ASKIM (Dagsavisen): Mina Alexandra og Mille Andrea Hjalmarsen led av alvorlige spiseforstyrrelser, 16 år gamle døde de som følge av overdose. Dødsfallene og granskningen i etterkant fikk stor medieoppmerksomhet.
Dagsavisen treffer mamma Kirsti Skogsholm (48) i Askim folkepark. Søndag 11. august inviterer hun til minnekonsert og bursdagsfest på scenen i parkområdet. Denne søndagen ville tvillingene Mina og Mille ha fylt 18 år.
– De tre siste årene før jentene døde levde jeg ikke, kun eksisterte, sier hun.
– Jeg får ikke Mina og Mille tilbake
Vi har akkurat startet vår samtale da en voksen dame kommer forbi krakken vi sitter på – hun stopper opp, nikker og spør Kirsti Skogsholm om hun kan få gi henne en klem. Med en tårevåt omfavnelse sier hun: «Så koselig at det blir en feiring for jentene. Det blir fint. Det er så godt å se hva du gjør. At du klarer det.»
– Slik er det nå. Det går ikke en dag uten at noen kommer og gir meg en klem. Applauderer det jeg gjør, gir meg positive tilbakemeldinger, sier Skogsholm som har startet organisasjonen Mina & Mille. Hvor målet er at jentenes historie skal brukes til å hindre at det samme skjer igjen.
Kunne jeg ha gjort noe mer? Det er så mye jeg vet nå som jeg ikke visste tidligere.
— Mamma Kirsti Skogsholm svarer på spørsmålet om selvbebreidelse etter døtrenes død.
– Hvordan klarer du å stå i den dype sorgen?
– Ekstremt vanskelig. Å leve. Tillate meg selv å ha det bra. Gå videre. Noe så enkelt som å kunne spise middag med en god venn er vanskelig. I etterkant sliter jeg med dårlig samvittighet fordi jeg ikke hadde tenkt på Mina og Mille.
– Samfunnet legger jo på en måte også dette på oss, fortsetter hun:
– Mange mener sikkert at jeg i min situasjon fortsatt burde ha lagt i fosterstilling på gulvet. Definitivt ikke være en som står fram i mediene og snakker om mangelfull behandling innen psykisk helsevern for barn og unge. Men nå har jeg ingen annen mulighet enn å kunne hjelpe andre. Jeg får ikke Mina og Mille tilbake. Samtidig har jeg noen gode damer rundt meg. Støttespillere i prosjektet Mina & Mille som gjør at jeg klarer å gjennomføre.
Les også: SSB-utredning: Uføre bør ikke tjene mer (+)
Sterke unge følelser
Utfordringer med regulering av følelser fra jentene var små ble blant annet utløsende faktorer for jentenes livslange psykiske helseplager, mener Skogsholm. Først utviklet Mille spiseforstyrrelse, Mina noen måneder etter. Reseptfrie legemidler ble brukt til flere forsøk på å ta sine egne liv. Deretter rus da de ble akuttplassert. Mille i Grimstad og Mina på Lunner. Alltid overdoser, med ønske om å dø, forteller moren.
Mina og Milles foreldre er skilt. Siden Kristin Skogsholm har hele familien i Askim, valgte hun og jentene å flytte fra Kongsvinger til Indre Østfold. Her ble jentene delt i hver sin klasse. Det falt dårlig ut. Spesielt for Mille. Kampen med vonde følelser rundt den nye situasjonen vanskelig, regulering av følelser en utfordring. Det ble en ond sirkel, mener Skogsholm.
Faren til Mina og Mille har lest saken før publisering.
– Jentene ba om hjelp allerede i 2. klasse på grunnskolen. Da helsesykepleier presenterte seg for klassen og fortalte at det var åpent for alle å komme til hennes for kontor en prat, rakk Mina opp armen før presentasjonen var ferdig. Det har på en måte vært forferdelig tungt gjennom hele skolegangen, tenker mamma Kirsti Skogsholm.
– Burde jeg ha sett signalene tidligere? spør hun.
