Barn og unge sliter mentalt: – Vi presser vann ut av steinen

– Vi lærere har sett en endring i hva elevene sliter med de siste årene, sier Bjørn Sigurd Hjetland (43).

Han er lokallagsleder og hovedtillitsvalgt i Bærum for Utdanningsforbundet samt barneskolelærer i kroppsøving og engelsk.

Det har vært en generell tendens til at flere barn og unger rapporterer om høyere nivå av psykiske helseplager. At barn og unge lider mer av psykiske helseplager kan tyde på en utpreget mistrivsel, ifølge psykologiprofessor Ole Jacob Madsen. Det gjelder både elever fra barneskolen til videregående og studenter på høyere utdanning. Årets SHoT-undersøkelse (Studentenes helse- og trivselsundersøkelse) viser for eksempel at en ut av tre studenter kan ha en psykisk lidelse.

En av de årsakene som elevene selv rapporterer ligger til grunn for mistrivsel, er skolen.

– Jeg tror ikke det er selve rotårsaken til problemet, men jeg tror at skolen, slik den er organisert i dag, kan forsterke en del av problemene som barn og unge opplever rundt psykisk helse, sier Hjetland.

Dagsavisen skrev tidligere at regjeringen vil halvere budsjettposten «Psykisk helse i skolen» i statsbudsjettet for 2024. Statssekretær Karl Kristian Bekeng i helse- og omsorgsdepartementet presiserer at de ikke kutter i midler til forebyggende tiltak, men at de flytter noen av midlene for å legge bedre til rette for å fremme psykisk helse i skolen.

Konstant vurdering

I et innlegg i Utdanningsnytt skrev Utdanningsforbundets leder Steffen Handal nylig at alle de politiske partiene de siste to tiårene har prioritert en utdanningspolitikk som har skapt det han velger å kalle «resultatskolen.»

– I denne «resultatskolen» opplever elevene økende grad av skolestress og manglende tilhørighet og fellesskap. Det hviler alltid et tungt etisk ansvar på lærere, skriver han.

På samme måte forteller Hjetland at han mener at skolen over lang tid har utviklet seg til å bli for målorientert. Den store grad av målstyring og krav om måloppnåelse infiltrerer ifølge læreren studenter og elevers beslutninger i alle livets fasetter.

– Å gå gjennom en slags kontinuerlig vurderingsprosess, som man gjør i skolen vår nå, har påvirket elever og studenter, slik at når de da skal ut å leve livet sitt, vurderer de hvilken grad av måloppnåelse de har i å fremstille seg selv som et vellykket menneske.

– Har jeg nå høy eller lav måloppnåelse og er jeg akseptert? Og hvis du ikke lykkes med det, så har du et problem, sier han.

Ole Jacob Madsen er professor ved Psykologisk institutt ved Universitetet i Oslo og har blant annet tatt opp nettopp temaet om unge og psykisk helse i arrangementsserien Politisk Frokost på UiO.

– Man har sett en tendens til at skolen har fått en mer elevsentrert pedagogikk, altså prinsipper om aktiv læring og selvbestemmelse og så videre, i stedet for gammeldags kateterundervisning, hvor det står en lærer ved tavlen og underviser i et eller annet, forteller han.

Elevene har altså i større grad blitt ansvarliggjort for egen læring i form av samarbeid og prosjektarbeid, for eksempel.

– Stadig flere opplever det som krevende, fordi de hele tiden opplever å ha et blikk på seg og det er liksom ikke noe sted å gjemme seg i klasserommet. Man må stadig være på og prestere.

Psykiske helseplager

Når det gjelder mistrivsel er det ifølge både Hjetland og Madsen viktig å skille mellom psykiske helseplager og psykiske lidelser.

– Det er et viktig skille som ofte går tapt, når man snakker om det vi kaller for psykiske helseplager og psykiske lidelser, sier Madsen.

Han forklarer videre at psykiske helseplager kan være ting som er vonde nok, typisk det å være engstelig, nedstemthet og å føle på uro, men at symptombelastningen ikke er av så alvorlig karakter at man kan få en klinisk diagnose.

Og i rapporter om elever og studenters mentale helse er det altså snakk om psykiske helseplager.

I tillegg er disse basert på selvrapportering, noe som gjør resultatene sårbare. Barn og unge får typisk et spørreskjema, hvor de rangerer på en skala hvor bekymret de for eksempel er for ulike ting.

– Når man bruker selvrapportering gir det en gjennomgående høyere bekreftende tendens enn hvis en psykolog vurderer om en pasient eller klient oppfyller kriteriene til klinisk sykdom, forklarer Madsen.

Videre sier han at vi også får et problem av at det blir sårbart på hva man legger i språket.

– En del av debatten har også vært om begreper som i utgangspunktet hører til diagnosespråket, som angst- eller depresjonstermer, som har blitt mer hyppige i måten barn og unge snakker på. Gjenkjennelseseffekten på de spørsmålene har blitt litt større enn for ti år siden, så det kan være med på å påvirke det.

Likevel påpeker Madsen at hvis man stiller de unge de samme spørsmålene over tid, vil det kunne si noe om hvor godt de unge trives, selv om resultatene kan være sårbare.

Flyttet terskelen

Ifølge Hjetland har økt fokus på psykisk helse flyttet terskelen lite grann, noe som han sier nok vil forklare mye av veksten og rapportene rundt psykisk helse.

