Hvem: Kristian Norheim
Hva: Kommunikasjonsdirektør i Skagerak Energi, tidligere stortingsrepresentant for Fremskrittspartiet
Hvorfor: Slår alarm om netthets i mye lest og delt Facebook-innlegg
Du var politiker i 25 år. Nå skriver du på Facebook at du er glad du slutta. Men ikke fordi du ikke bryr deg om samfunnet lenger. Forklar!
– Debattklimaet er blitt så tøft. Kommentarfeltene på sosiale medier føles som en hjemme-alene-fest uten voksne til stede. Som mobbing i et hjørne i skolegården. Folk fyrer løs med ting de ville skamma seg med å si til noen om de var i samme rommet. I sosiale medier syns de tydeligvis de er helt greit å skrive nesten hva som helst.
– En ting er sinnafjes og spyansikt-emojier. Dumt nok. Men også knallhard hets sitter løst. Personkarakteristikker og stygge ord. «Alle i kraftbransjen fortjener juling, de er skurker og banditter hele gjengen», for å ta et eksempel fra bransjen der jeg jobber nå.
«Banditt» er ikke akkurat det sterkeste ordet i Dagsavisens kommentarfelt …
– Nei. Folk er helt uten filter. Det er ikke sunt for personene hetsen går ut over. Men det er ikke sunt for samfunnet heller, den retningen vi går i. Det fører til at folk ikke orker å engasjere seg, at de blir møtt med så mye hets. Noen bare lirer utav seg, nærmest på autopilot, samme hva saken egentlig dreier seg om.
[ – På med munnbindet! sier denne politikeren ]
Mange leser ikke saken. De er i kommentarfeltet utelukkende for å fortelle at «Judas Gahr Støre er landssviker», eller, på motsatt fløy, at «alle i Frp er nazister» og lignende «gullkorn».
– Ja. Det der er en form for dehumanisering. Man ser grupper, ikke mennesker. Og den typen hets kan føre til veldig stygge ting, uten at jeg skal dra sammenligningen altfor lang og sammenligne med visse regimer for mange tiår siden. Det er skadelig om å venne seg til en type språk man ikke ville brukt til en person.
Og noen temaer trigger mer enn andre. Likestilling. Transdebatt. Innvandring.
– Da jeg var i Frp, slutta jeg å poste om innvandring på Facebook. Jeg orka ikke at min Facebook-side skulle bli omgjort til den søppeldynga den ble i kommentarfeltet. Det er jo ille, at man ikke kan si noe om viktige samfunnsspørsmål, fordi man ikke har tid eller lyst til å bruke masse tid på å passe på kommentarfelt-grums etterpå.
– Ganske mange politikere, fra alle partier, står allerede opp for hverandre, på tvers av partigrenser. Det må man, for å hegne om det politiske systemet, over hele den politiske aksen. Om unge minoritetskvinner blir hetsa, har man en fordømt plikt til å stille opp!
[ «Snøsøsteren» førte til en ny jultradisjon for Lisa Aisato. Folk fra hele verden deltar (+) ]
Men det fins en god del politikere, ikke minst fra ditt tidligere parti, som også rører godt i gryta, selv om de vet at resultatet kan bli stygt?
– Politikerne har et kjempeansvar overfor debattklimaet. Der har alle svin på skogen, inkludert mitt gamle parti. Når politikere ikke lenger går på sak, men driver med personkarakteristikker, er det langt fra bra. Eller når de ikke stopper folk som går for langt i kommentarfeltet. Når folk hiver seg med i hetsen, er det en slags miniversjon av massesuggesjon. Folk gjemmer seg bak skjermen og blir med.
– Jeg er interessert i amerikansk politikk, og fulgte republikanerne tett. Men all tro på eller lyst til å heie på dem, forsvant da Trump kom på banen. Det virker som om både politikere og folk har latt seg inspirere av amerikanernes form for ordskifte, med krangel og oppdiktede «fakta».
Men «såpass må folk tåle», er alltid svaret om man sier ifra?