– Mina og Mille ble født elleve uker for tidlig. Begge var skoleflinke. Hadde mange venner. Jeg så at jentene tidlig strevde med å regulere følelsene sine, det bekymret meg, men da fikk jeg beskjed om at dette var en typisk «tvilling-greie». På et vis passet ikke tvillingene inn i «boksen» for å få hjelp, hevder Skogsholm.
Tidligere tenkte jeg at det var skummelt å være på kirkegården etter mørkets frembrudd. Det er helt feil. Jeg er hos jentene mine.
— Mamma Kirsti Skogsholm etter døtrenes død.
Mamma Kirsti Skogsholm ba om profesjonell hjelp. Ofte. Men følte at hun ikke fikk nok bistand. Selv tenkte hun at jentenes situasjon ikke oppfylte kravene til å få hjelp. Sakene ble ofte raskt avsluttet, forteller hun.
I tre år var Mina og Mille inn og ut av legevakter og sykehus. Den første innleggelsen på institusjon da jentene var 14 år gamle. Det ble mange. På tolv forskjellige institusjoner.
– Det ble mye venting. Flytting fra en behandlingsinstitusjon til en annen medførte at de alltid havnet bakerst i køen. Den konkrete hjelpen var så liten at det er skremmende. Noen få timer på Barne- og ungdomspsykiatrisk poliklinikk (BUP). Først i 2022 fikk vi hjelp av barnevernet som vi selv ba om og tiltak i hjemmet.
– Jeg fikk alltid høre at vi ikke fylte kravene for å få hjelp, så vi fikk ingen ting før det var for sent, mener mamma Skogsholm.
I tilsynsrapporten etter Mina Milles død konkluderte Statsforvalteren med at tvillingene ikke fikk forsvarlig helsehjelp.
Les også: Mener Wolt gjemmer seg bak uføretrygdede (+)
Mammas selvbebreidelse
År med konstant engstelse og uro har satt sine spor i Kirsti Skogsholm.
– Jeg klarer fortsatt ikke å høre en bestemt ringetone. Da blir jeg fysisk uvel, får hjertebank. Årene hvor det stormet som verst kommer opp igjen. Alle episodene, alle samtalene – til alle døgnets tider. I tre år satt jeg i sofaen og delvis sov om nettene. Jeg var livredd for at jentene skulle stikke ut. Ville alltid være tilgjengelig hvis de trengte meg i løpet av natten, forteller Skogsholm.
Søndag 8. januar 2023 ble tvillingene Mina og Mille funnet døde, som følge av overdose. Et døgn tidligere var de meldt savnet fra rusbehandlingsinstitusjonen Fossumkollektivet i Indre Østfold, hvor jentene med et sterkt ønske om å få hjelp var frivillig innlagt.
– I et forsøk på å finne ut hvor jentene var, gjorde jeg som utallige ganger tidligere, oppdaterte hvert femte minutt TikTok, Vipps og alle sosiale kanaler. Man blir helt kjørt i hodet. Denne lørdagen var det Kristian Kristensen som tolket Bjørn Eidsvågs sang «Eg ser» på TV2-programmet «Hver gang vi møtes». «Eg ser at du e trøtt. Men eg kan ikkje gå. Alle skrittå for deg. Du må gå de sjøl» – jeg knekker fullstendig sammen, sovner og blir vekket klokka 05:50 søndag morgen. Det er presten som kommer med det grusomme budskapet. Jentene var blitt funnet døde av overdose.
– Bebreider du deg selv?
Kirsti Skogsholm stopper opp i noen sekunder. Øynene fylles av tårer.
– Hver eneste dag. Det er så mye jeg vet nå som jeg ikke visste tidligere. Jeg har fått kunnskap om hvilke rettigheter vi egentlig hadde. Rettigheter jeg ikke kjente til, eller hadde kapasitet og mulighet til å finne ut av. Jeg hadde jo heller ikke nettverket som jeg har nå. Selv om jeg vet at jeg gjorde alt jeg kunne i situasjonen som var tenker jeg ofte: Kunne jeg ha gjort noe mer?
– Jo … følelsen av å ha mislykkes i mitt livs oppgave – være mamma – den kjenner jeg nok mest på.
