Likestillings- og diskrimineringsombudet har gått gjennom sakene til 32 utviklingshemmede i Hedmark der tvang ble brukt. Kommunene har fattet 112 vedtak om forskjellige typer tvang overfor de 32 personene. De vanligste formene for tvang er å avgrense tilgang til mat, drikke eller personlige eiendeler, å holde personer fysisk fast, tvangspleie, låsing av dører eller fotfølging.
For å sikre at tvangen er nødvendig og at det ikke begås urett, skal Fylkesmannen kontrollere og overprøve alle tvangsvedtak som kommunene fatter.
Da Ombudet gikk gjennom de 32 sakene, viste det seg at Fylkesmannen i Hedmark har godkjent samtlige vedtak om tvang fra kommunene.
Les også: Servitøren Kim nektes pensjon og sykepenger av skatt han betaler av tipsen
– Ikke reell kontroll
I punkt etter punkt i rapporten stiller Ombudet spørsmål ved om Fylkesmannen gjør nok for å kvalitetssikre at de kommunale vedtakene er riktige.
Blant annet skriver Ombudet at flere av sakene innebærer «omfattende fysisk tvangsbruk» og at Fylkesmannen ikke har vurdert hvilke skadelige virkninger tvangen kan ha for personen det gjelder.
Ombudet fant heller ikke opplysninger i noen av sakene som tilsier at Fylkesmannen i Hedmark selv har snakket med personen det gjelder når de har kontrollert tvangsvedtaket. Personenes syn er også i liten grad gjengitt i Fylkesmannens begrunnelse for vedtaket.
Kun i et fåtall av sakene kommer det fram om Fylkesmannen har vurdert alle vilkårene som må være oppfylt for at tvang skal kunne brukes.
– Det er summen av alt som kommer fram i rapporten, som gjør det alvorlig. Vi snakker om en gruppe mennesker som får altfor lite oppmerksomhet i det norske samfunnet. Hver gang tvangsbruk tas opp, vises det til rettsgarantiordningene vi har (at kommunene ikke kan fatte vedtak uten overprøving fra Fylkesmannen, red. anm.). Vi ville se på hvordan disse ordningene fungerer i praksis, sier Hanne Bjurstrøm, likestillings- og diskrimineringsombud.
Bjurstrøm mener rapporten må tas på det største alvor av helsemyndighetene.
– Funnene i rapporten viser at systemet ikke er rigget på en slik måte at man kan snakke om reell overprøving og kontroll, og sånn kan vi ikke ha det.
Les også: FN-ekspert: – Norges lov om vergemål er utdatert
Hedmark på topp
Hedmark har lenge skilt seg ut blant fylkesmannsembetene når det gjelder bruk av tvang og makt overfor utviklingshemmede.
I 2017 fikk 12 prosent av personene med utviklingshemning tvangsvedtak i Hedmark, mens landsgjennomsnittet lå på 6,83 prosent, viser en rapport fra Nasjonalt kompetansesenter for utviklingshemmede (NAKU).
– Det mest nærliggende er å tenke at Hedmark bruker mer tvang enn andre, men det kan også ha å gjøre med at de har systemer som er bedre på å rapportere. Jeg vil derfor være forsiktig med å si at det er verre i Hedmark enn andre steder. Men som samfunn kan vi ikke avfinne oss med at det er så store forskjeller, sier Bjurstrøm, og legger til:
– Vi må bort fra et samfunnssyn som sier at det ikke er så farlig med denne gruppen.
Ombudet tror man ville gjort lignende funn hos andre fylkesmannsembeter.
– Vi vet det ikke, men det ville vært rart om så gjennomgående svakheter i saksbehandlingen som vi har funnet i Hedmark, bare gjelder der.
Les også: Får ikke være pårørende til sin egen sønn
– Urovekkende lesning
Karl Elling Ellingsen, professor og daglig leder i NAKU, mener det som kommer fram i rapporten er svært bekymringsfullt.
– Vi er alle enige om at bruk av tvang er et veldig inngripende virkemiddel. I mange tilfeller er det snakk om personer som ikke helt forstår hvorfor det skjer. Da er det enda viktigere at man prøver å unngå bruk av tvang.
Han mener det ikke finnes noen god grunn til at Hedmark skal skille seg negativt ut når det gjelder bruk av tvangsvedtak overfor utviklingshemmede.
– Det finnes i hvert fall ikke demografiske- eller geografiske årsaker som kan forklare det. Det handler nok mer om hvilken faglig tilnærming som gjelder i fylket og hvordan de forstår og håndterer lovverket. Det kan være at de bedømmer situasjonene strengere enn andre fylker. Det lar seg undersøke ved å sammenligne saker mellom fylkene.