– Hva har man av forventninger til skolen og hva skolen skal håndtere? Hva har man av forventninger til hva som er normalt og ikke normalt? Hva kan man snakke om i familien, når man har det vanskelig? Og det er jo forskjell på å ha det vanskelig og være deprimert, sier han.

– Alle har det jo vanskelig iblant, men alle er jo ikke deprimerte.

Ifølge Madsen kan psykiske lidelser ha blitt litt alminneliggjort.

– Det er jo en del bra med det. Det har for eksempel vært en politikk i Norge om at det skal være like lett å snakke om psykisk helse som fysisk helse, og at det burde være like lett å snakke om ting som du sliter med psykisk som at du har skrubbsår på knærne.

Denne visjonen om åpenhet har til formål å ta bort stigma eller følelser av å være alene og øke sjansen for at man søker om hjelp.

– Men det kan også ha en effekt at terskelen for at du kjenner deg igjen i sykdomskategoriene blir lavere, sier Madsen.

Hjetland sier at vi samfunnsmessig må ha en diskusjon rundt hva forskjellen på psykiske helseplager og psykiske lidelser er.

– Hva er en opplevd krise og hva er en reell krise? Da tror jeg at vi fortsatt må være med å bidra på en konstruktiv måte. Det er jo vanskelig å merke at barn og ungdom har det vondt og vanskelig, og så må man prøve å analysere og bidra så godt man kan, både som foresatt og som ansatt i skolen. I et klasserom med 29 andre elever, kan det være krevende å se dem som sliter. Mye henger på ressurser og evner, sier han.

– Presser vann ut av steinen

Hjetland sier at elevsentrert pedagogikk er en radikal endring fra da foreldregenerasjonen gikk på skolen for 20 år siden.

– Nå er det ikke rom til å sitte og se ut vinduet og drømme seg bort, slik mange av oss i foreldrerollen eller som nå er godt voksne gjorde. Nå har vi en mer aktivt deltakende opplæring, mye er knyttet opp rundt mange vurderingssituasjoner, der man skal vise at man har høy kompetanse innenfor et felt som vi bare kunne drømme om tidligere.

Kravene til elevene er intensivert ganske kraftig, noe som voksne både i og utenfor skolen ifølge Hjetland ikke helt har hengt med på.

– Hva er det vi forventer av en tiende-klassing nå og da? Det er to vidt forskjellige ting. Vi har mye høyere forventninger nå enn hva vi hadde for 20 år siden. Vi prøver å presse vann ut av steinen, som Askeladden gjorde i eventyret. Det blir et hardere trykk på ungdommene, sier han.

At forventningene har blitt gradvis høyere vil ifølge Hjetland selvsagt påvirke trivselen. Og her tenker han både på forventninger i samfunnet gjennom nye lærerplaner og nye satsinger både i og rundt skoleverket.

– Og så har ikke skolen som institusjon egentlig endret seg med tanke på rammer og ressurser i spesielt stor grad. Men forventninger til skoler og også den forventning som skolen har til sine elever, har jo vokst. Og da blir det en diskurs mellom forventninger til både skole og elever og ressursene som er til rådighet.

Skolen endrer seg ikke like fort som samfunnet

– Mye av utfordringene her er at kravene i samfunnet endrer seg fort, men skolen kan ikke endre seg ikke like fort som samfunnet, sier Hjetland.

Dermed mener han at vi får en mismatch i hva som er forventet innhold og hva som er mulig å få til i skolen.

– Vi må innse at en kontaktlærer eller en faglærer i kunst- og håndverk ikke kan reparere alt, rett og slett. Vi må ha andre fagkompetanser inn der det er kliniske problemer.

Lærerne kjenner ifølge Hjetland på et veldig stort press på å ha dokumentasjon på at elevene har oppnådd ulike kunnskapsmål i læreplanen. Mange lærere opplever at stadig mer tid til tilsyn med elevene stjeler tid til andre viktige oppgaver.

– Det skaper både et arbeidstrykk på lærerne og også et vurderingstrykk på elevene både i ungdomsskolen og videregående skole, sier Hjetland.

– Hvis skolene er bevisste på både størrelsen på vurderingssituasjonen, altså hvor mye vi skal vurdere av gangen og hvor mange ganger vi skal vurdere ting, så tror jeg det er med å påvirke stressnivået.

Lang prosess

Når det blir eksamenstid, blir både studenter og elever med avsluttende fag ifølge Hjetland veldig stresset. I perioder kan det ta over bevisstheten til unge mennesker i for stor grad.

– Det jeg hadde håpet er at vi i større grad hadde hatt et fokus på hva vi skal lære på lang sikt og hva skal vi sitte igjen med. Dette handler om en lang prosess der vi skal lære oss ting, og det er ikke alt vi får målt samtidig. Den vurderingssituasjonen er ikke så farlig. I morgen kan du noe mer. Vi må få ned terskelen lite grann.

Men Hjetland ønsker også tid og ressurser til de som trenger hjelp til å sortere tanker og ting de sliter med. Skole og studiesteder er arenaer hvor barn og unge oppholder seg store deler av sin våkne tilværelse.

– Hvis vi ikke evner å ta vare på barn og ungdommer der de er, har vi et problem. Da må vi ha mer ressurser inn i utdanning for å kunne bygge opp rundt den psykiske helsen og ruste dem så de kan få et godt liv videre som gode innbyggere, sier Bjørn Sigurd Hjetland, lokallagsleder og hovedtillitsvalgt i Bærum for Utdanningsforbundet.

Hold deg oppdatert. Få daglig nyhetsbrev fra Dagsavisen