Utgivelsen av «Partiet – en innsideberetning om Arbeiderpartiets fall» har utløst store debatter på flere fronter. Medierettsadvokat Hans Marius Graasvold mener enkelte forlag velger ut etiske prinsipper etter eget forgodtbefinnende. Sakprosaforfattere mener norsk lov gir god nok dekning, men også at verken de eller forlagene tjener på at sakprosa fremstår som vill vest.
Jens Kihl, kulturredaktør i Bergens Tidende, er kritisk til metodebruken i arbeidet med boka, som baseres på 70 anonyme kilder, og skriver i en kommentar i BT at enkelte opplysninger som kommer frem i boka bør «føre til ein skikkeleg runde internt i Dagbladet».
For det er ikke mulig å betrakte en bokutgivelse som «Partiet» helt løsrevet fra den daglige jobben en journalist gjør, sier Kihl til Dagsavisen.
– Både fordi man inn i arbeidet har med seg et kildenettverk som journalist, og fordi at boka gjerne selges med hvor du til vanlig jobber som et slags kvalitetsstempel. Når du etterpå går tilbake i journalistjobben sitter du på flere bakgrunnssamtaler enn du tidligere hadde. Disse tingene henger sammen, sier han, og fortsetter:
– Hvis nå denne utgivelsen gjør at politikere får lavere tillit til de to forfatterne, kan det virke direkte inn på hverdagen til den politiske avdelingen i Dagbladet.
For Kihl er det altså også et spørsmål her om hvordan slike utgivelser påvirker både leseres og politikeres tillit til politisk journalistikk.
– Om folk nå får lavere tillit til politiske journalister, og sier «sånn har de alltid vært», spiller det ikke bare tilbake på Dagbladet, men på oss alle.
– I Dagsnytt 18 omtaler Svein Tore Bergstuen, tidligere rådgiver for Hadia Tajik, Dagbladet-journalistene som «forfattere i journalistisk drakt». Hva tenker du om det?
– Det er jo det som gjør at mange journalister som gir ut sakprosa velger å strengt holde seg til VVP, selv om de ikke er pålagt det av noen andre enn seg selv. Det å ha en sidesyssel hvor helt andre regler gjelder, er ganske krevende vekselbruk.
Les også: Østfold er norgesmestere i utenforskap: – Å ha jobb betyr enormt mye for et menneske (+)
Mener metoden var riktig
Mye av kritikken som har kommet, fra flere hold, handler om at folk omtalt i boka, ikke har fått anledning til å svare for seg. I mediene har flere hendelser og påstander i ettertid blitt dementert, og Gyldendal har allerede meldt at de vil gjøre endringer før et neste opplag.
Da sakprosasjef i Gyldendal, Reidar Mide Solberg, ble spurt av VG om det var et bevisst valg å ikke kontakte folk som ble negativt omtalt, ofte av anonyme kilder, svarte Solberg at de ville unngå kildejakt.
– «Partiet» er ikke en vanlig utgivelse og derfor har vi fraveket vanlige rutiner rundt for eksempel varsling. Vi forstår at dette kan utløse kritikk, men vi mener det var riktig og nødvendig i forbindelse med denne utgivelsen, sa han.
Dagsavisen stilte følgende spørsmål til Gyldendal på e-post:
- Hvordan vurderte dere når dere kom frem til at det ikke var nødvendig å kontakte navngitte personer det var kommet anonyme påstander mot?
- I VG sier dere at dere i denne omgang gikk «vekk fra vanlige praksiser». Hva er vanlige praksiser for Gyldendal i slike tilfeller? Hvilke etiske retningslinjer følger dere?
- Har Gyldendal et ansvar for å verifisere påstander og informasjon som kommer frem i slike bøker? Hvordan gjøres i så fall dette når kildene er anonyme?
- Bør det finnes felles etiske retningslinjer som forlagene forplikter seg til å følge, à la Vær varsom-plakaten?