Sviktende samarbeid
I etterkant av dødsfallene til Mina og Mille bestemte Statsforvalteren seg for å undersøke om søstrene fikk forsvarlig oppfølging. Tilsynsrapporten ble nedslående. Mina og Mille fikk ikke forsvarlig helsehjelp, og ble utsatt for en rekke lovbrudd - sviktet på flere områder. Det tok for lang tid før jentene ble kartlagt, og fikk ikke kontinuitet og tilrettelegging med sine helsevansker.
I rapporten konkluderer Statsforvalteren med at psykiatrien på Sykehuset Østfold har brutt kravene til forsvarlig virksomhet.
Det har tatt for lang tid før de har blitt kartlagt, og behandlingen har ikke vært tilpasset deres behov. Videre mener Statsforvalteren at det ikke har vært nødvendig kontinuitet i jentenes behandling, ifølge TV2.
– Vi klarte ikke å gi Mina og Mille et godt nok tilbud. Det er vi lei oss for, sa Andreas Joner, klinikksjef i klinikk for psykisk helsevern og rusbehandling til TV2.
Indre Østfold kommune sviktet også i behandlingen av jentene, mener Statsforvalteren. Verken jentene eller familien fikk tilpasset hjelp innen rimelig tid. Varaordfører Kathrine Hestø Hansen beklaget dette i en pressemelding. Det ble ikke fastslått lovbrudd i arbeidet som ble gjennomført hos barneverntjenesten, Fossumkollektivet og tilbudet fra Sykehuset Innlandet HF.
– Hva tenkte du da rapporten ble presentert?
– Jeg ble ikke overrasket, mer spørrende til om det nå skjer endringer. Jeg mener at det må skje endringer i forhold til samarbeid mellom de store aktørene, vi må få inn et system som gjør at vi klarer å fange opp dem som har sammensatte utfordringer, som kan hjelpes på flere plan - og ikke minst et pårørendesystem. Jeg skulle gjerne ha banket på alle dører og spurt om det har blitt gjennomført endringer, men det har jeg ikke mulighet til. Forhåpentligvis håper jeg alle saksbehandlere, ansatte på sykehus og institusjoner har som mål å lykkes i arbeidet sitt. For jentene mine fungerte ikke alt like godt, det fikk alvorlige konsekvenser.
– Pårørende må fanges opp, styrkes og tas vare på. Jeg savner behandlere som «tenker utenfor boksen» - som ser hva pasienten og hele familien trenger.
---
Mina Alexandra og Mille Andrea Hjalmarsen
- 8. januar 2023 ble tvillingsøstrene Mina Alexandra og Mille Andrea Hjalmarsen (16) fra Indre Østfold funnet døde i en privatbolig i Spydeberg, Indre Østfold.
- To menn er siktet i saken. En 27-åring er siktet for uaktsomt drap, mens en 18-åring er siktet for å ha solgt narkotika til jentene og for å ha hensatt dem i en hjelpeløs tilstand. Begge nekter straffskyld.
- Mina og Mille led av alvorlige spiseforstyrrelser, men ble likevel skrevet ut av psykiatrien og plassert på barnevernsinstitusjoner.
- Etter Mina og Milles død bestemte Statsforvalteren seg for å granske oppfølgingen jentene fikk, hos barnevernet og på institusjonene de bodde. Tilsynsrapporten var nedslående. Mina og Mille fikk ikke forsvarlig helsehjelp.
- Moren til Mina og Mille varslet i februar at hun kom til å reise erstatningssøksmål. Etter å ha vært i kontakt med flere advokater viser det seg at foreldrene kun har mulighet til å få dekket utgifter til begravelsen. Det finnes ikke et system som gir erstatning til pårørende når de mister barn på denne måten. Foreløpig har Skogsholm lagt erstatningssøksmålet på is.
- Mamma Kristin Skogsholm har allerede startet organisasjonen Mina & Mille. Målet er å være en viktig stemme for barn og ungdom med psykiske problemer.
---
– Hvor sviktet det?
– Jeg mener at samarbeidet sviktet, mener Skogsholm og fortsetter:
– Jeg følte at alle kun «pekte på hverandre». Et kaos. Ingen tok ansvar, alle var bare sinte og irriterte på møter. Jeg var sliten og redd, visste ikke hvor jeg skulle gjøre av meg. Det var ingen behandlingsplan, ingen ansvarlig, ingen ting. Kun to alvorlig syke jenter som ingen vil ta ansvar for.