– Men må vi egentlig det? Er det ikke på tide å ta litt ansvar her? Si ifra? Jeg har begynt å prøve på det, uten alltid å klare det. Alle er sin egen redaktør på Facebook og Twitter. Da må man rydde også. Man må spørre: «Mener du virkelig at den og den faktisk fortjener grisebank? At alle politikere er kjøpt og betalt? Står du faktisk for det, om jeg utfordrer deg? Og ville du sagt det du sier, med de ordene, om du skulle gjøre det foran ungene dine?» Mye jobb, men viktig.
[ Er jenta di villig til å gi munnsex for å bli invitert på fest? ]
Da blir det fort rop om knebling og kansellering?
– Jeg mener ikke at folk skal miste ytringsfriheten sin. Poenget er ikke å bruke loven og de grensene den setter for ytringsfrihet.
– Hovedpoenget mitt er at jeg syns hver og en må ta større ansvar. At man har hatt dårlige erfaringer i livet, med nav og barnevern eller hva som helst, er ingen unnskyldning for å oppføre seg som en kødd i sosiale medier. Samme hvor dårlig behandla man føler at man har blitt selv, må man være real med andre. Alternativet er skadelig, for samfunnet og for medmenneskene våre.
Tiltres! Men vi må over på faste spørsmål her. Siden du er tidligere politiker, riktig nok utmeldt fra Fremskrittspartiet nå, må jeg jo høre om hva du ville gått i demonstrasjonstog for eller mot?
– Oi! Jeg kommer fra høyresida, vet du, og vi er ikke akkurat fremst på dette med å mobilisere til tog. Der er venstresida mer trente. Men jeg ville kunne gå i tog mot Russlands invasjon av Ukraina. Ikke at jeg tror det ville endre noe, eller at Putin bryr seg. Eller jeg kunne gått for iranske kvinners rettigheter, mot regimet i Iran. Sånne menneskerettighetsting.
Hvem var din barndomshelt?
– Fantomet! Broren min leste Donald, men Fantomet hang høyere for meg. Han står opp mot ondskap, og for det gode.
– Du er det første jeg har møtt som faktisk liker Fantomet. De der avisstripene er jo kjempegørre!
– Hæ! Ja, men i avisstripene er det jo umulig å forstå historien! Du må lese bladene. Jeg abonnerte. Det var trist da bladet ble lagt ned i Norge, og jeg ikke lenger fikk det i postkassen.
[ «Det blir ingen storkrig mot Ukraina», sa Putin. To dager etter invaderte han Ukraina ]
Hva gjør du når du skeier ut?
– Jeg drar ikke på voldsomme fyllefester. Men jeg elsker å gå på konserter. Mest metal og heavyrock, men mye annet forskjellig også. Jeg er veldig opptatt av musikken. Etterpå går jeg alltid rett i merch-sjappa og kjøper T-skjorta, og så poster jeg på Facebook om opplevelsen.
– Jeg drar med meg dama også. Jeg jobber i energibransjen, vet du, så jeg er opptatt av gjenbruk. Også på kjærestefronten, for jeg har funnet tilbake til gamlekjæresten, 25 år etter sist vi var sammen. Det er det beste jeg vet, å tilbringe tid sammen med dama, og med sønnen min på elleve.
Hvem ville du helst stått fast i heisen med?
– Burde kanskje svart dama her også. Men jeg velger Stein Torleif Bjella, og regner med hun unner med det. Jeg er fast inventar på konsertene hans, såpass at vi etter hvert er på hils, enten han spiller i Oslo eller her i Grenlands-området. Han er en fantastisk tekstforfatter, og ga ut fjorårets beste bok med «Fiskehuset». Så det ville blitt en utrolig interessant og morsom samtale, tror jeg.
[ Kan man ha kjærlighetssorg for alltid? Njaei... kanskje? (+) ]
[ Moren har innrømmet at hun løy i asylsøknaden. Nå er utvisningssaken deres anket til Høyesterett ]
Hold deg oppdatert. Få daglig nyhetsbrev fra Dagsavisen