Ellingsen mener det strider mot loven at meningene til personene som får et tvangsvedtak, i liten grad blir hørt. Han er også bekymret over at det ikke gjøres flere stedlige tilsyn hos personene som har fått tvangsvedtak. Ellingsen viser til at antallet tilsyn fra fylkesmennene har vært uendret siden lovet trådte i kraft i 1999, samtidig som tvangsbruken har mangedoblet seg.
– Det betyr at tilsyn er blitt mye mindre hyppig. Det er også oppsiktsvekkende at Fylkesmannen ikke dokumenterer om man har snakket med personene det gjelder under tilsyn.
Les også: «Karl»-saken: – Han er utsatt for et enormt maktmisbruk
Grundigere kontroll
Bjurstrøm understreker at Ombudet ikke kan si at det har vært brukt tvang i større utstrekning enn det som er lovlig.
– Men det er veldig urovekkende at vi ikke kan se det ut fra vedtakene som gjøres.
Hun mener det må settes av mer ressurser for å sikre en grundigere kontroll av tvangsvedtakene, og at det legges opp til mer medvirkning.
– Vi må få en bevissthet i alle fylkesmannsembetene om det som kommer fram i rapporten. Hedmark må nå gjennomgå alle ledd i prosessen. Det vil kreve arbeid, men de er nødt til å gjøre det. Vi forventer også at helsemyndighetene følger opp det vi har lagt fram.
Les også: – Åpenbart at utviklingshemmede ikke blir godt nok ivaretatt i dag
– Ikke all tvangsbruk blir godkjent
Dagsavisen har stilt en rekke spørsmål til Fylkesmannen i Hedmark (nå Innlandet) om rapporten. Fylkeslege Harald Vallgårda har svart på spørsmålene. Han sier de har lest rapporten nøye og at de tar innholdet på alvor.
På spørsmål om hvordan han forklarer at Fylkesmannen i Innlandet har godkjent alle kommunale vedtak om bruk av tvang og makt overfor utviklingshemmede de siste seks årene, svarer han:
– At alle kommunale vedtak blir godkjent, betyr ikke at all tvangsbruk blir godkjent. Flere vedtak blir endret av Fylkesmannen, før de blir godkjent.
– Istedenfor å sende mangelfulle vedtak tilbake, hadde Fylkesmannen i Hedmark en praksis med å «bøte på». Dette innebærer å hente inn utfyllende opplysninger fra særlig kommunen og spesialisthelsetjenesten. Årsaken til denne framgangsmåten er naturlig nok å begrense unødig tidsbruk. Etter sammenslåingen av fylkesmannsembetene i Oppland og Hedmark, er praksis noe justert ved at flere vedtak sendes tilbake ved mangler. Dette betyr imidlertid ikke at vedtakene ikke blir godkjent i neste runde.
I rapporten svarer Fylkesmannen at det etter sammenslåingen av fylkesmannsembetene er utarbeidet en ny mal for overprøvingstiltak.
– Hvorfor fattes det flere tvangsvedtak hos dere sammenlignet med andre fylkesmannsembeter?
– Fylkesmannen i Hedmark og spesialisthelsetjenesten har i tråd med Helsedirektoratet lagt til grunn et «vidt» tvangsbegrep. Dette innebærer at det kan ha blitt fattet flere vedtak i Hedmark enn i andre fylker, som har lagt til grunn en mer snever lovfortolkning.
Les også: Skal se på botilbudet til «Karl»
– Ikke alltid mulig med samtale
Dagsavisen har også stilt spørsmål om hvorfor Fylkesmannen ikke har snakket med personen tvangsvedtaket gjelder under overprøving. Vallgårda mener at helsemyndighetene ikke har lagt til grunn at det skal gjennomføres samtaler.
– I over halvparten av sakene der det er gjennomført tilsyn, går det ikke fram av tilsynsrapporten om Fylkesmannen har snakket med personen det gjelder. Hvorfor?
– Når Fylkesmannen varsler tilsyn med tvangstiltak, understrekes det at vi ønsker å ha en samtale med tjenestemottakeren. Det er flere grunner til at dette ikke gjennomføres. En årsak er at den det gjelder ikke ønsker en slik samtale. Den mest åpenbare årsaken er imidlertid at det ikke er mulig å gjennomføre noen samtale med den det gjelder, grunnet funksjonsnivå. Det betyr imidlertid ikke at vi ikke forsøker å danne oss et bilde av hvilke konsekvenser tvangstiltaket har for den enkelte.
– Ombudet konkluderer med at det gjennomføres få stedlige tilsyn, og som hovedregel kun ett i løpet av hele den samlede perioden personen er under tvang. Mener dere det er nok?
– Når det gjelder omfanget av tilsyn i slike saker, er vi av den oppfatning at dette er tilstrekkelig.
Ombudet mener gjennomgangen viser at rettssikkerhetsgarantiene ikke ser ut til å fungere tilfredsstillende. Hva sier dere til det?
– På generelt grunnlag imøteser Fylkesmannen at ordningene på området blir gjennomgått og at eventuelle forbedringer kan bli aktuelle.