Les også: Ann-Cathrin Opsahl-Engen kjempet i årevis for sin alvorlig psykisk funksjonshemmede datter
Synsing, antakelser og dømming
De fleste årene i arbeidslivet har Kirsti Skogsholm hatt ledende stillinger. Blitt et kjent ansikt som de siste årene har vært varehussjef på Biltema, Slitu. Etter hvert fikk flere og flere kjennskap til familiens utfordringer. Da opplevde Skogsholm at enkelte snudde ryggen til.
– Mange kjenner meg, via jobb og privat. Men jeg fortalte ikke til min nærmeste familie en gang alle turene jeg hadde for å hente tvillingene hos barnevernsvakten eller legevakta. Stigmatisering og «stempling» kom raskt på plass hos en del når det ble kjent at barna mine slet psykisk. Enda verre ble det når rusmidler kom inn i bildet. Det var kjente som snudde mellom butikkhyllene for å unngå meg. Da begynte jeg å handle på tidspunkter hvor det var færre folk i dagligvarebutikken. Jeg opplevde synsing, antakelser og dømming uten at man kjente til vår livssituasjon. Det er brutalt, forteller hun og legger til:
– Etter at Mina og Mille hadde passert 30 selvmordsforsøk med bruk av reseptfrie legemidler sluttet jeg å telle. Men det ble som sagt verre.
Fem uker etter tvillingenes død var Skogsholm tilbake på jobb. Det var redningen, mener hun.
– Nå drukner jeg meg i jobb både på Biltema og med prosjektet mitt, men likevel tror jeg ikke at jeg kommer til å treffe «veggen». Møtet du akkurat så, ordene fra henne som kom bort til meg, alt jeg får være med på – det gir meg enormt mye energi til å fortsette arbeidet jeg har startet. Fossumkollektivet, institusjonen som tilbyr langtids døgnbehandling til rusavhengige fra hele landet, inviterte meg nylig med på ulike aktiviteter under Valdresuka. Når jeg ser og hører hvor mye min historie betyr for ungdommene, gir det meg mer drivkraft.
Pårørende må også bli ivaretatt
Kirsti Skogsholm har vært med på flere TV-intervjuer. I fjor under Olavsfest i Trondheim sto hun for første gang på scenen og fortalte sin historie – etter det grusomme tapet av døtrene.
– Det er selvfølgelig krevende. I et forsøk på å formidle det meningsfulle i det meningsløse river jeg av «sårskorpa» hver gang jeg forteller vår historie. Tanken var ikke umiddelbart å starte prosjektet Mina & Mille, men den har nok ligget lenge i underbevisstheten. Første gangen jeg leverte jentene fra meg på en institusjon tenkte jeg: Er det dette vi tilbyr barna våre?
To skjebner, ett liv. Sammen kom dere inn i livet vårt, sammen har dere forlatt oss.
— Inskripsjon på Mina og Milles gravstein.
I flere møter med barne- og familieminister Kjersti Toppe (Sp) har ivaretakelse av pårørende vært en av Skogsholms fanesaker.
– Vi må få plass et politisk uavhengig pårørendeteam. Etter at jeg valgte å stå åpent fram med vår sak blir jeg kontaktet av mange som er i en fortvilet situasjon. Et nasjonalt pårørendeorgan må på plass, slik at det blir enkelt å finne ut hvor man kan få mer informasjon – og kan henvende seg når krisene oppstår. Jeg merket det jo selv da jentene ble lagt inn, jeg hadde trengt noen som kunne ha bistått meg, mener hun og fortsetter:
– Denne pårørendehjelpen må være uavhengig av diagnoser. Rus eller psykiske lidelser. Foreldre, søsken eller andre nære, det er mange spørsmål som dukker opp hos pårørende. Mina og Mille hadde alvorlige spiseforstyrrelser. Jeg hadde trengt noe som kunne ha fortalt meg om de ulike fasene i sykdomsbildet. Eksempelvis lurte Mille på hvor vannet ble av når hun dusjet. Hun hadde gått opp i vekt. Begge spurte meg om jeg visste hvor mange kalorier det var i hårbalsam og tannkrem. I flere måneder pusset ikke jentene tennene, eller dusjet.