Sakprosasjef Mide Solberg svarer at de for noen år siden støttet Norsk faglitterær forfatter- og oversetterforenings (NFFO) arbeid med å utarbeide en etisk sjekkliste for sakprosa, og at de fortsatt støtter denne.
– Og det kan absolutt være at tiden er moden for å ta en ny debatt om hvordan et mer forpliktende regelverk kan fungere.
Videre svarer Solberg slik:
– I forbindelse med utgivelsen av «Partiet» har vi fraveket noen rutiner vi i de fleste andre tilfeller følger, for eksempel rundt varsling. Dette skyldes blant annet metodebruken forfatterne har brukt, og behovet for å skåne sensitive kilder. Vi forstår at dette utløser kritikk, men vi mener det var riktig og nødvendig i forbindelse med denne utgivelsen.
– Vi mener det mest riktige vi kan gjøre nå, er å svare på kritiske spørsmål og selvsagt å rette feil i neste opplag av boka.
Kunne forutsett kildekollaps
Jørgen Gilbrant, en av forfatterne bak boka, sier i et intervju med Aftenposten at deres bok ikke kunne vært publisert i Dagbladet, der de til vanlig jobber.
– Det kunne åpenbart ikke vært publisert i Dagbladet, for vi har ikke fulgt reglene i Vær varsom-plakaten (VVP) for samtidig imøtegåelse.
Denne metoden er det boka hviler på, mener Jens Kihl.
– Det gir det resultatet at de får ting vi journalister til vanlig ikke kan fortelle. Det er mye vi vet, eller kanskje vet, som vi ikke kan skrive om i en avis eller bok.
– Samtidig, når den ene av forfatterne går ut i Aftenposten og snakker om hvordan noen kilder har uttalt seg annerledes i offentligheten i ettertid, blåses jo hele kildevernet, sier Kihl,
Til Aftenposten sa Steinar Suvatne at de allerede har «opplevd at folk rykker ut og sier noe annet offentlig enn hva de har sagt anonymt til oss».
Dette viser også hvordan en sånn metode kan kollapse, mener Kihl.
– Om man har anonyme kilder, men som man støtter opp med andre kilder, har samtidig imøtegåelse og lignende, og bygger opp et journalistisk produkt, står man mye sterkere. Da kan ikke en kilde blankt avvise det i ettertid, fordi det finnes mer dokumentasjon. Når alt hviler på at vi må stole på forfatternes håndtering av navnløse kilder, står disse kildene het fritt til å gå ut og skrive historien på nytt i offentligheten, om de ønsker det. Så de viser selv hvor store problemer metoden deres har.
Les også: Anmeldelse: «So Long, Marianne»: Et langt og lyrisk kjærlighetsdrama (+)
Tror på godt comeback
Til Dagsavisen understreker politisk redaktør i Dagbladet, Lars Helle, at Dagbladet ikke har noe med utgivelsen av boka å gjøre. Han tror heller ikke den vil påvirke tillitsforholdet mellom politikere og deres redaksjon.
– Vi forutsetter at når disse journalistene er tilbake, vil de fortsette å være blant de beste politiske journalistene i Norge, og at de vil bli behandla deretter av politikerne.
– Er det mulig å se på sakprosautgivelser fra journalister helt løsrevet fra den jobben de gjør til daglig, på generelt grunnlag?
– Det er umulig å svare generelt på, og sakprosa er så mangt. Noen ganger går det, noen ganger går det ikke. Det må folk vurdere. Det er mange grunner til at journalister gir ut bøker, blant annet for å gå mer i dybden på ting. Det er viktig å påpeke at det ikke er sånn at sakprosa er et fritt lende der folk kan gjøre det de vil, det finnes skrevne og uskrevne regler, og lovverk, i dette.
Forfatterne av boka, Jørgen Gilbrant og Steinar Suvatne, er blitt forelagt kritikken fra Jens Kihl, men har ikke svart på Dagsavisens henvendelser.
Les også: Forfattere synes dagens regler er gode nok
Les også: – Enkelte forlag driver med en form for cherrypicking av etiske prinsipper
