitt liv. Hun er i Belgia og opptrer på Knocke-cup, en sangkonkurranse. Her er også Hanne Krogh.
– Vi er skjebner vevd inn i hverandres liv. Som søstre. Men vi er også veldig ulike, utenfor scenen og som soloartister, forteller Elisabeths makker i Bobbysocks, Hanne Krogh.
– Da jeg hadde ideen om Bobbysocks, var mine stikkord for en partner «energi, musikalitet og galskap», en som er uredd. Da jeg så henne på scenen, visste jeg at hun var mitt kinderegg. Hun vil jeg leke med!, tenkte jeg.
På den tiden var Hanne og Elisabeth henholdsvis 27 og 25 år gamle. Derfra gikk det fort.
– Du bare visste at hun var den rette?
– Ja, det er ganske lett å se når du ser Elisabeth på scenen. Da skjønner man at det er riktig hver gang. Noen ganger må jeg følge magefølelsen, som jeg også gjorde da jeg ringte Rolf Løvland.
Jentene kastet ikke bort tid, og gikk rett i studio og spilte inn Løvlands låter så snart de hadde låter nok. Allerede i 1984 kom debut-LP-en. I 1985 deltok de med «La det swinge» i først den norske, og deretter den internasjonale finalen av Melodi Grand Prix. Som kjent vant de begge konkurransene.
– Hun er en usedvanlig fremragende sangerinne. Jeg er veldig glad for det valget jeg tok den gangen, for å ha henne som en søster og partner, sier Hanne om sin gode venninne, sier Krogh.
Hun har et ekstremt talent for å være lykkelig.
— Hanne Krogh
De tre minuttene jentene er på scenen og synger «La det swinge» snur opp ned på livene deres. De har gode solo-karrierer begge to, men nå er de i en helt annen liga. De blir verdensstjerner.
Elisabeth sier at de tre minuttene gjorde jo at hun for det første fikk en ny arbeidsplass i Norge og hele Europa.
– Vi var jo over hele Europa og spilte i TV-show i hele ‘85. Vi var i Asia, Australia, New Zealand, Moskva. Vi gjorde tre TV-show, tre festivaler, hadde med hele bandet. Herregud, det var altså så mye greier. Vi levde i PocoLoco-dresser i ett og et halvt år. Vi rakk ikke å sminke oss, vi rakk ikke å skifte, vi rakk ingenting. Det var inn i privatflyet, det var inn i TV-show, inn i neste TV-show, Good Morning Britain, det var liksom hele tiden. Herregud, det gikk i ett, sier Elisabeth.
– Du manglet bare EA på halen av flyet?
– Absolutt, det manglet bare EA. Da har man liksom kommet tilbake til Liz Anderson, at den drømmen ble jo faktisk sann. Det er utrolig koselig.
Les også: Metoden som forbløffer: Denne fastlegen får folk til å gå på jobb
Når Elisabeth er 34 år gammel møter hun mannen i sitt liv. Tor Andreassen. Han er varm, omtenksom, kjærlig.
– Han var jo verdens beste mann og pappa, han hadde humor og var klok og kunne alt.
De gifter seg i 1994 og Elisabeth tar etternavnet Andreassen. De får døtrene Anna og Nora, som er med på TV mange år senere, når Elisabeth har blitt med på NRK-programmet Muitte Mu der artistene skal lære seg å joike. Elisabeth laget joiken til Tor, for beskrive hvor takknemlig hun var for all den kjærlighet og støtte hun hadde fått fra ham i mer enn 20 år. Når hun skal fremføre den, sitter Anna, Nora og Tor i salen. Og Tor vet ikke at joiken er til han.
– Han trodde det var Rolf Løvland som skulle få den.
Innspillingen av serien foregår i 2016. Den vises på TV i januar 2017.
– Det var jo helt fantastisk flott. Og han er jo så vakker der han sitter. Så går det bare tre uker, og så dør han.
Jeg måtte vise krefter og vise at jeg var voksen, og beskyttet dem
— Elisabeth Andreassen
De er på hytta på Brønnøya når det skjer. På morgenen den 13. juni 2016 har Tor stått opp for å lage kaffe. Når hun hører et dunk, tror hun først det er et skap som ramler i gulvet. Men det er det ikke. Det er Tor.
– Det var helt grusomt. Han døde den morgenen.
Minnene fra den dagen ligger som en uendelig stor dybde i det ellers så lyseblå havet i øynene hennes. I biografien hennes fra 2018, skrevet av Arnhild Skre, beskrives det som hendte i de neste minuttene. Hvordan hun forsøkte hjerte- og lungeredning mens hun ventet på ambulansen – men at det var ikke noe de kunne gjøre heller. At hun måtte ringe jentene, og at de kom ut til henne og hvordan de satt sammen og holdt rundt han.
– Det var en heftig periode for meg. Jeg måtte vise krefter og vise at jeg var voksen, og beskyttet dem. Og at jeg måtte jo bare holde rundt dem og være sterk.
Allerede noen uker etter begravelsen går sommershowet som planlagt. Tor hadde ikke ønsket at det ble avlyst på grunn av han.
– Nei, han ville sagt at det må gå videre. Han var alltid sånn.
Elisabeth sier at det er viktig i livet å se lyspunktene, og ta vare på de blaffene av lykke som man opplever.
– Hadde du fylt på med nok lykke til å stå i den stormen?
– Ja, det hadde jeg. Det som han pleier å si er at «Bettan er så flink til å dyrke lykke. Hun er så flink til å være lykkelig».