– Det er jo akkurat dette som er problemet. Hadde jeg visst hvordan jeg skulle håndtert disse utfordringene, hadde jeg visst hva jeg skulle sagt til jentene mine når de ble redde for å dusje eller pusse tenner. Men det visste jeg ikke, og blei satt ut av at slike tanker kan komme. Jeg skulle blitt forberedt.
– Et pårørendetiltak burde ha vært der for meg og gjort meg trygg i situasjonen. Men vi jobbet med å trygge dem hver dag på at dette ikke var farlig, til slutt begynte de å dusje og pusse tenner igjen.
Hjelp til å få et lite pusterom ville også vært ekstremt viktig, fortsetter Skogsholm.
– Bare det å kunne gi foreldre og pårørende «fri» en helg innimellom hadde betydd mye. Få være på et sted hvor du kunne lagt fra deg telefonen og med trygghet visst at ansatte tok ansvar for hvor barnet ditt er, og hva som skjer med det. Møtt pårørende som er i samme situasjon, uten noen som dømmer deg eller tenker at du har feilet som mamma. Men virkelig forstår hvordan du har det.
Åpenhet om livskriser
Skogsholm mener vi har en stor jobb å gjøre i Norge innen psykiatri og barnevern – og ikke minst holdninger blant folk flest. Hun er opptatt av at vi ikke må være redde for å snakke om ting, selv om familier er i en ekstrem livskrise.
– Den første familiesamlingen jeg var med på i en institusjon tenkte jeg at vi var et eget «folkeslag». Mine forutinntatte holdninger var heller ikke gode. Nå kommer sikkert den ene «raringen» etter den andre tenkte jeg – og stilte meg selv spørsmålet: Skal jeg være med på dette? Raskt fant jeg ut at alle er vanlige flotte foreldre. Men vi snakker jo ikke om disse krisene. Vi må ikke stigmatisere og dømme familier.
Debatter, reiser og paneldebatter. Skogsholms kalender er fullpakket – feriene brukes på ulike arrangementer hun blir invitert til. Reiser og andre kostnader dekket av egen lommebok. Søndag 11. august arrangerer hun minnekonsert og bursdagsfest for Mina og Mille i Askim folkepark.
– Jeg hadde ikke trodd at konserten skulle bli så stor som den nå blir. Det viktigste for meg var at Trygve Skaug sa ja til å delta, uten ham hadde det ikke blitt noen konsert. Skaug sang også i begravelsen til Mina og Mille og skal åpne og avslutte konserten. Hans tekster betyr mye. Hver gang jeg og jentene kjørte bil sammen hørte vi på sangen hans, «Det går over». Den eneste sangen vi hørte på hvor alle tre sang med av full hals.
«Hvem har sagt at du alltid ska’ ha det sånn?
Det er’ke sant
Ikke et ord
For det blir sol
Du skal få se når morran stiger opp og ut av mørke»
På andre siden av veien ved Askim folkepark ligger kirkegården. Det er lett å se hvilken grav som er Mina Alexandra og Mille Andrea sin. På baksiden av gravstøtten står det: «To skjebner, ett liv. Sammen kom dere inn i livet vårt, sammen har dere forlatt oss.» I front mange blomster og lykter, små vindmøller og minnesteiner. Gresset får aldri ro til å spire på tvillingenes grav, mange er innom for å ta et siste farvel og minnes to jenter som kjempet for livet til det var over – kun 16 år gamle.
– Tidligere tenkte jeg at det var skummelt å være på kirkegården etter mørkets frembrudd. Det er helt feil. Jeg er hos jentene mine – i stillhet og ro, sier mamma Kirsti Skogsholm lavmælt.
Les også: Mina og Mille fikk ikke forsvarlig helsehjelp – kommunen og sykehuset i Østfold beklager
Les også: «Vikingprest» mistet datteren: – Jeg spurte Gud om han virkelig hadde råd til dette (+)
Les også: Silje Marie Belgen lurte døden: – Tiden etter oppvåkning ble brutal (+)