Les også: Bokvåren 2025: Her er våre tips! (+)
Nettopp dette nevner Hanne Krogh også, når jeg snakker med henne om Elisabeth.
– Hun er en sprell levende og gøyal person, og det er lett å tenke at det er slik hun er. Men under sorgen etter Tor viste hun en enorm evne til å virkelig påta seg alvoret, ta ansvar for familien, og stå i det også. Og klare å balansere det.
Så tenker hun seg om litt, før hun supplerer:
– Hun har et ekstremt talent for å være lykkelig.
På lørdag skal de to stå på scenen sammen igjen. Da feirer de 40-årsjubileum for Bobbysocks, som allerede var planlagt og en lengre turné var booket med jubileumskonsert den 4. mai på Chateau Neuf før NRK ringte og spurte om de ville være med på Grand Prix. Først trodde de at det var ment som et pauseinnslag, men nei – TV-kanalen ville at de skulle delta i konkurransen. De sa ja til utfordringen.
– Men på en betingelse: Da skriver vi låta selv – viser vår kvinnelige styrke. Så jeg skrev låta bare noen dager etterpå, på et par timer hjemme i senga på natta. Jeg fikk ikke sove. Så halv fire om natta ble den laget. Også skrev Hanne teksten.
Hanne Krogh sier hun tror at sangteksten hun skrev til lørdagens MGP-sang «Joyful» passer venninnen veldig godt.
– Den handler om nettopp det. At i vår tid, der vi har mørket på alle kanter, er den eneste måten å hente krefter ved å ta imot gleden hver gang den viser seg. Kun da har vi krefter nok til å møte det alvoret. Det er som et valgspråk for henne her i livet, og det har vi felles begge to.
– Hvordan blir det å stå på scenen igjen sammen som Bobbysocks?
– Å, jeg gleder meg! Å stå på scenen med Elisabeth er noe av det morsomste jeg vet. For når vi går ut er det ikke snakk om å holde tilbake energi, og når hun ved siden av meg har tonnevis kan jeg slippe ut alt selv. Jeg er så trygg på scenen med Elisabeth. Hun er ved siden av meg og leverer til 100 prosent og mer.
Sangen er også en hyllest til Melodi Grand Prix.
– Til Melodi Grand Prix, fra oss, sier Elisabeth.
– Det har betydd mye for oss. Og da kom den låta.
– Jeg hadde tittelen når jeg skrev låta, så kom «Joyful in my Heart» mens jeg satt og nyttet – og det er det Hanne har skrevet videre på. Det handler om å tømme på med glede for å kunne ta imot tunge dager Og det er akkurat det som vi trenger nå, for å ta imot det triste og vonde som skjer rundt omkring oss.
---
5 favoritter
Musikk: Countrymusikk. Elsker også Evert Taube. Hans melodier og tekster er fantastiske
Film: Ibelin
Bok: Jeg leser mye av Anne B Ragde. En favoritt, som mange burde lese er ABID RAJA, Min skyld
Mat: Elsker asiatisk, men klarer ikke å la vær å si hjemmelaget husmannskost
Sted: Brønnøya, der min hytte ligger
---
---
TALE TIL ELISABETH – ved bryllupet i Sandefjord, 3.juli 1994
Kjære Elisabeth, det er tid for sitater og for dikt.
Et bryllup er jo også en ettertankens dag.
Og da er stunden inne for noen gode råd og slikt
som dette her at “Inte visste nu väl jag
att dagarna som kom och gick, var själva livet!”
Men når det gjelder deg, så var det trolig givet
at livet aldri skulle bli “et pust i sivet”.
For ingen andre mennesker bruker dagene som deg.
Du “falt i gryta” alt som bitte liten.
Ga Obelix et smellkyss før du fortet deg i vei,
livredd for å være ute i siste liten.
Du lot ikke et sekund få gå til spille.
Orket ikke tanken på å sitte stille
når det var så mye spennende du ville.
Og ingenting har du latt være kjedelig og grått.
“Å leve,” sier du, “skal være gøy, det!”
Du pynter alt! Ditt hus, din mat! Selv brev fra deg er flott!
Ja, dagene skal pakkes inn med sløyfe!
Når energien din blir satt i sving,
så blinker hver en minste lille ting.
Si meg, har du stjålet støv fra Tingeling?
Vi to, vi har reist verden rundt i sammen.
Kjørt fra Svinesund til Oslo på rød løper. Swingt i Moskva og i Sydney og i Drammen.
(Dere aner ikke alt det Bettan kjøper!)
Det er vanskelig å dele bord og scene.
Og aldri hadde vi det bedre, sku’ jeg mene,
enn “cruising down the highway” – helt alene!
Jeg har gledet meg til denne dagen, Bettan.
Og jeg er så glad du valgte Tor til dette!
For i kirken før i dag – så fikk jeg sett, han
er absolutt og evig den helt rette!
Da du kom glidende til englekor,
i den drømmekjolen som var sydd av mor,
rant det tårer ned langs kinnene til Tor.
Vårt forhold har blitt til langs en uvanlig broket vei,
et sammensurium av vennskap og av bransje.
Og ingen kan jeg være mer sinna på enn deg.
Det måtte bare være Trygve, kanskje?
Men innerst inne vet jeg at du vet:
Hvis livet skulle by deg på hard realitet,
da finns jeg her for deg. I evighet.
(Av Hanne Krogh)
---
Les også: Lisa Coopers skrekk-president er tilbake: – En farligere Donald Trump (+)
Les også: Tror Norge kan vinne i handelskrig: – Bør true med å droppe F-35 (+)
Les også: Kjell Werner: Super-Jens skal redde en falmende Jonas til igjen å bli super
